Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

3.søndag i advent - Patronsfest for St Johannes Døperen

Matt 11,2-10

Fr Asle Ambrosius

Å være kirke på Johannes-måten

Når vi i dag feirer menighetens patronsfest, er det både rett og rimelig at vi stopper opp en liten stund og reflekterer litt sammen over hva det betyr for oss som menighet at vi valgte Johannes Døperen som vår patron – vår skytshelgen – og hvordan vi bør tenke om det å være under hans vern og hans forbilde.

Og da må utgangspunktet vårt være: Som Døperen – så også vår menighet.

Så når det i dagens evangelium sies om Johannes at han er budbæreren som skal rydde veien for Jesus, da skal vi tenke både med glede og stolthet at slik vil også vi være: Vi vil være en menighet som rydder veien for Jesus. Kan det sies noe finere og bedre om en menighet enn nettopp det: Vi er her – vi har vår berettigelse i – vår misjon i dette ene: Å rydde veien for han som kommer for å gjeste menneskene.

I all enkelhet vil jeg i dagens preken tegne opp fire karakteristika ved døperen Johannes og dermed antyde fire skisser til hvordan det skulle prege oss som menighet og dermed sette en slags dagsorden for tiden fremover som fellesskap.

For det første:

Døperen Johannes er røsten som roper i ørkenen og kaller folket til bot.

Det er i ørkenen han hører hjemme, denne forunderlige profetskikkelsen som er kledd i en kappe av kamelhår og som nærer seg med gresshopper og vill honning. Avkledd prangende gevanter, og frivillig avstått fra den religiøse maktelitens korridorer og privilegier, uavhengig av menneskers hyllest og tidens slagord og moter, står han der i all sin avklarede enkelhet og selvinnlysende autoritet og kaller mennesker til å gjøre bot.

Ørkenen er stedet for enkelhet og askese, men også for stillhet og konsentrasjon, for åndelig avklaring og fornyelse. Profeten må avsondres og fristilles før han kan tåle verdens larm og massenes brøl.

”Hva dro dere ut i ødemarken for å se?” spør Jesus sine disipler. ”Et siv som vaier i vinden?” ”En mann kledd i fine klær?” ”En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg.”

Johannes – Guds budbærer – avkledd, avsondret, avklart; men utvalgt, utrustet og utsendt – for å vise vei inn i julens dype hemmelighet: Kristus iblant oss – håpet om herlighet.

Hører vi utfordringen til oss? Det med kirkelig makt, ytre gevantene og de storslåtte omgivelsene er vel ikke vår største fristelse. De har vi som en liten minoritetskirke i et sekularisert samfunn for lengst måttet gi fra oss, mer eller mindre frivillig. Og det er ingen grunn til å forlate enkelheten i stil og framferd om vi skulle blir større og mer etablert som kirke. Viktigere er det at forkynnelsen og den åndelige veiledningen vår får være tydelig og utfordrende, slik at vi sammen får stå under Guds ords radikale forkynnelse. At vi ikke blir så moderne at vi lytter mer til samtiden enn til ordet fra Guds munn. Og at vi sammen utvikler en spiritualitet som har plass til retretten, til tilbaketrekkingen og stillheten for å kunne ha åndelig tyngde og gjennomslagskraft i en tid med så mye åndelig forvirring. En røst fra ørkenen som fastholder Guds hellighet og nidkjærhet for sitt ord og kaller kirke og folk til bot. Særlig viktig er det i en tid som vår med unnfallenhet, frafall og forførelse i folkekirken, der prester og biskoper snur kappen etter vinden og gir mennesker steiner for brød.

For det andre:

Døperen Johannes er pekefingeren som peker ut Jesus som Guds offerlam.

Slik er han i kirkekunsten ofte utstyrt med en lang pekefinger, ikke for å rette den mot oss først og fremst, men for å peke ut Jesus for oss.

Vi ser ham der nede ved Jordan i mylderet av mennesker som er satt i bevegelse av Døperens ramsalte forkynnelse. Alle er i samme forfatning. Alle søker det samme, frelse fra Guds rettferdige og ugjenkallelige dom. Jeg hører ekkoet fra Romerbrevet: ”Det finnes ikke en rettferdig, enn ikke én”.

Men døperen Johannes ser noe ingen andre ser. Han har hatt ham for øre og øye helt fra da han i mors liv hilste ham med glede. Nå er tiden inne til å peke ham ut også for andre – for oss. Den ene for de mange. Offerlammet som bærer verdens synd. Døperen Johannes har ett eneste fokus – ett eneste brennpunkt i sin forkynnelse: Jesus Kristus – Guds offerlam, som bærer verdens synd. Alt peker fremover og innover mot ham. Alt får sin oppfyllelse i ham. Alt henter sin mening fra ham.

Se der, sier Johannes, og peker på Jesus.

Å være en menighet som bærer Johannes Døperens navn minner oss om alltid å ha Jesus for øye. Både så vi selv kan se ham som vår personlige frelser og Herre, og slik at vi peker ham ut for verden. Hver gang vi løfter hostien under messen gjentar vi med Johannes døperen ordene: ”Se det Guds lam som bærer verdens synd.” Og vi gjentar det i vårt hjerte og sier: Det er gitt for meg. Han er min og jeg er hans. ”Herre, jeg er ikke verdig at du går inn under mitt tak, men si bare ett ord, så blir min sjel helbredet!”

Han skal vokse, sier Døperen, og jeg skal avta. Han viser ikke til seg selv og sier ”se her”, men han peker på Jesus og sier ”se der” – se på ham! Det må også være vårt vitnesbyrd dersom vi vil være menighet på Johannes-måten.

For det tredje:

Han er brudgommens venn som gleder seg over brudgommens fremgang.

Akkurat det kunne ikke være lett. Han hadde samlet mange tilhengere rundt sin talestol. Hans popularitet var i ferd med å nå de helt store høydene. Men så plutselig enn dag: Mange av disiplene som hadde fulgt ham, gikk nå over til Jesus. Og flere skulle følge. Selv ble han stående i skyggen som tilskuer til det som nå skjedde. Og det skulle bli enda mørkere, slik vi hører om det i dagens evangelium. Der får vi høre at han var kastet i fengsel og tilbrakte dager og netter i den mørke og kalde kjelleren under Herodes sitt slott, lukket inne i dødens mørke og kalde forværelse. Og om ikke det var nok; mørket hadde seget inn i hjertet hans også, slik at den vonde tvilen var i ferd med å ta strupetak på ham. Anfektelsens kalde mørke. Tvilen som gnager i sjelen: ”Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?” Slik lød meldingen han fikk smuglet ut ved noen av sine gjenværende disipler.

Svaret de kom tilbake med, gav Johannes gleden tilbake. Ja, Jesus hilste ham salig! ”Salig er den som ikke tar anstøt av meg.”

Så var han ikke lenger alene, glemt og forlatt, innesperret i sin egen tvil. Gjennom hilsenen utenfra fikk han et glimt av Guds rikes kraft og herlighet. Han fikk se sitt eget liv i lyset fra det riket som var i ferd med å komme. Slik kom gleden tilbake til Johannes. Ikke som noe han kunne frembringe selv, fra sitt eget hjerte, men den gleden som kom utenfra, som kom til ham i form av godt budskap så å si fra felten, fra der Jesus levde og virket blant menneskene. Den Jesus er – og det Jesus gjør, det er grunnen til glede. Den stadig fornybare gleden som kan skape lovsang, selv på det mørkeste stedet. Ikke den gleden som bryter ut, men den som bryter inn og tar den fangne til fange.

”Gled dere alltid i Herren”, skriver en annen som også satt fengslet og sin tros skyld, ”for Herren er nær.”

Slik Brorson synger: ”Saligheten er oss nær, opp mitt hjerte, opp min tunge, opp om Jesu navn å sjunge, om hvor dyrebart det er! Alt som i meg er, seg fryde til min Frelsers lov og pris, så min jubelsang skal lyde like inn i paradis.”

Den menigheten som har lært å synge slik, er kirke på Johannes-måten. Den synger lovsanger som har fått sin klare tone stemt ved korsets stemmegaffel. Og som derfor holder den rene tonen like inn i døden. Og som synger håpet inn i verden.

Derfor også det fjerde og siste:

Johannes Døperen er martyren som gir livet for sin tros skyld.

Vitnesbyrdet han gir om Jesus, krones til slutt med døden. Ikke fordi han søker den eller ønsker den på noe vis. Ikke fordi han ikke elsker livet og fellesskapet med menneskene. Johannes var nok asket, men foraktet ikke Guds gaver. Men vitnesbyrdet ble kronet med døden fordi han holdt fast ved sannheten uten å prute – også når det gjaldt for mest. Han sto inne for det han trodde på med sitt eget liv. Ikke bare ordene hans talte – det gjorde også livet hans. Ikke fordi han var fullkommen og uten synd og tvil og anfektelse, men fordi han måtte gi Jesus rett.

I gammel kirkekunst kan vi se bildet av Jesus som stiger ned i dødsriket. De tre første han henter opp derifra er Adam og Eva – og døperen Johannes. Han gjenreiser det menneskelige fellesskapet og setter kronen på martyrens hode.

I Johannes Åpenbaring leser vi:

”Dette sier den første og den siste, han som var død og er blitt levende: Vær ikke redde for det du skal lide. Djevelen kommer til å kaste noen av dere i fengsel, for at dere skal settes på prøve, og i ti dager skal dere lide vondt. Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets krone.”

Også dette hører med til det å være menighet på Johannes-måten. Det vi kaller korset. At vår bekjennelse ikke bare må lyde med munnen hver gang vi kommer sammen til gudstjeneste, i rammen av en vakker liturgi. Men at den må integreres i vårt liv, i vår livsførsel og vårt livsløp. En martyr er på den ene siden ikke noe annet enn et vitne – noe vi alle er kalt til å være. Men fordi Johannes har lært oss at vitnesbyrdet ikke kan skilles fra livet selv – at Kristus er både vårt liv og vår skjebne – kan det også for noen av oss bety at det en gang vil kreves mer av oss enn vi selv i første omgang er villig til å gi – livet selv. For som Jesus sier: Der hvor jeg er, skal også min tjener være.

Da, kjære søstre og brødre, er det godt å tilhøre en menighet som lærer oss at fellesskapet ikke stopper ved døden – at kirken er communio sanctorum – samfunnet med de hellige. Med alle hellige kvinner og menn som har gått foran oss hjem til Gud. Og – slik vi på en særlig måte minnes i dag: Samfunn med Johannes Døperen, han som er vårt forbilde, vår beskytter og forbeder hos Gud.

Så ber vi også i dag i nattverdbønnen – på vår patronsfest inn mot julens mysterium: ”Unn oss – med Guds mor, den salige jomfru Maria og med Johannes Døperen… å dele arvelodd med de hellige i lyset.”

Til ære for Faderen og Sønnen og Den hellige ånd. Som var og er og blir en sann Gud fra evighet til evighet!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no