Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Preken 4.s.e.pinse

Luk 15,1—7

Fr Asle Ambrosius

Hvor ble det av de nitti sauene? Hvilken ansvarlig hyrde tar sjansen på å forlate nesten hele flokken ute i marken for å lete opp den ene han har mistet? Spørsmålet er i og for seg godt og krever både et svar og en forklaring. Det enkleste svaret er rett og slett at i Jesu lignelser er det gjerne bare ett eneste poeng som gjelder – og her i denne lignelsen ligger hele fokus på hyrdens omsorg for den ene sauen. De nittini andre – som utgjør brorparten av flokken – nevnes bare for å fremheve at sauebonden ikke kan ta kvelden før flokken er fulltallig. Han har simpelthen ikke råd til å miste en eneste sau. Derfor gir han seg ut for å lete etter den siste. Og først når han finner den og bærer den på skulderen hjem, kan han glad og fornøyd ta han kvelden – og gleden deler han med venner og naboer.

Forklaringen som ligger bak fortellingen, og som kanskje gjør den noe mindre dramatisk, er rett og slett kunnskapen om hvordan hyrdetjenesten artet seg i Israel på Jesu tid. Om dagen gikk hyrden foran saueflokken og viste vei – trygt gjennom farlige passasjer, langs dype juv – frem til de gode beitemarkene og det friske og klare kildevannet. Når kvelden kom, førte han sauene inn i kveet. Selv sto han i porten og talte dem etter hvert som de kom inn. Når alle var trygt innenfor, la han seg i åpningen for å passe på sin dyre eiendom gjennom nattetimene. (Det er derfor Jesus sier et sted om seg selv at han er porten inn til sauene.) Denne kvelden sto han ved åpningen til kveet og talte – men kom bare til nittini. En av sauene måtte ha gått seg bort i løpet av dagens vandring. Hva gjør en ansvarlig hyrde så? Jo, han sørger for at porten stenges og at sauene har det godt. Så gir han avkall på hvilen og søvnen og gir seg ut for å lete etter den som var kommet bort.

Både svaret og forklaringen kan det være grunn til å vende tilbake til og utdype noe mer. For begge deler sier noe vesentlig om Jesus – den gode hyrden – hvem han er og hvordan handler. Og da skal vi også ha i tankene hvem Jesus forteller lignelsen til, nemlig til fariseerne og de skriftlærde som kritiserte Jesus for å menge seg med syndere og dele bord med dem. De var forarget over hans væremåte og handlemåte, står det. Og så får de altså denne lignelsen fortalt.

Først svaret jeg gav overfor: Jesus er alltid på leting etter den ene. Han teller ikke på samme måte som vi. Han teller som Gud selv teller. Husker du salmistens bønn: ”Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!” Å telle dagene sine, er ikke å telle til tusen eller hundre tusen, eller hvor mange dager vi nå blir forunt. Den visdommen som må læres er å telle til én, til dagen i dag, den Gud gir av sin nåde. Hver dag kan være den siste dagen, derfor vil Gud lære oss å telle på sin måte – å telle til én. Jesus er Guds Sønn – han taler og handler og teller som Gud selv. Derfor fikk vi ikke et nummer da vi ble døpt, men navn. Jeg er ikke et nummer i rekken. Han kaller meg ved navn – og kaller meg sin egen. Jesus er derfor totalt uinteressert i statistikk, om hvor mange som kan telles. Han er interessert i den ene – derfor er han også interessert i deg. Ja, ikke bare interessert, men du ligger ham på hjertet, fordi du er hans øyensten. Når situasjonen er der, er han heller ikke interessert i alle de andre. Så når disippelen en gang spurte Jesus om hvordan det skulle med andre, svarte ham: ”Hva angår det deg? Følg du meg!” Jesus er interessert i den ene – uansett om den ene er innenfor eller utenfor kveet. Men hans prioritet – om vi kan si det slik – selve drivet, hans egentlige misjon, er å nå ut til den som har gått seg bort og som derfor er fortapt om han ikke letes opp og blir funnet igjen. Og det finnes ikke en enste en i denne verden, verken før eller nå eller siden, som er så langt borte at Jesus ikke kan finne ham eller henne og føre dem hjem. Han sier at det er slik det telles i himmelen, for der ”blir det større glede… over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse”. Selv om disse nittini rettferdige ikke finnes i virkeligheten – ”det finnes ikke én rettferdig, ikke én som søker Gud”, som det står skrevet. Men det overlot Jesus til fariseerne og de skriftlærde til å finne ut av selv. Selv om det alltid sitter langt inne å måtte innrømme at jeg er én av dem som trenger å bli frelst. Av en eller annen grunn har vi lettere for å forestille oss Jesus som den gode hyrde enn å se på oss selv som sauer; slike som så lett forviller oss bort, er ulydige, setter oss fast, utsetter oss for livsfare og derfor trenger en frelser; en som elsker oss ”mens vi ennå er syndere”, som det står, og som utsetter seg selv for den største fare for å redde oss, ja som endog gir sitt liv for oss for å få oss hjem igjen. Ja, for det er det som er sannheten om deg og meg, om ethvert menneske Jesus søker: Vi er syndere som trenger å reddes, i første omgang fra oss selv, og dernest fra den endelige katastrofen. Og Jesus er den eneste som kan redde oss. Hør hva han selv sier til slike som oss: ”Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.” Det er de gode nyhetene. Så er det vår trøst og vårt håp, at vi lar oss finne, og lar ham bære oss tilbake til fellesskapet med de andre – som også kalles ”de helliges samfunn”, som betyr ”samfunnet av tilgitte syndere”.

Og da er vi tilbake til forklaringen som jeg ga i starten – til hvordan vi må tenke oss selve situasjonen som bakgrunn for lignelsen. De nittini ble ikke overlatt til seg selv. Og selv om det er en annen historie, må vi allikevel alltid ha den i tankene. Jesus lar ikke sine egne være uten hyrde. De blir tatt vare på i kveet og sørget for på alle måter. De lider ingen nød og det er ikke noe brist i fellesskapet selv om det mangler en sau. Kirken er fulltallig og hellig – jeg hadde nær sagt hvor mange eller få som er samlet. Ja, Jesus viser igjen hvordan han teller, når han sier: ”Der to eller tre er samlet i mitt navn, der vil jeg være midt iblant dere.” Heller ikke her er det antallet som er saken, men Jesu nærvær; hans virkelig, sanne nærvær i Ordet og ved Bordet. Der Jesus er, der er Kirken alltid fulltallig – når vi ihukommer hans frelsesverk for oss, hans lidelse og død og oppstandelse i eukaristien. For som vi sier: ”Enda vi er mange er vi ett legeme, fordi vi alle har del i det ene brød.” Hører dere hvor fri Jesus er for statistikk, selv også når han snakker om fellesskapet med ham – samfunnet i ham – kirken som er hans legeme. Han lar ikke sine være uten hyrde, uten omsorg for sjelene. I versene før leseteksten fra Første Petersbrev i dag hører vi formaningen til alle dem han gir hyrdeansvar: ”Vær hyrder for den Guds hjord som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje. Gjør det ikke for vinnings skyld, men med et villig sinn.” Hyrdeansvar og hyrdesinn hører sammen der Jesus samler sauene sine i kveet, som er kirken i verden. Og når overhyrden en gang kommer tilbake, så vil han gi sine trofaste tjenere ”herlighetens krans som aldri visner”.

Jesus setter aldri den ene som han alltid søker, opp mot fellesskapet. Tvert imot, Kirkens fellesskap er der for å ta imot og ta vare på hver enkelt som Jesus bringer hjem. For når det kommer til stykke, er det ingen av oss som klarer oss alene. Vi trenger ikke bare en hyrde som leter og finner og bærer oss hjem, vi trenger også et fellesskap som bærer og som tåler og som bevarer oss i troen til Jesus kommer igjen.

Men så lenge vi er her, er det alltid allikevel noe som mangler – noen som mangler. Jesus vil at hans hus skal bli fullt. Han vil at alle mennesker skal bli frelst. Slik han har hjertelag og hyrdesinn for den enkelte, vil han også legge oss på hjerte å bidra så godt vi kan i leteaksjonen etter forkomne sjeler som venter på å bli funnet. Og han vil at vi skal glede oss sammen med ham og hele himmelen hver gang det skjer at et menneske, barn eller voksen, blir lagt til menigheten ved dåp og tro. Da, kjære venner, er vi der han vil at vi skal være.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no