Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

4. søndag i advent

Luk 1,26—38

Fr Asle Ambrosius

I juleevangeliet leser vi:

«Josef dro da opp fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde…»

Da hadde det gått ni måneder siden det skjedde som vi hører om i dagens evangelium. Vi er tilbake i Nasaret der Maria bodde. Det var der det begynte, det som senere skulle skje og som skulle føre til at hele verden snart kan feire jul igjen. Egentlig hadde det begynt mye tidligere – det hadde vært i Guds tanke fra tidenes morgen. En redningsplan som var uttenkt i kjærlighet – «for så har Gud elsket verden…» Vår verden.  Men hvordan kunne det skje – når alt det menneskene gjorde, aldri skapte noe nytt. «Gikk alle konger frem på rad i all sin makt og velde, de maktet ei det minste blad å sette på en nelde».

Bare Gud kan skape. Bare Gud kan skape noe nytt – noe helt nytt. Noe som varer – som gir håp til en verden som lider. Eller for å si det med Paulus i mer teologiske vendinger: «Det som var umulig for loven, siden den sto maktesløs fordi vi er av kjøtt og blod, det gjorde Gud.»

«For ingen ting er umulig for Gud.» Det er essensen av evangeliet til oss i dag. Og det er dette fortellingen om Maria handler om, hun som ble utvalgt til å veve frelseren inn i verden, inn i våre liv, for å vende vår skjebne og føre oss tilbake til Gud. «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.» Det er her det starter – om noe skal bli nytt. Ikke i menneskers tanker. Men i Guds. Ikke i forlengelsen av menneskers prestasjoner. Men i Guds nåde. I hans barmhjertighet. Han som Maria synger om, han som gjorde storverk med sin arm; han som spredte dem som gikk med hovmodstanker, og støtte herskere ned fra tronen, men som opphøyet de små. Derfor hyller vi Maria – ikke fordi hun var uten synd, men fordi hun fikk nåde av Gud og ble opphøyet til Kvinnen som har fått hedersnavnet «Guds mor».

Men Guds nåde er ikke bare en tanke hos Gud – det er ikke bare det at han tenker gode tanker om oss. Han ser ikke bare Maria, han ser ikke bare til henne engang, men han handler med henne i nåde. Nåden materialiserer seg i hennes liv. Tar bolig i henne som et embryo som vokser dag for dag under hennes hjerte. På en måte skjer det på den naturlige måten. Det tar den tiden det skal – ni måneder. Det er kjød av hennes kjød, og blod av hennes blod. Hun har det samme besvær som alle mødre som venter barn – og de samme forventningene og de samme bekymringene. Vel, ikke akkurat helt de samme bekymringene. For én bekymring overskygger alle de andre, som gjør hennes graviditet annerledes alle andres. «Hvordan skal dette gå til når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» Også her møter vi normalen – og tvilen som alltid vil være der når Gud handler. Ingenting er selvsagt når det gjelder troen. Heller ikke for Maria – eller skulle vi kanskje si, særlig ikke for Maria. Hun måtte kjempe troens kamp hele livet – et sverd skulle gå gjennom hennes sjel. Og allikevel er det helt fra begynnelsen lagt ned i henne et løfte som skulle bære gjennom alt det som ventet, et troens mysterium. Det var et bud fra himmelen. Gud hadde talt, og det skjedde. Engelen hadde sagt: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn.»

Slik er også troen på Kristus en nådehandling fra Gud selv. En tillit til at Gud taler sant og holder ord. Da sa Maria: «Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt.» Marias tro er en tro som gir seg Gud i vold. En tro som materialiserer seg i hennes liv – også rent fysisk. Hun gir frelseren rom å vokse i. Og når han er født, gir hun ham til verdens spott og spe, men også til verdens liv og redning. Intet menneske har ofret mer for vår frelse enn Maria. Hun gav av sitt eget, ja gav seg selv. Også her er hun vårt forbilde. Troen må ta bolig i våre liv. Kristus skal ta skikkelse i oss, heter det. Og så vil han at vi deler ham og vårt håp til verden på den måten hver av oss har fått kallet, han som er Kongen over Jakobs ætt til evig tid og som representerer et kongedømme uten ende.

Før Maria gir seg på vei mot Betlehem sammen med Josef, tar hun veien opp i fjellene til sin eldre slektning Elisabeth. På denne måten lærer hun oss også at troen trenger støtte og stadfestelse fra andre mennesker som også er besøkt av Gud. Gud handler samtidig på flere steder – med flere mennesker. Troen trenger fellesskap og samtale og oppmuntring fra medvandrere. Det var det Elisabeth ga Maria da hun i dette møtet som kalles Visitasjonen merket at barnet hun bar på rørte på seg i hennes liv, da hun sa: «Salig er hun som trodde at det Herren hadde sagt til henne, skulle gå i oppfyllelse.»

Alt dette bærer Maria med seg på veien mot jul – mot Davids by Betlehem. Hun er utvalgt av Gud. Hun bærer frelseren under sitt hjerte. Hun bærer på løftet til Israel. Hun bærer håpet inn i vår verden.

Derfor hyller vi henne i dag noen få dager før det skjedde at hun, mens Kvirinius var landshøvding i Syria og keiser Augustus hadde sendt ut befaling om at hele verden skulle innskrives i manntall, fødte sin Sønn den førstefødte og la ham i en krybbe. Vi låner ordene fra Elisabeth og sier: «Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg. Velsignet er du blant kvinner og velsignet er ditt livs frukt, Jesus!» Og vi legger til i troen på og håpet om at det som skjedde med henne, også gjelder oss: «Be for oss syndere nå og i vår dødstime!»

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no