Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

3.s.e.pinse 2018

Joh 1,35-46

Fr Asle Ambrosius

KOM OG SE!

Kom og se!

Det er fascinerende å høre om hvordan det skjedde da Jesus fikk sine første disipler – ja, ikke bare høre om, vi kan formelig også se det for oss hvordan det foregikk i dette landskapet ved Genesaretsjøen. Vi skulle nesten ha hatt et kart som viste oss de forskjellige stedene. Bare det at det skjedde på bestemte steder og til en bestemt tid – og angikk bestemte, navngitte mennesker er fascinerende nok. Det sier noe om hva kristen tro er – det er relasjoner mellom mennesker av kjøtt og blod – først og fremst til Mesteren selv, og dernest til de andre som hører til i disippelflokken – så skjer det i et geografisk landskap som ligger der den dag i dag – jeg skal selv om et par ukers tid vandre nøyaktig på de samme stedene – og så skjer det i historien, ikke i menneskers fantasi eller i legendens tidløse verden.

Kom og se!

Det første stedet vi hører om er Betania, på den andre siden av Jordan, der Johannes døpte. Det var der profeten Elias gjemte seg for kong Akab, altså et velkjent sted i gammeltestamentlig geografi. Stedet ligger ved elven Kerith, den gang i den nordøstlige delen av Judea, i dag ligger stedet i det sørvestlige hjørnet av Syria. I dette området hadde mange babylonske jøder slått seg ned, og det fantes også grupper av essenere blant disse. Kanskje kan det forklare at Johannes holdt til i dette området og døpte – essenerne hadde visst nok et spesielt godt øye til Johannes – og at det var der Jesus hentet sine to første disipler.

Se der!

Det hele begynner med at døperen Johannes speker ham ut for oss – Jesus, lammet som bærer verdens synder. Det er der det hele begynner – at vi får øye på Jesus, hvem han er og hva han betyr for oss. Se der, Guds lam! De to brødrene må ha kjent Skriftene, de må ha vært forberedt på at noe slikt kunne komme til å skje en dag. Hvis de hørte til slektene som hadde kommet fra det babylonske fangenskap, slik det er naturlig å tro, hadde de så å si båret håpet med seg på veien – håpet som ikke minst profeten Jesaia hadde gitt dem på fremmed jord – om frelseskongen som skulle komme, Herrens lidende tjener, som skulle bære straffen i vårt sted. På en eller annen måte må de ha vært som modne frukter – for det står om dem, at de hørte hva Johannes sa og fulgte etter Jesus. En disippel er en som hører kallet og som er lydig og følger etter Jesus. Legg merke til at de ikke aner noe om fremtiden – hvor Jesus vil lede dem. De har ikke alle svarene, men går allikevel. Så skjer det noe på veien som styrker deres forsett. Jesus merker at de følger etter og snur seg og spør hva de vil. Det er også viktig å merke seg. Vi må selv formulere et eller annet svar, på en eller annen måte si noe om vårt forsett, om hva vi vil, hva vi søker. På den måten styrker han båndene mellom oss. Det trenger ikke være så stort, det er nok med et spørsmål, som i hvert fall i første omgang kan være ganske prosaisk – og allikevel retningsgivende. Rabbi, hvor bor du? Mye er allerede sagt. Først noe om hvem vi holder ham for å være. Rabbi – altså en lærer, en som kan vise oss vei – ikke bare til stedet der han bor rent fysisk, men hvor han holder til, hvor han fører oss hen, slik at livet vårt får en retning, et sted der vi hører til og er hjemme. Og det er jo det andre, at han vil vise oss hvor han holder til – hvor han bor midt iblant oss, som Johannes evangelist forkynner bare noen vers foran dagens tekst: Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet… De ble hos ham, står, de ble hos ham den dagen. Vi må anta at Jesus holdt til hos noen slektninger i dette området i, kanskje i den nærmeste landsbyen Kochaba, der vi vet at det bodde mange såkalte ”fromme i landet”, som hadde stor age for Guds hellige lov.

Den som hadde vært en flue på veggen og hørt hva de snakket sammen om utover kvelden! Det forundrer meg om de ikke også kom frem med andre spørsmål som de bar på – om hvem han var – hvor han kom fra. Kanskje leste de Skriftene sammen – og han forklarte dem for dem, akkurat slik han måtte gjøre det på nytt etter påsken på veien mot Emmaus.

Det er i hvert fall tydelig at Andreas, en av de to som hadde fulgt etter Jesus og tilbrakt timer sammen med ham, hadde fått med seg noe fra samtalen som var så viktig for ham at han måtte dele det med andre. Og hvem var nærmere til å dele det med enn sin egen bror, Simon. Legg merke til det også, hvordan disippelgjøringen – om vi kan kalle det det – skjer først og fremst i nærmeste familie og vennekrets. Vitnesbyrdet har sterkest effekt overfor den som står oss nær, en vi ønsker å dele det viktigste i livet med. Kom og se! ”Vi har funnet Messias!” Og ikke bare en erklæring – en troserklæring – men samtidig en innbydelse. Kom og se! Kom og se selv! Det holder ikke at jeg påstår noe eller forklarer noe eller deler min begeistring. Du må komme å se selv! ”Så førte han Simon til Jesus.” Han tok ham rett og slett med seg. Det er først i det personlige møtet at troen kan skapes og livet forandres.

Simeon fikk se Jesus. Men legg merke til hva som så står: ”Jesus så på ham og sa: Du er Simon, sønn av Johannes.” Jesus så ham. Jesus bekreftet på den måten hvem Simon var – hvilken person han var – hvem han var sønn av. Dette er avgjørende viktig i alle former for evangelisering – i all disippelgjøring. Jesus bekrefter vår menneskelighet. Denne personlige bekreftelsen – i møte med Jesus blir jeg bekreftet hvem jeg er, hvem jeg er skapt til å være med de muligheter og de egenskaper Skaperen har utrustet meg med. Han ser meg som den jeg er – og på den måten gir meg en verdi i meg selv. Han ser mitt potensial. Dette er forutsetningen for det kallet han gir hver enkelt. For Simon skulle det bli skjellsettende – ikke bare for ham som ”Kefas”, som klippen som Jesus skulle bygge sin kirke på, men også for oss som senere skulle hentes inn fra folkeslagene og bli en del av Guds nye familie.

Så forflytter vi oss i landskapet. Ikke så langt. Bare en halv dagsmarsj videre nordover. For dagen etter, står det, ville Jesus dra til Galilea. Stedet som nevnes er Betsaida, Betsaida i Galilea, en liten fiskelandsby helt i nordenden av Genesaretsjøen, omtrent der Jordan renner ut i sjøen. Der ble så Filip huket inn på samme måten som de andre tre. Jesus kalte, og Filip fulgte. Ingen ting fikk komme imellom kallet og lydigheten. Alle de fire første disiplene kom fra denne landsbyen, får vi høre. De var tydeligvis i slekt – og senere får vi vite at de også delte yrke som fiskere.

Senere traff Filip Natanael. Nå er det ikke så enkelt å sette opp en fast tidsramme for det som skjer videre. Det kan gå dager, ja uker. Men vi må anta at møtet skjedde mens den unge disippelflokken fulgte Jesus på vandringen mot Kana, der det store bryllupet ble feiret og der Jesu første under fant sted. Natanael kom selv fra Kana i Galilea, som ligger bare noen timers vandring nordover fra Nasaret. Filip var allerede da blitt en frimodig evangelist. Så når han treffer Natanael på veien (vi må anta at de to kjente hverandre fra før – venneevangelisering ville vi kanskje kalt det i dag – ), venter han ikke lenge før han plumper ut med det som ligger ham på hjertet: ”Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har vitnet om.” Se der, sier han, ”det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.”

Det er da vi får høre det som senere nesten er blitt et ordtak: ”Kan det komme noe godt fra Nasaret?” spør Natanael. Altså en god slump skepsis til det han hører. Kan vi også kalle det en sunn skepsis? For troen er aldri en selvsagt sak. Det er viktig å stille spørsmål, være kritisk til det en hører andre påstå. Og her var det all grunn til nettopp det. Kunne virkelig noe så vidunderlig skje her i dette området? Og Nasaret da, denne lille klyngen med hus oppe i åssiden? Og ikke nok med det. Folkene som bodde der hadde stormannstanker, ja de hevdet endog å være av kongelig slekt og ventet at en av dem en dag skulle stå frem som Davids etterfølger – som kvisten som skyter opp fra Isais stubbe, som profeten hadde forutsagt. (Nasaret kommer av ordet nezer, som betyr kvist!) Nei, det var all grunn til å være skeptisk og spørrende!

Men det skjer noe også med ham som får ham på andre tanker. Han opplever å bli sett. Ja, mer enn det, han opplever å være sett lenge før han selv så. ”Jeg så deg før Filip ropte på deg”, sier Jesus, ”da du satt under fikentreet.” Og så legger han til: ”Du skal få se større ting enn dette.” ”Sannelig, jeg sier dere (da vender han seg til hele disippelflokken):’Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og ned over Menneskesønnen.”

Det var nok til at Natanel avla sitt livs første bekjennelse til Jesus: ”Rabbi, du er Guds Sønn!” og våget seg med i disippelflokken mot bryllupsfesten i Kana. Og der skjedde nettopp det Jesus hadde lovet ham skulle skje. Etter vinunderet under veis i bryllupet – da vannet var blitt til vin – og Jesus i samtalen med sin mor, Maria, på underlig vis hadde sagt noe om timen som ennå ikke var kommet – står det: ”Han åpenbarte sin herlighet, og hans disipler trodde på ham.”

Slik gikk det for seg når Jesus kalte sine første disipler til å følge med ham på veien mot bryllupet – mot festen i Guds rike.

I dag får jeg stå i Døperen Johannes sitt sted og si til alle dere som er samlet her: ”Se der Guds lam som bærer verdens synd! Salige er de som er kalt til lammets bryllup!”

Ja, salig er du, om du som Andreas, Filip, Peter og Johannes – og alle apostlene – og alle de hellige i fortid, nåtid og fremtid – hører kallet, gir ditt svar (det være seg som et spørsmål eller som en gryende eller grunnfestet bekjennelse; alt ettersom) og slår følge med ham til stedet han bor, der han er å finne, i sin kirke på jorden her hos oss, der han innbyr oss til å benke oss ved bordet som en forsmak på festen i Guds rike.

Og kanskje kunne dette bety en fornyelse av kirkens eldste måte å evangelisere på, nemlig å si med Mesteren selv: Kom og se! Ja, kom og smak at Herren er god!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no