Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Preken 3. søndag i advent

Luk 3,1-9

Fr Asle Ambrosius

Johannes Forløperen

Ingen skal i hvert fall kunne beskylde oss for å ha valgt en skytshelgen som stryker oss etter hårene. Selv kledde han seg i stritt kamelhår og spiste gresshopper og vill honning, ifølge Matteus. En skrikende kontrast til våre dagers såkalte julefeiring med overflod av alt, bortsett fra kristendom. Og også for vår såkalte kristendom er han og blir han et anstøt, en som ikke uten videre passer inn med sin ramsalte forkynnelse og asketiske livsførsel. Og allikevel kommer vi ikke utenom ham dersom vi vil like inn til julens egentlige innhold, til mysteriet med barnet i krybben som er Israels Messias og verdens frelser – Gud med oss, Immanuel.

Men hvem var han så – og vil han oss?

For det første var han et menneske blant mennesker og en profet blant profeter, født inn i verden og introdusert, som Jesus selv, på historiens arena, jeg hadde nær sagt, med datidens politiske og religiøse storheter som vitner. Selveste keiseren er nevnt for å tidfeste perioden for hans virke, og datidens yppersteprester må tjene som bevis på hans jødiske identitet og nærheten til sitt folk, de som også kalles Abrahams barn. Alt dette er viktig, fordi Johannes Døperen, eller som vi kaller ham i dag på patronsfesten, Johannes Forløperen, er ingen fantasiperson og representerer ingen flukt fra virkeligheten, snarere tvert imot, han er skremmende virkelig og nærgående, både i kraft av sin person og sin forkynnelse. Johannes utfordrer oss nettopp på hva som er virkelighet, hva som virkelig er noe å satse livet på, det helt grunnleggende i all menneskelig eksistens. Livet i ødemarken, borte fra byens maktapparat og tempelets etablerte kultpraksis , hadde gitt ham et klarsyn, en stor nok distanse til alt det utvendige og tomme og slappe, så han kunne se og skjelne mellom rett og urett, godt og ondt, sannhet og løgn. Og stillheten hadde gitt ham evne til å lytte og lyde når Gud talte til ham.

Men i motsetning til Jesus, var ikke Johannes farløs. Også farens navn nevnes her sammen med maktens og religionens storheter. Presten Sakarja, som vi kan lese mer om i det første kapitlet hos Lukas, han som gjorde tjeneste for Gud i tempelet og som på en spesiell måte opplevde Guds nærvær og at hans løfter var å stole på. ”Din kone Elisabeth skal føde deg en sønn. Han skal bli til glede og fryd for deg, og mange skal glede seg over at han er født, for han skal være stor i Herrens øyne.” Stor, ikke fordi han skulle menge seg med de fine og mektige og innflytelsesrike, men fordi han skulle forberede grunnen for Herrens komme. Stor nok til å ydmyke seg og trekke seg tilbake når brudgommen kom. Med Sakarja og hans lovsang som vi ber ved hver morgenbønn, tvinnes Johannes Døperen inn i slektens tro og skjebne. ”Lovet være Herren, Israels Gud, han som så til sitt folk og forløste det!” Og så profetien om profeten: ”Også du barn skal kalles Den høyestes profet, for du skal gå frem for Herrens åsyn for å rydde hans veier, og lære hans folk frelse og kjenne, ved forlatelse for deres synder.”

Slik står Johannes selv i forlengelsen av profetiene i Det gamle testamentet – som den siste av profetene, selv forutsagt i Skriftene: ”En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette!” Ikke anonym – men allikevel bare en røst. Et redskap for å forberede grunnen – fylle dalene, senke haugene, rette svingene, renske steinene – så kongsveien blir jevn for Gud selv.

Og da har vi allerede nevnt hva Johannes Døperen vil si oss på denne nest siste søndagen før jul. Han sier at det ikke nytter å jukse eller vri seg unna. Gud mener alvor når han visiterer sitt folk. Barnet i krybben kan nok virke ufarlig og harmløst. Men han er den som er satt til dom og oppreisning for sitt folk. Derfor må det en radikal omvendelse til for den som vil se Guds herlighet. Metanoia – er det greske ordet som anvendes. Det betyr å vende om, skifte kurs, få et nytt sinn, tenke annerledes. Ikke for å fortjene tilgivelsen, men for å kunne ta imot den som en ufortjent gave. Så vi ser og forstår alvoret når vi sier med salmisten: ”Mot deg alene har jeg syndet og hva ondt er i dine øyne har jeg gjort. Derfor har du rett når du taler, du er ren når du feller dom.”

Men det betyr også at det er Gud selv som har det siste ordet. Ikke du selv med din selvmedlidenhet og hang til å ville dømme deg selv. Heller ikke andre menneskers dom teller når det kommer til stykke. Bare Guds. Og han vil, som kjent, ingen synders dom og død. Derfor peker Johannes Døperen fremfor alt ut for oss Lammet som bærer verdens synd. Den lange fingeren han gjerne fremstilles med rettes ikke opp – i en skjennepreken mot oss – men rettes utover og inn mot Kristus, vårt eneste håp. Se der, sier han. Og viser oss Guds herlighet, den Sønnen har fra sin himmelske Far, full av nåde og sannhet.

Kjære St. Johannes Døperen menighet! Hva vil det si å ha denne mannen til skytshelgen? Hva kan vi lære av ham? Det første er klarsynet som livet i ørkenen gir – at vi som menighet og enkeltkristne ber ham og lærer av ham, så vi får den rette avstand til tingene og verden og alt som skjer omkring oss, så vi skjelner mellom det som er virkelig og det som er staffasje, mellom sannhet og løgn, lys og mørke. For det andre, at vi tar oss selv på alvor som Guds folk, og ikke blir forledet til å leve på privilegier og gammel vane og støtte oss til falske guder, men søker den hellighet som bare Gud gir ved sin Ånd. Og for det tredje at vi aldri blir trette av å peke på Jesus som vårt og verdens eneste håp – og så, som Johannes Forløperen, når vi ser ham – være store nok til å bli som barn igjen, og ta imot ham med glede og tilbedelse.

Denne tredje adventssøndagen kalles fra gammelt av for Gaudete – som betyr Gled dere! Og midt i det store alvoret som Johannes Døperen kommer med, er det den store gleden han vil dele med oss. Han vekker oss, så vi er i stand til å glede oss. Slik Landstad lærer oss å synge:

Lukk opp dine øyne og løft dem til himlen, se, dagen er her!

Å, gled deg som barnet, og bland deg i vrimlen, for Herren er næ!

Hvor syndene tynger, i dagningen synger på fuglenes vis

De ventende sjel er Guds pris.

Enda en gang gir vi ordet til Johannes:

”Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg stort over å høre brudgommens stemme. Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt.”

Og vi svarer med ham: ”Amen, ja kom, Herre Jesus!”

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no