Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

3.s. i påsketiden - Hyrdesøndagen

Joh 10,1—10

Fr Asle Ambrosius

Dette er en meget nærgående og utfordrende tekst, i hvert fall for den som stiller seg frem i rekken av hyrder for Guds menighet, enten en bærer den ene eller andre geistlige tittel. Selveste apostelfyrsten Peter har allerede minnet oss om at det bare er én virkelig prest i Guds kirke, en rett hyrde og tilsynsmann over alt Guds folk, og at alle andre, fra den høyeste til den laveste, bare er hjelpeprest og hjelpehyrde. På selveste hyrdesøndagen, med de sterke tekstene om sann autoritet og rett utøvelse av tjenesten, bør det ikke være plass for selvsikkerhet eller selvhøytidelighet blant kirkens hyrder og lærere, noe som det nok til tider er for mye av. Det betyr ikke at vi trenger å unnslå oss kallet, være flau over de vakre liturgiske plaggene vi bærer eller kle oss i falsk beskjedenhet og late som om det ikke finnes et guddommelig innstiftet presteembete i kirken. Vi husker fra sist søndags evangelium hvordan Jesus gav sine apostler Den hellige ånd sammen med ordene: ”Likesom Faderen har sendt meg, sender jeg dere.” Kirken blir til gjennom apostlenes tjeneste og gjennom alle dem som senere er sendt med apostolisk oppdrag og myndighet. Så det er ingen grunn til å være beskjeden på embetets vegne. Det blir helt feil. Desto større grunn til å være ydmyk på egne vegne, og til å lytte nøye og øve seg flittig når Jesus tegner opp for oss tjenestens oppdrag og betingelser. For kirken trenger i dag som tidligere diakoner, prester og biskoper som er trygge i sitt kall og som vet både hvem de tror på og hvem de skal tjene. Bare slik kan Gud få det folket han søker å vinne og oppdra i hellighet for sitt rike.

Jesus sier: Jeg er porten inn til fårene. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst, og han skal gå inn og ut og finne beite.

La oss plassere dette bildet Jesus bruker, jeg hadde nær sagt, geografisk, slik at vi kan se det for oss, og på den måten sette Jesu forkynnelse inn i den rette historiske konteksten.

Om kvelden, etter en lang dag ute på beite, samler hyrdene sauene sine i en såkalt kve midt ute i naturen. Etter å ha sørget for at alle har kommet innenfor, legger han seg selv for natten midt i åpningen for å verne flokken mot inntrengere. Han er selv i ordets rette forstand porten inn til sauene. Og når morgenen kommer, slipper han dem ut på beitet. Selv går han foran og viser vei til de gode beitemarkene og til steder der flokken kan finne skygge for solen og vann for tørsten. For så, når natten og mørket kommer på, igjen å føre dem trygt tilbake til kveet.

Med dette bildet vil Jesus si om seg selv at han er både porten inn til sauene og hyrden for sauene.

Men hvem sier han dette til? Og i hvilken sammenheng sier han det? Det hele skjer, som så ofte, i rammen av en kontrovers med jødenes ledere som starter på tempelplassen i forbindelse med Løvhyttefesten, en av de tre viktigste religiøse festene for jødene. Det hele topper seg, som så ofte ellers, i spørsmålet om hvem Jesus er, med hvilken autoritet han taler, om hvem som har sendt ham. Med ulike innfallsvinkler gjør Jesus krav på å være gudsfolkets egentlige leder, med fullmakt fra Gud selv. Han avslører sine motstanderes falskhet og skjulte hensikter og kaller dem tyver og røvere. Urettmessig gjør de krav på folkets kjærlighet og lydighet. Det er ikke gudsmannen Moses han polemiserer mot, eller patriarkene og profetene som har gått Guds ærende før ham, men de som legger tunge bører på folk uten selv å ta tak, som har gjort templet til en røverhule, som fremstår som kalkede graver og blinde veiledere. Disse står frem uten åndelig autoritet og dermed som fremmede som verken kjenner Gud eller hans folk på røsten.

”Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.”

Tydeligere kan alternativet ikke beskrives. Og mer utfordrende er det ikke mulig å opptre.

Hva sier Jesus så om seg selv? Hvem er han – og med hvilken rett stiller han seg frem? Og det neste spørsmålet er: Hva sier Jesus om oss? Hvem er vi som opptrer på hans vegne? Og med hvilken rett stiller vi oss frem som hyrder og lærere for Guds folk?

”Porten” eller ”døren” som det sto i tidligere oversettelser, forsto kirkefedrene både som et bilde på Guds ord og på Ordet som ble kjød, altså som en betegnelse på Jesus selv. Og disse to tingene hører sammen, ordene og Ordet. Veien inn til sauene, den som kan gjøre eiendomsretten til saueflokken gjeldende, må gjøre det i tråd med Guds hellige ord. Vitnesbyrdet fra Gud selv, gjennom loven og profetene, peker ham ut for oss. Det går en rød tråd gjennom hele Det gamle testamentet frem mot Herrens lidende tjener, slik profeten Jesaja skildrer ham. ”Vi for alle vill som sauer, vi vendte oss hver sin vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham… men fordi han gav sitt liv til soning, skal han få etterkommere og leve lenge…” (Jes 53). Profetordene viser hen til Ordet som ble kjød og som med sitt blod kjøpte oss fri og dermed også retten til Guds folk til alle tider og på alle steder. Han trenger seg ikke på, han klatrer ikke over, han dreper ikke og ødelegger. Men han gir seg selv for verdens liv og han gir alle som tror på ham liv og overflod.

Han er porten til sauene. Det finnes ingen annen vei. Ingen kan gjøre krav på alt som menneskebarn heter, uten han som har kjøpt oss med sitt blod og som legitimerer seg som Ordet fra Gud. Og fordi han er porten inn til sauene, er han også hyrden for sauene, den gode hyrden som gir sitt liv for fårene.

Hva er det som kjennetegner ham? Først og fremst omsorgen og kjærligheten. Ikke bare for alle i sin alminnelighet. Men kjærligheten til den enkelte av oss. Han har kjøpt oss, derfor vil han oss vel. Han kjenner oss på røsten, slik vi kjenner ham på røsten. Han sier til den enkelte av oss: Jeg har kalt deg ved navn. Du er min! Og han sørger for oss både i fellesskapet, om søndagen når vi er samlet, og han sørger for hver enkelt av oss under hverdagens mange store og små gjøremål. Han fører oss inn og ut, og ut og inn, han bevarer vår utgang og vår inngang fra nå og til evig tid.

Hva så med oss – vi som er hyrder i dag?

Den som vil være hjelpehyrde for ham, må først selv gå inn gjennom porten. Det vil si først selv være som en av hans sauer som lar seg lede av ham som er hyrde og tilsynsmann for våre sjeler. Ingen kan selv lede, uten selv å være ledet. Ingen kan gi noe som han selv ikke har mottatt. Det gjelder så vel den grunnleggende troen på Jesus og det han har gjort for oss, som det livet han har kalt oss til å leve i hans etterfølgelse.

For det andre må også vi legitimere oss ved Guds hellige ord. Ingen kan gjøre tjeneste i Guds hus ut fra egne tanker og visjoner. Her er det Ordet som taler og skal komme til orde. Om mennesker skal lytte og la seg veilede, må de høre hyrdens stemme. De må kjenne ham igjen på røsten. Guds folk lar seg ikke lure. I hvert fall ikke om de lar seg lede av Den Hellige Ånd. De vil alltid søke dit det er mat å få for sine sjeler. Så er vi som hyrder for hjorden først og fremst Ordets tjenere og må selv lytte før vi kan tale, ta imot før vi kan gi videre.

For det tredje er det kjærligheten til Jesus som teller, ikke ytre kvalifikasjoner eller eksamener. ”Simon Peter, elsker du meg?” var spørsmålet Peter fikk av Jesus der han sto på ruinene av sitt eget livsverk. Og Peter måtte svare: ”Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær.” Først da kunne Jesus ordinere ham til tjenesten: ”Vær hyrde for mine sauer.” (Joh 21) Det samme gjelder for oss. Det er kjærligheten til Jesus som kvalifiserer til hyrdetjeneste. Det må vi aldri glemme.

Men vi må legge til: Også kjærligheten til flokken hører med. ”Det var jo dette dere ble kalt til”, skriver Peter til alle sine etterfølgere; for Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel for at dere skulle følge i hans spor.” Det betyr at menigheten må ligge oss på hjertet. Som Jesus, må vi kjenne den enkelte ved navn; leve nær og forstå hvordan den enkelte har det; vise omsorg og medfølelse, ikke legge større byrder på andre enn vi er villige til å bære selv, men tvert imot bære for hverandre når byrden blir for stor.

Og til slutt må vi understreke så sterkt vi kan at vi hører sammen. Vi tilhører hverandre fordi vi tilhører ham. Hyrde og flokk. Prest og menighet. Sammen hører vi til i hans flokk, sammen er vi en del av det folket han føder og nærer. Sammen er vi utrustet med de nådegaver som vi trenger for å fullføre det kallet han har gitt oss, til liv for verden. Så er embetet til for menighetens skyld, og ikke omvendt! Som Paulus underviser oss i Efeserbrevets fjerde kapitel: ”Det er han som gav sine gaver: Han satte noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere. Han gjorde det for å utruste de hellige så de kan utføre sin tjeneste, og Kristi legeme kan bygges opp.”

Kjære menighet! La oss derfor oppmuntre hverandre i vårt felles kall, så vi ikke blir trøtte og motløse! Og la oss fremfor alt tjene hverandre i kjærlighet!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no