Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

3. søndag i advent 2018

Matt 11,2-10

Fr Asle Ambrosius

Evangeliets lys – troens trøst.

Preken på menighetens patronsfest

Vi kan velge jul – med eller uten Johannes Døperen. Det vil si, vi har ikke noe valg dersom vi ønsker å feire jul som kristen høytid. Uten Johannes Døperen, ingen kristen jul. Så enkelt er den saken. For uten at Johannes får stemme våre sinn, forme våre tanker og skjerpe våre sanser, glipper barnet i krybben ut av hendene våre, som en hjemmelaget plastdukke laget for anledningen. Johannes Døperen – eller Forløperen som han også kalles – gir Jesusbarnet historie, kjøtt og blod, og troverdig liv. Han peker ham ut for oss som Israels Messias og verdens frelser. Derfor har vi ikke noe valg dersom vi ønsker å feire jul som den store inkarnasjonsfesten da Guds Sønn fra evighet ble menneske i tiden, han som ble varslet av profetene og født av Guds mor Maria. Vi har rett og slett ikke noe valg. Men vi må allikevel velge! Slik er det, fordi veien inn til krybben er trang, like trang og smal som den veien som fører til livet. Derfor må vi velge, om vi vil feire oss selv og vår hjemmelagde, søte og ufarlige jesusdukke som vi kan pakke vekk og ta fram som pynt til neste jul, eller om vi vil feire ekte jul som ekte mennesker med ekte varer som holder hva de lover, som holder og bærer og varer og hjelper i liv og død, i tid og evighet.

Vi som tilhører denne menigheten slipper allikevel å ta valget helt på egenhånd. Menigheten vår kommer oss til hjelp. Ja, den har på sett og vis allerede gjort valget for oss da den valgte Johannes Forløperen til sin patron, til sin skytshelgen. Det betyr at vi i denne menigheten er vi gitt til hverandre for å hjelpe og støtte hverandre frem til det evige liv. Og sammen ber vi Johannes Forløperen om å hjelpe oss til å finne veien, ikke bare frem til julegleden, men til den gleden som varer.

Noen raske biografiske trekk før vi avslutter prekenen med å se litt nærmere på den troen som Johannes innbyr oss til å ta del i. Johannes er ifølge Jesus den siste profeten, som står mellom gammel og ny tid, den største født av en kvinne og allikevel den minste i Guds rike, som Jesus sier om ham. Johannes var den første som hilste Jesus velkommen da hans mor, Elisabeth, i møte med sin yngre slektning, Maria, kjente at fosteret rørte seg i sitt liv og utbrøt: ”Velsignet er du blant kvinner og velsignet er ditt livs frukt!” Om ham var det faren, presten Sakarja, sang da han endelig fikk igjen munn og mæle: ”Og du, barn, skal kalles Den høyestes profet, for du skal gå frem foran Herren og rydde hans veier, og lære hans folk å frelsen å kjenne, tilgivelse for deres synder.” Sterk og ubøyelig sto han senere frem som ørkenprofeten som trakk mennesker til seg i hopetall med sin ramsalte forkynnelse. Enkel og troverdig, uten annen makt enn ordets, fylt av Åndens ild og klarsyn. Uten å gjøre forskjell på høy og lav, rik og fattig.

I dagens evangelium møter vi Johannes som fange i en mørk fengselscelle under landsfyrsten Herodes sin borg i Tiberias. Dit hadde sannheten ført ham. Fra å være den store profeten som alle samlet seg om, og den som hadde æren av å stå Jesus aller nærest som brudgommens svenn, som kunne glede seg over at Jesus hadde fremgang og samlet stadig nye disipler omkring seg, satt han nå ensom og forlatt. Gleden var borte, tvilen hadde inntatt plassen. Og sammen med den, anfektelsen. Sjelens mørke natt, kalles den av de som senere har opplevd det samme.

Det er nå Johannes Forløperen viser vei og viser sin sanne storhet som troens veiviser. På hvilken måte da, kan vi spørre. Han er jo kommet i tvil hvem Jesus er! Han som selv hadde forkynt så sterkt og tydelig om Jesus og pekt ham ut som Lammet som bærer verdens synder, nå synes han ikke lenger å være like sikker i sin sak. Nyhetene om Jesu forkynnelse og det som skjer rundt ham siver inn i fengselscellen, det skjer store og underlige ting – men selv er han nå satt utenfor. Troen på Jesus ble altså ingen suksesshistorie for ham. Den gav ikke umiddelbar uttelling. Tvert imot, nå hadde han ikke noe annet å se frem til enn døden. Hadde han satset feil?

Kjære venner, ærlighet er ett av troens viktigste kjennetegn. Ikke å lyve om livet. Ikke å la troen føre til virkelighetsflukt. Ikke la den være som sukkersøt glasur over et vellykket liv der vi strever med å opprettholde fasaden. Tro forutsetter ærlighet og sannhet. Derfor er troen alltid i slekt med tvilen. Det er dette Johannes Forløperen lærer oss i dag, ikke bare med ord, men med sitt eget liv som vitne.

Han er kastet inn i tvilens mørke, men blir ikke sittende å ruge over sin egen tvil. Han yter mørket motstand. Han søker svar på sine anfektende spørsmål – ikke innenfra, fra sitt eget anfektende hjerte, fra tankenes mørke irrganger. Han aner at svaret må komme utenfra, fra noe større enn ham selv, fra en virkelighet som sprenger ikke bare fengselsporter men en hver begrensning av menneskelig erfaring. Derfor sender han disiplene sine med bud til Jesus. Han kaller på Jesus i sin nød. Han ber om klar beskjed. ”Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?” Og disiplene hans kommer tilbake med beskjed fra Jesus selv: ”Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige; og salig er den som ikke tar anstøt av meg.” Vi skulle kanskje tro at svaret bare gjorde vondt verre for Johannes. For alt dette skjedde jo uten at han selv fikk del i det. Selv satt han i dødens forværelse, fortsatt like alene og forlatt, fortsatt uten å se. Hva er så hemmeligheten med Jesu svar, som gav Johannes den sjelesorgen han trengte? Jeg tror hemmeligheten er dette: Jesus viser til Skriftene, de som oppfylles ved ham og i ham. Det som var lovet av profetene, gikk i oppfyllelse like utenfor fengselscellen! Og det uten hans medvirkning! Guds ord var altså å stole på. Ja, Guds ord er det eneste å stole på, når det kommer til stykke Særlig for den som opplever sjelens mørke natt. Ikke troen i seg selv. Ikke lykken. Ikke fremgangen. Ikke en gang undrene som skjedde i og for seg. Men at løftene i Ordet ble oppfylt. At Gud handler. At hans tanker er høyere enn våre tanker. Sann tro er og blir knyttet til Ordet. At ordet taler sant. At Guds ord er å stole på under alle forhold. Johannes så ingenting av det store som skjedde der han satt i mørket. Men han hørte hva som skjedde. Og det han hørte, trøstet ham. Lyset for Johannes var løftene i Guds ord.

”Derfor står også profetordet desto fastere for oss. Dette ord bør dere ha for øye, for det er lik en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen gryr og morgenstjernen går opp i deres hjerter.” (2. Peter 1,19)

Med evangeliet kom lyset inn til Johannes i den mørke cellen. Lyset trengte inn utenfra. Og med lyset kom også gleden. Den store gleden, gleden som englene forkynte inn i mørket som ruget over jorden hin julenatt. Og med den kom også freden. Den dype freden. Den som overgår all forstand. Det er denne gleden og denne freden Johannes Forløperen vitner om og som han vil dele med oss nå like før høytiden. Han vitner ikke om seg selv, ikke om styrken i sin egen tro, ikke om freden i sitt eget hjerte. Men om evangeliet som forkynnes og som er til å stole på og som har kraft til å trenge igjennom og inn i og erobre ethvert hjerte som har erfart noe av sjelens mørke natt.

Salig er den som ikke tar anstøt av meg, sier Jesus i dagens evangelium. Og i dag, på patronsfesten vår, våger jeg å legge til: Salige er de som tilhører Johannes Døperen menighet og som sammen med ham får høre og smake evangeliet!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no