Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

3. søndag i faste

Markus 9,14-32

Fr Tom Hængsle

INTIMASJON

Dette er fastetidens kampsøndag i spesiell forstand. I dag er det kampen mot de onde maktene som står i sentrum. Et av satans våpen er anklagene om at vårt forhold til Gud ikke er i orden. Vår synd skiller oss fra Gud. Så lenge den ikke er brakt ut av verden, er vi skilt fra Gud og tilhører Guds motstander. Men Kristus har slått anklagenes våpen ut av djevelens hender. «Skyldbrevet … , det som gikk oss imot, .. det tok han bort idet han naglet det til korset. Han avvæbnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, idet han viste sig som seierherre over dem på korset.» (Kol 2,14-15)

Derfor er det en viktig og nødvendig kamphandling i starten av gudstjenesten: ved syndsbekjennelse og bønn om tilgivelse ta vår tilflukt til seierherren på korset.

La oss ransake oss selv og bekjenne våre synder, så vi verdig kan feire denne hellige handling.

 

Markus 9,14-32

Mark 9,14:«Og da de kom til disiplene,» Hvem var de som kom? Sammen med Jesus var det Peter, Jakob og Johannes. Og hvor kom de fra? Fra Tabor, forklaringsberget. Jesus i skinnende hvite klær hadde talt med Moses og Elias, og det lød en røst fra himmelen. Der var det herlig å være, og Peter kunne tenke seg å bygge hytte der. Men de vendte raskt tilbake til hverdagen, nede i jammerdalen. Der møtte de jordelivets realiteter. Elendigheten.

Jesus møter lidelsen. Han konfronteres med det onde. På den arenaen har Jesu disipler alltid befunnet seg; så også vi. Vi ligner disiplene som ikke kunne hamle opp med nøden hos far og sønn. Hva kan Jesus gjøre med det?

Jesu gjerning var å føre kamp mot det ondes makt i alle dets former. Også sykdom hører med til de krefter som bryter mennesket ned. Jesu utdrivelse av onde ånder er en observerbar demonstrasjon av kraften og herligheten i det Gudsriket han bringer. De kan sammenlignes med den synlige toppen av et isfjell. Når du ser toppen av et isfjell over vannet, ser du bare 1/10 av det, men du vet dermed med sikkerhet at det finnes 9/10 under vann. Slik stikker besettelsene opp som et ekstremt utslag av det underliggende syndeforderv i en fallen verden. På lignende måte som isfjellet er åndsutdrivelsene en synlig del av frelsesverket, som viser uten noen tvil at frelsestiden med alle dens gaver – som omfatter mye mer enn åndsutdrivelsene – har blitt virkelighet blant menneskene.

I en slik kamp duger ikke menneskeånd, bare Guds egen Ånd. Det er allikevel ikke tale om noen kamp mellom likemenn, men en kamp der utfallet er gitt før kampen begynner. Det er egentlig ikke Guds kamp for seier mot de onde maktene, men det er de onde åndene som forgjeves kjemper mot Gud. Jesus demonstrerer Guds makt og seier som det egentlig aldri har vært noen tvil om i åndeverdenen. Som vi ihukommer i nattverdbønnen: «Alle makter og myndigheter bever i age for deg.»

Jesus bringer Guds rikes gaver: helbreder syke og besatte, bryter syndens makt, soner synderes skyld og straff. Men gaven må tas imot. Og derfor kommer det et fortvilet utbrudd fra Jesus midt i fortellingen: (Mark 9,19) «Du vantro slekt! hvor lenge skal jeg være hos eder? hvor lenge skal jeg tåle eder?»

Faren i dagens tekst virker usikker på «om du formår noe. .. Men Jesus sa til ham: Om jeg formår? – Alt er mulig for den som tror.»   Hvem har en slik tro, som alt er mulig for? Det er Jesus, «troens opphavsmann og fullender».(Heb 12,2) (Mark 9,24:) «Straks ropte barnets far: Jeg tror; hjelp min vantro!»  Og slik har kristne til alle tider ropt. Troen vil alltid være anfektet. En levende tro må kjempe med tvilen.

Vi må vokte oss for å gjøre troen til en prestasjon som skal premieres. Troen frelser ikke, men det er Ham jeg tror på som frelser. Jeg tror ikke på min egen tro. Men med troen griper jeg om Ham som er hjelpeløses hjelper. Vi må være hjelpeløse i oss selv og sette hele vår lit til ham. Trolig er Gud nærmest når vi er lengst nede. Det vi lett oppfatter som troens bunnmål, viser seg ofte som troens toppunkt. Det er troens «samling i bånn».

Vi er i Jesu følge når vi møter lidelse, motgang, sykdom, ondskap. Alt er mulig for ham. Likevel kan vi, liksom de første disiplene, sitte med ubesvarte spørsmål. (Mark 9,28) «Og da han var kommet inn i et hus, spurte hans disipler ham i enerum: Hvorfor kunde ikke vi drive den ut?» Er det ikke slik vi også spør: Hvorfor fikk vi det ikke til? Hvorfor mislyktes vi? Hvorfor skjedde ikke den forandring vi hadde håpet?

Jeg vil ikke gå inn på en samtale om det denne gang, bare vise til det ene momentet Jesus nevner: (Mark 9,29) «Og han sa til dem: Dette slag kan ikke drives ut uten ved bønn og faste.» Fasten understreker konsentrasjonen i bønnen. Kampen mot det onde er avhengig av bønn, - fordi vi er avhengig av Jesus. Han sa til Simon Peter den siste kvelden: Luk 22,31-32  «Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte.»

La oss derfor be.

Barmhjertige Fader. Lytt i nåde til bønnene fra dem som du her samler om ditt alter, og forén vår bønn med bønnene fra din menighet i himmelen og på jorden, og med forbønnen fra Kristus, vår store yppersteprest, som alltid ber for oss, inntil han kommer med seier, som Herre over alle ting.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no