Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

4.søndag i advent - Patronsfest for St Johannes Døperen

Luk 1,39-56

Fr Asle Ambrosius

Hill deg, Maria, full av nåde!

Sist søndag var det Johannes Forløperens dag. Ingen finner inn til julens glede uten å gå veien om ham. I dag, på den siste adventssøndagen, møter vi Maria. Og om det er sant, at vi må innom Johannes Forløperen før det kan bli jul, gjelder det enda mer Maria. Ingen står nærmere Jesus enn Maria; hun som vevet Guds egen Sønn inn i tiden og menneskeslekten; hun som bar ham gjennom ni måneders svangerskap og som var porten som Jesus måtte gå gjennom for at han skulle bli født på jorden, som sann Gud og sant menneske; hun som ammet ham ved sitt bryst og oppdro ham som sin egen sønn, men som etter hvert måtte gi ham fra seg for at han skulle gi sitt liv for menneskene. Nei, ingen står nærmere Jesus enn Maria. Og i dag får vi høre at også vi – mange generasjoner senere – dersom vi vil ha med Jesus å gjøre, må forholde oss til Maria, jeg hadde nær sagt, om vi vil eller ikke. Vi kan ikke velge henne bort og samtidig beholde Jesus. Vi kommer ikke utenom henne dersom vi ønsker å nærme oss inkarnasjonens mysterium – at Gud fra evighet av ”tok kjød av jomfru Maria ved Den hellige ånd og ble menneske”, slik vi bekjenner det sammen med kirken på alle steder og til alle tider. Elisabet, Johannes Forløperen sin mor, var den første i rekken som forsto dette og som bøyde seg i ærbødighet for sin yngre slektning Maria. Slik vi hører det i dagens evangelium i den vakre fortellingen som kalles visitasjonen. ”Hun ble fylt med Den hellige ånd”, står det om Elisabet, og bryter så høylydt ut i møte med Maria: ”Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt. Hvordan kan det gå til at min Herres mor kommer til meg?”

Her – i denne gesten fra den eldre slektning til den yngre – ligger hemmeligheter som det er all grunn for oss til å grunne over i dag på vei til julefesten. For det første selve hilsenen: ”Velsignet er du blant kvinner.” Det må bety at Maria er utvalgt av Gud på enn helt spesiell måte og derfor verdt den største respekt og ærbødighet mennesker kan gi et annet menneske. Som kvinne står hun i en særstilling. Hun er Kvinnen blant kvinner, hun er ”the Queen”. Bare tre steder til i Det nye testamentet anvendes denne svært høytidlige betegnelsen på Maria. Ved bryllupet i Kana, der Jesus, før han gjør sitt store forvandlingsunder, må han minne sin mor om hvilken tornefull vei som ligger foran ham, ja, som ligger foran dem begge to: ”Kvinne”, sier han, ”hva har du med mitt å gjøre. Min time er ennå ikke kommet.” Og da timen var kommet, og Maria og den unge Johannes står ved korset, gir Jesus dem til hverandre og binder dem sammen til sin egen familie så å si med blodets bånd. ”Kvinne”, sier han til henne, ”der er din sønn.” Og til den disippelen som han elsket, sier han: ”Se, der er din mor.” Fra da av, står det, tok disippelen henne hjem til seg.

Også i Johannes Åpenbaring er det morskallet som understrekes, men nå i en større skala. Det er som om Marias morskall nå gjelder alle troende, alle Guds barn, sønner som døtre. Hun er den nye Eva. Hun står der som mor til den nye menneskeslekten som har Jesus som bror. Hun er selve ikonet på Kirken, vår mor. ”Et stort tegn viste seg på himmelen”, skriver Johannes: En kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter, og med en krans av tolv stjerner på hodet. Hun var med barn og skrek i barnsnød og fødselsveer…” Og videre fortelles det om den dramatiske kampen mellom kvinnen og dragen (som vi også hører i forlengelsen av juleevangeliet der Jesusbarnet blir truet på livet og sammen med sin mor og far må flykte til Egypt): ”Dragen stilte seg foran kvinnen som skulle føde, for å sluke barnet så snart det var født. Da fødte hun et guttebarn, som en gang skal styre alle folkeslag med jernstav. Og barnet ble rykket opp til Gud, til hans trone…” Og videre står det om krigen som dragen fører mot ”de andre av hennes ætt, mot dem som følger Guds bud og holder fast ved vitnesbyrdet om Jesus”. Og vi forstår at vi selv er en del av denne slektshistorien! Vi er Marias barn, alle vi som er adoptert inn i hennes familie gjennom dåpen.

Så dere forstår, i et helbibelsk perspektiv er det ikke tvil om at Marias plass i frelseshusholdningen har dimensjoner som vi ikke kan overses uten den største skade for vår tro og for vårt forhold til Jesus. Og vi må si med Elisabeth: Velsignet er du blant kvinner!

Men her er enda mer å grunne over i dette møtet mellom disse to kvinnene som begge ventet barn. Den eldre Elisabet bøyer seg for den yngre Maria og kaller henne ”min Herres mor”. Et vitnesbyrd om hvem Jesus er – allerede som foster i mors liv, ja, fra selve unnfangelsen av. Herren selv! Slik engelen proklamerte for hyrdene utenfor Betlehem julenatt: ”Han er Kristus, Herren!” Indirekte sier det noe også om Maria, hvem hun er. Hun er ikke bare mor i sin alminnelighet. Hun er ikke bare mor til barnet Jesus. Hun er Herrens mor. Mor til Den aller høyeste. Slik kirken senere, da hun fikk tid til å reflektere mer over det kristologiske dogmet – læren om Kristus og om hans to naturer – slik den da kunne våge å gi Maria ærestittelen theotokos – Guds mor. Altså ikke bare christotokos – hun som fødte Kristus – men theotokos – for hun hadde jo båret Gud selv i sitt skjød og født Den aller høyeste til verden.

Så kan vi jo spørre: Hvor mye forsto hun selv, Maria, der hun ble møtt av Elisabet med denne fantastiske hilsenen? Hvor mye forsto hun der hun var på vei mot Betlehem sammen med Josef som hadde tatt henne under sin beskyttelse? Hvor mye forsto hun der hun blant sauer og okser i den mørke stallen fødte sin førstefødte? Eller da hun senere fikk besøk av hyrder og vismenn som kunne fortelle henne forunderlige ting? Hun forsto i hvert fall sikkert ikke rekkevidden av det som skjedde. Men hun gjemte ordene i sitt hjerte, står det, og grunnet over det som ble sagt henne om Jesus. Det skulle gå opp for henne senere, litt etter litt, jeg hadde nær sagt, i all sin gru – slik Anfinn Haram formulerer det i sin vakre salme ”Djupaste mørker”: ”Maria, Maria, visste du vel alt som deg ventar: Sverd i di sjel, naglar og tornar, blod på ein kross! Ofrast lyt Sonen, ofrast for oss.”

Men allerede på veien inn i mot fødselen, forsto Maria i alle fall at hun på en spesiell måte var utvalgt og velsignet av Gud til å være hans tjenerinne, hans brud. Ikke fordi hun var spesiell i seg selv, slik tenkte ikke hun, og slik bør heller ikke vi tenke, men hun var spesiell fordi hun hadde funnet nåde hos Gud. Det er forskjell på å prise Maria salig fordi hun var selv var født uten synd, slik et langt senere dogme er blitt formulert av Den romersk-katolske kirke – og det å prise henne salig fordi hun var full av nåde. Hun som skulle føde den eneste uten synd til verden, var selv et ekte menneske som oss. Men hun var et renset kar. Den hellige ånd hadde kommet over henne og gjort henne ferdig og verdig til det store kallet. Gud hadde sett til henne, slik hun visste at han hadde sett til mennesker og handlet med mennesker gjennom hele frelsens historie, helt fra Abraham av. Den Gud for hvem ingen ting er umulig. Han som støter den hovmodige ned fra tronen og opphøyer de små. Han som viser de mette og selvtilfredse fra seg og som benker den fattige rundt bordet. Han som døder og gjør levende igjen; han som lar sin miskunn vare fra slekt til slekt for dem som frykter ham. Maria vedkjenner seg sin genealogi. Det spesielle med henne er at hun er en del av slekten som bærer løftet fra Abraham av og som tar dette løftet til seg som sitt eget og stoler fullt og fast på det som var lovet.

Så visste Maria hvem hun hadde å gjøre med, derfor gir hun seg selv til ham med sitt fiat: ”La det skje med meg som du har sagt.” Og derfor gir hun seg samtidig også til oss, til etterslekten, som mor for de mange som ved hennes ja føres til Jesus. Hun vet at det hun gjør, står i Herrens tjeneste og skal bære rik frukt for ham. ”Fra nå av”, synger hun ”skal alle slekter prise meg salig.”

I dag vil jeg spørre deg rett ut: Hva betyr Maria for deg? Hva betyr hun i ditt fromhetsliv, i din daglige omgang med Gud? Eller spurt på en litt mindre nærgående måte: Hvilken rolle skal Maria spille i Kirkens liv – og dermed for hver enkelt troende?

Jeg tror det finnes to grøfter å falle i. Vi kan gi henne en for stor plass – slik at hun skygger for Jesus. Og vi kan gi henne for liten plass – slik at vi ikke kommer i nærheten av ham, enn si  i nærheten av å forstå hvem han er. For stor plass gir vi henne om vi, slik deler av kirken har villet gjøre, opphøyer henne til noe hun som skapning og medmenneske ikke er og tilber henne som noe for seg, som en slags kvinnelig parallell til Jesus selv og gir henne en aktiv deltagelse i selve forsoningsverket; der han er kongen og hun er dronningen; eller enda mer, der han er forløseren og hun blir medforløsersken. For liten plass gir vi henne derimot om vi ikke stadig ærer henne og priser henne salig, og glemmer hennes helt spesielle plass i kirken som vår åndelige mor, som vår forsanger i kirkens kor og som den som har gått foran oss og som nå er hjemme hos Jesus i himmelen. Maria kan aldri skilles fra sin Sønn. Der han er, der er også hun sammen med ham. Tett inntil. Derfor er det ikke unaturlig at vi ber om hennes forbønn. For fortsatt er det slik at ingen står Jesus nærmere enn Maria. Slik det var den gang – både ved julens, påskens og pinsens mysterier – slik også i dag når vi bøyer oss i ærbødighet for henne ved inngangen til Kristi fødselsfest og sier:

Hill deg, Maria, full av nåde! Herren er med deg. Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er din livsfrukt, Jesus. Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere nå og i vår dødstime.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no