Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

13.s.e. pinse

Mark 7,31—37

Fr Asle Ambrosius

Hva er det som får et menneske til å søke Gud?

I første omgang kan kanskje dette spørsmålet synes å føre bort fra tekstens poeng – og ikke inn i det. Men teksten forteller jo om et menneske som får møte Jesus og som blir lukket inn i fellesskapet både med Gud og mennesker. Og derfor er det legitimt å spørre som jeg gjør: Hva er det som får et menneske til å søke Gud?

Akkurat i dette konkrete tilfelle synes svaret klart. Sykdommen førte dette mennesket til Gud. Vi hører om en som var døv og som hadde vondt for å tale. Et menneske, altså, som livet ikke hadde fart så lett med. Vi forstår umiddelbart hvordan døvheten og den derav følgende vanskeligheten med å tale, hadde ført ham ut av det menneskelige fellesskapet og inn i isolasjonens og ensomhetens helvete. Utestengt fra samværet med andre, og, i det religiøse miljøet han levde, også stemplet som en som på en særlig måte var straffet av Gud.

Sykdommen – eller vi ville kanskje si handicappet – ble på en måte hans redning. Det førte ham til Gud og inn i den frihet og det fellesskapet som Jesus representerte.

Sykdom kan føre et menneske bort fra Gud og inn i selvmedlidenhet og bitterhet, det vet vi sannelig noe om. Men vi har også mange eksempler på at det nettopp var sykdommen som førte et menneske til Gud og inn i troens fellesskap. Om den syke ikke i møtet med Jesus straks ble fri fra sin sykdom, ble han kanskje fri i sin sykdom og løftet inn i en sammenheng og i et fellesskap som allikevel gav åpning og mening og håp.

Dagens tekst skal gjøre oss frimodige til å be for syke – til å bruke sykesalvingens sakrament – og til å tilskynde mennesker til å søke Gud i sin sykdom. Hør hva Jakob skriver om dette: ”Er noen blant dere syk? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp.” Så er det altså både godt og rett – og ikke på noen måte utillatelig eller religiøst mindreverdig – å søke Gud i legemelig nød. Tvert imot – et slikt søk er alltid løfterikt og håpefullt.

Hva er det som får et menneske til å søke Gud?

Teksten gir oss også et annet svar. Vi hører om anonyme hjelpere. Det var noen som førte denne mannen til Jesus. Hvem det var, står det ingenting om. Men det var altså noen som så hva han trengte og som bad Jesus legge hendene på ham. Det får meg til å tenke på en annen helbredelsesfortelling, om den syke ved Betesta dam, som ikke kom seg hurtig nok ut i det helbredende vannet. Oppgitt sukker han til Jesus (direkte oversatt): ”Jeg har intet menneske!” Med andre ord, det var ingen som var der for ham og om kunne gi ham en hjelpende hånd. For en tragedie, egentlig! Intet medmenneske!

Vi trenger mennesker som ser og som vil andre vel. Som kristne skulle vi øve oss i den dyden. Å være et medmenneske som ser og som får andre med seg på veien til Jesus, og som derfor på forskjellig vis viser vei til Ham som er den store legen. Mennesker som våger å si: Jeg vet at du har det vondt og vanskelig. Jeg vil være her for deg. Jeg vil be for deg. Medmennesker som viser kristen omsorg og som angir en retning for hvor hjelpen er å finne.

De fleste som kommer til kristen tro kan fortelle at det var fordi de hadde en kristen venn som viste vei. Det var ikke kirkeannonsen i avisen eller fiffige reklametriks, men et medmenneske som sa: Kom og se! Kom og hør! Smak og kjenn at Herren er god! Jeg kjenner en som du trenger å bli kjent med. En som vil gå inn i din situasjon og som er kilden til all helbredelse, på kropp og sjel.

Slike mennesker trenger kirken flere av. Anonyme hjelpere som viser vei til Jesus.

Hva er det som får et menneske til å søke Gud?

Teksten gir også et tredje svar, som vi kanskje ikke umiddelbart får tak i, men som allikevel er veldig viktig. Mennesker søker Gud fordi de har fått et glimt av skjønnheten i Guds skaperverk!

Den ligger dypt i oss alle sammen, lengselen etter det gode liv, etter det skjønne, det hele og fullkomne. Kall det gjerne paradisdrømmen som alle mennesker bærer med seg som et urminne. Da Gud var ferdig med sitt skaperverk på den sjette dagen, da han så tilbake på alt han hadde skapt, så står det: Og se, det var såre godt!

Denne spesielle dagen fikk menneskene som sto rundt den døvstumme og som ble vitner til hva som skjedde da han fikk ørens lyd og talens bruk tilbake et glimt av skaperverkets skjønnhet. Derfor bryter de ut – og det lyder nettopp som et ekko fra skapningens morgen: ”Alt han har gjort er godt!”  Og lengselen blir skapt i menneskehjertene: Eia var vi der!

Jo visst kan det vonde få mennesker til å søke Gud. Men først når vi i det som er vondt, i det splittede og ødelagte, i det syke og forvridde, får se et glimt av det gode, av livet slik det en gang steg frem fra Guds tanke, av helheten og skjønnheten og kjærligheten, først da blir vår søken etter Gud og vår lengsel etter Gud vakt. Nettopp i vår verden er det viktig at Kirken nærer og bevarer visjonen av det skjønne. Skjønnheten i naturen, i billedkunsten, i musikken, i dansen. Det får oss til å søke Gud. Han som er Den gode og Den skjønne. Han som i Jesus Kristus møter oss midt i vår ødelagte verden for å gjenopprette og nyskape og gi oss håpet om paradiset tilbake.

Men ingen blir frelst blott og bart ved estetikk. Jesus kom ikke til verden bare for å flikke på overflaten, for å skjønnmale det dødelige. Han kom for å gå i dybden av vår misere. Inn til selve årsaken til all sykdom og nød, selve vår bortvendthet fra Gud – det som skiller oss fra livets kilde. Paulus beskriver vår skjebne slik når det virkelig kommer til stykke: ”Det finnes ikke én som søker Gud! Derfor må møtet mellom oss og han skje i dybden, der han selv setter oss stevne. Derfor må jeg spørre for fjerde og siste gang:

Hva er det som får et menneske til å søke Gud?

Dypest sett er det bare ett svar på dette spørsmålet, ett svar som duger: Søke Gud kan bare det menneske gjøre som selv blir oppsøkt av Gud.

Det var en forunderlig reiserute Jesus fulgte denne dagen vi hører om. Ta et kart og se selv! En lang omvei for å komme akkurat dit hvor den døvstumme befant seg. Det er som om Jesus vet om ham på forhånd og søker ham opp. Så tar han ham til side og handler med ham. Han bruker konkrete, jordiske midler for å opprette kontakt – med god grunn kaller vi det nådemidler. Han stikker fingeren i det døve øret og spytter og rører ved hans munn. Så sukker han – nedenfra, fra det dype – hele skapningens sukk, den som venter på forløsningen. Så taler han et ord ovenfra – et skaperord fra den Gud han er ett med – og underet skjer.

Jesus sier: ”Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt.” Det er evangeliet til oss i dag. Et menneske søker altså Gud først i kvalifisert forstand når ordet om korset trenger igjennom døve ører og lukkede hjerter. Når kallet lyder ovenfra – fra Gud, han som skaper troen når og hvor han vil.

Også i dag søker Gud oss på samme måte: ”Alt dette skjer ved Guds Ånd,” skriver Paulus i dagens epistel. Og ved sin Ånd tar han i bruk sine konkrete nådemidler for å røre ved oss rent fysisk. Oljen, vannet og brødet og vinen. Gjennom dette og det skaperordet som følger, berører han oss for å gi seg til kjenne for oss, slik at vi kan lære ham å kjenne – så vi, sammen med menneskene den gang, kan bryte ut i jubel og lovsang: ”Alt han har gjort er godt!”

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no