Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Preken 3.s i påsketiden - Hyrdesøndagen

Joh 10,11-16

Fr Asle Ambrosius

I dag – på Hyrdesøndagen – vil jeg gi dere tre bilder av Jesus som Den gode hyrde – bilder som hver for seg sier noe viktig om vårt forhold til ham.

Først det noe naive og barnlige bildet av Jesus som den gode hyrden som jeg husker hang over sengen min som liten. Jeg så på det hver kveld før jeg sovnet – og har husket det alltid siden. Jesus med lammet over skulderen, der han bærer det trygt hjem om kvelden. Jeg visste at dette lammet var meg. ”Herren er min hyrde, meg fattes intet.” Noen vil kalle det barnslig og til og med romantisk, men for meg var det tryggheten selv. Med foldede hender kunne jeg hvile og sove i fred.

Siden har dette bildet alltid minnet meg om dåpen, om det å få være et trygt Guds barn under alle livets forhold. Noe å falle tilbake på – noe å hvile i – ja, noe å sove på. Vel å merke ikke som en døyvende og sløvende sovepute uten bærende og frelsende kraft. Men som noe å hvile hodet på når egne krefter og muligheter svikter. Som apostelen skriver: ”Han frelste oss, ikke på grunn av våre gode gjerninger, men ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd.” Når kreftene svekkes og svinner hen, når tanken mister sin evne til å holde fast, når sansen til å orientere seg ikke lenger fungerer, når troen selv ribbes for all selvsikkerhet og falske støtter – da ser jeg Jesus som den gode hyrden som har funnet sitt barn, tatt det inn til seg og som bærer det hjem. Som barnesangen sier det så enkelt: ”Han tok meg i sin favn, døpte meg til sitt navn. Jesus er kongen min, Guds barn jeg er.” Slik er mitt første bilde av Jesus som Den gode hyrde.

Det andre bildet er radikalt annerledes. Det var den dagen jeg ble realitetsorientert og jeg skjønte at det bildet Jesus brukte om seg selv kanskje ikke var så romantisk og idyllisk som jeg hadde tenkt som barn. Jeg hadde stoppet bilen ved en støvete landevei på den andre siden av Jordan på vei til Jeriko, jeg var midt i min barndoms søndagsskolemiljø – og så innover den golde israelske ørkenen der bildet av hyrden med sauene sine har sitt opphavssted. En stor saueflokk som fulgte hyrden sin i et karrig, tørt og lite gjestfritt landskap. Høye fjell og bratte stup, smale stier i et ulendt, steinete terreng. Farer som truet. Døden på lur. Innenfra og utenfra. Jesus sier: ”Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde gir sitt liv for sauene. Men den som er leiekar og ikke hyrde, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem når han ser ulvene komme… for han har ingen omsorg for sauene.”

Når livets virkelighet hardner til og det står om livet på den ene eller den andre måten hjelper det ikke med vakre, romantiske drømmer. Da trenger vi en som kjemper for oss og med oss. Og som er hos oss i vår nød. En som våger livet for oss. En som er ”prøvet i alt, dog uten synd” og som derfor kan komme oss til hjelp i vår svakhet. Igjen som apostelen skriver: ”Han bar våre synder på sitt legeme opp på korstreet, så vi skulle dø bort fra synden og leve for rettferdigheten. Ved hans sår har vi fått legedom. Dere var som bortkomne sauer, men har nå vendt om til han som er hyrde og tilsynsmann for deres sjeler.”

Den gode hyrde gir sitt liv for sauene, han kjemper for dem med sitt eget blod som innsats. Det er hans kjennemerke. Det er en slik hyrde vi trenger, det er bare en slik hyrde vi kan stole på, en som kan føre oss på de rette stier. Slik salmisten synger: ”Han lar meg ligge i grønne enger, han fører meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft.”

Staven i Den gode hyrdens hånd har form av et kors som viser hvor høyt han elsker oss og hva han har gjort for å berge oss. Til en slik hyrde kan vi trygt overgi oss selv, i liv og i død.

Og det fører oss til det tredje og siste bilde av Jesus som Den gode hyrde. Det har jeg hentet fra St Calixtuskatakomben dypt nede i jorden i Roma, der de kristne ble gravlagt, som tidlig ble en samlingsplass for å minnes de døde og feire det kristne fellesskapet som ikke kjenner noen grense mellom levende og døde. Et lite unnselig kalkmaleri, det eldste vi kjenner til, av Jesus som den gode hyrden. Naivt og vakkert, malt på veggen over graven. Et tydelig fokus, et trygt samlingsmerke midt i dødens verden. Hyrden som fører oss trygt gjennom livet, har veier også midt i døden. ”Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav de trøster meg. Du dekker bord for meg like for øynene på mine fiender. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over.”

Så er Den gode hyrde også kjent i det som for oss er ukjent landskap. Når sykdommen fører oss dit vi ikke vil, når døden henter oss inn. Også der leder han oss trygt, fordi han har gått foran og åpnet en vei for oss. Helt hjem til Faderen. Og på veien dekker han bordet for oss og gir oss livets brød og lar oss løfte frelsens kalk i den hellige eukaristi. Og han styrker oss med hellig olje i kjærlighetens fellesskap.

Og vi som kjenner ham slik – som den som bærer lammet på sine skuldre, som den som kjemper for oss og har kjøpt oss ved sitt blod og som den som viser vei gjennom liv og død – vi får lov til å avlegge den gode bekjennelse: ”Herren er min hyrde, meg fattes intet… Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus gjennom lange tider.”

Så er det ikke noe mer å legge til – annet enn dette at Han som er Den gode hyrde også vil være et forbilde for alle hyrder siden – alle som er satt til å bære ansvar for hans flokk – for de mennesker som han samler i sin kirke på jord. Her er mye å lære og mye å ta til seg for den som vil være hyrde uten å svikte, for den som vil være hyrde og vise mennesker den rette veien, for den som vil være hyrde ved å være lydig mot hans eget ord og lytte til hans stemme blant alle stemmer som vil forføre og bedra, for den som vil være hyrde selv om det måtte koste – ja, endog koste livet. Men her er det nok stoff til enda en preken, så la meg stoppe her ved å gi ordet til Peter, han som fikk i oppdrag fra Herren selv til å være selve sjefshyrden for hans flokk. På den harde måten hadde Peter lært hva det ville si å bære et det store ansvaret, og nå skriver han til alle som sammen med ham har gått inn under åket og bærer stolaen på sine skuldre: ”De eldste blant dere ber jeg inntrengende, jeg som selv er eldste og et vitne om Kristi lidelser og har del i herligheten som skal åpenbares: Vær hyrder for den Guds flokk som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil, og ikke for vinnings skyld, men av hjertet. Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken. Og når den øverste hyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens seierskrans som aldri visner.”

Måtte Kirken velsignes med gode hyrder, inntil Den gode hyrden kommer, og der skal være én flokk og én hyrde!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no