Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

3. søndag e. Epifania

Joh 2,1-11

Fr Asle Ambrosius

Forvandlingens mysterium

”Jeg er kommet for at dere skal ha liv, ja liv i overflod.”

Slik taler Jesus om seg selv. Og det er nettopp denne siden ved Jesu gjerning vi skal stoppe opp ved i dag. Fortellingen om bryllupet i Kana formelig spruter over av liv og glede og overflod. ”Mitt beger flyter over”, synger Salmisten i Salme 23, og om det skulle gjelde noe sted, måtte det være akkurat her, med over 600 ekstra liter med vin i kannene. Samtidig lærer vi noe om at skal det skje, skal det skje at Jesus får fylle våre kar med gledens overflod, så må det samtidig skje en forandring – ja nettopp et forvandlingsunder. Uten at han får komme til å forvandle våre liv, blir det lite nytt og overflytende – det meste går med tiden ut på dato.

Budskapet i dag er altså at Jesus kan og vil forvandle ditt og mitt liv, så vi i stedet for å gå tom og tørke opp, kan bli til glede for Gud og vår neste – slik at menneskene omkring oss må spørre i undring hvor dette kommer i fra, slik vi hører reaksjonen fra kjøkemesteren under bryllupet i Kana.

Rammen for forvandlingsunderet var altså et bryllup. Midt i livet – midt i hjemmet – der mann og kvinne har gitt hverandre sitt ja til å leve med hverandre etter Guds vilje. Der naboer og venner er kommet sammen for å feire at kjærligheten har nådd sitt foreløpige mål. Også Jesus er der – sammen med sin familie, både den kjødelige og den åndelige.

Et fabelaktig vitnesbyrd om hvor han hører hjemme. Midt i våre liv er Jesus til stede. Sammen med våre familier. I alt det sant menneskelige. Likesom vi hører at han går inn der sorgen bor og gråter sammen med de som sørger for å lette byrder, gleder han seg med de som er glade og gjør gleden enda større. Det er våre liv Jesus er kommet for å fornye, ja forvandle. Våre ekteskap. Våre hjem. Alle de relasjoner vi lever i.

Men midt i festen og gleden over livet oppstår det en krise, hører vi. Vinen tar slutt. For vertskapet må det ha fortonet seg som rene skandalen. Tenk å innby til bryllupsfest uten å sørge for at vinen varte til siste stund! Men dette er dog bare krusninger på overflaten. Vi aner noe dypt symbolsk allerede her. Vinen representerer for jøden ikke bare et alminnelig nytelsesmiddel. Det var det også. Men fremfor alt var vinen et resultat av menneskelig arbeid, av deres kultur og kultivering av skapelsens gaver – en foredling av hele skaperverket, slik vi ber det under forberedelsen av nattverdelementene: ”Av din rikdom har vi mottatt den vin som vi bærer frem for deg, en frukt av vintreet og av menneskers arbeid.” Når Gud lar vintreet vokse og solen gir vindruene farge og smak så menneskene kan høste og lage edel vin, så er det et tegn på Guds velsignelse.

Men vinen tok altså slutt. Livet var med andre ord truet. Menneskenes verk kommer til kort. Karet tørket opp.

Her kunne vi saktens fylle opp med erfaringer fra eget liv. Det vi stelte i stand ble mislykket. Gleden vi søkte, falmet. Kjærligheten vi lovte, ble kald. Ekteskap og hjem gikk i stykker, eller i hvert fall ble truet. Livet tørket opp. Og velsignelsen uteble.

Da blandet Jesu mor seg inn, Maria, som senere skulle få hederstittelen Guds Mor. Det var hun som på gjestenes vegne formidlet beskjeden. Hun sa: ”De har ikke mer vin”. Verken mer eller mindre. Det står ikke noe om hva hun tenkte eller hvordan hun opplevde å bli satt på plass. Hun sa bare: De har ikke mer vinn. Og det var nok. Fra da av overtok Jesus.

For å forstå hva Jesus nå gjør, må vi se litt mer på detaljene i fortellingen. Det presiseres at det sto noen vannkar der – seks i alt, hver av dem på to eller tre anker. De sto der på grunn av reglene som gjaldt for renselsen. De representerte med andre ord Moses og loven. Det var disse karene Jesus befalte å fylle med vann. Og da det ble øst opp for kjøkemesteren, var vannet blitt til den edleste vin. Det hadde skjedd et forvandlingsunder.

Hva er det Jesus gjør (jeg mener rent bortsett fra at han gjør vann til vin og redder vertskapet fra en skammelig skandale)? Jo, Jesus forvandler de betingelser menneskene lever under. Vi kan si det på denne måten: Ikke Moses men Jesus! Ikke loven, men nåden! Ikke kravene, men gaven! Ikke menneskers verk, men Guds.

I forlengelsen av Fra Johannes-prologen som var juledagens evangelium leser vi følgende konklusjon på inkarnasjonens under: ”Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.”

Livsbetingelsene vi lever under er med andre ord radikalt forandret! Jesus er ikke kommet som en ny Moses. Han er ikke kommet for å legge stein til byrden. Han er ikke kommet for å tøye verdensrekorden i korrekthet enda noen centimeter. I en ungdomssang synger vi: ”Moses kom med bud og krav, Jesus tar den byrden av!”. Akkurat det er poenget. På grunn av Jesus lever vi av nåde og kan drikke oss utørste av frelsens kalk.

Hva er det som truer livet vårt? Kanskje kan det være nyttig å repetere Paulus i Romerbrevet kapittel 7, der han taler om hvordan loven tar kvelertaket på oss. Først forsikrer han oss om at loven – Guds vilje – er god som gull. Det er ikke der problemet stikker. Men problemet er vi selv, vårt eget syndige hjerte. Hør hva han skriver om dette: ”Jeg ville ikke ha visst om synd dersom loven ikke sa: Du skal ikke begjære. Synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg… Da budet kom, fikk synden liv, men jeg døde. Slik viste det seg at det som skulle gi liv, førte til død for meg…” Og lenger nede i kapitlet fortsetter han, i det han formulerer følgende desperate spørsmål: ”Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?” Og svaret gir han selv i kapitel 8: ”Det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av menneskets onde natur, det gjorde Gud.”

Jesus har med andre ord forvandlet livsbetingelsene vi lever under. Han har erstattet kravet med nåden. Kravet førte til død. Nåden skaper nytt liv.

Så borger bryllupet i Kana og vinunderet for at den nye frelsestiden er brutt inn med Jesus, den som profeten Jesaja skildrer slik: ”På dette fjell skal Herren Allhærs Gud gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin, med fete, margfulle retter og gammel, klaret vin!”

Hva er det som ligger til grunn for dette at livsbetingelsene er forvandlet? La oss se nærmere på fortellingen. To vers peker hen på et forvandlingsunder av et ganske annet og varigere slag. Da Jesu mor, Maria, sier til Jesus: ”De har ikke mer vin”, svarer han nokså hemmelighetsfull: ”Kvinne, hva har du med mitt å gjøre? Min time er ennå ikke kommet”. Og som en kommentar til det som senere skjedde skriver Johannes: ”Dette sitt første tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene trodde på ham.”

Hvilken time er det Jesus viser til? Hvilke herlighet snakkes det om? Hva peker tegnet fram imot?

I Johannes kap 13 leser vi: ”Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til Faderen.” Og senere i kapitel 17 hører vi Jesu innvielsesbønn til offerdøden på korset: ”Far, timen er kommet. Gi din Sønn del i herligheten, så Sønnen kan forherlige deg.”

Her står vi ved det største og mest grunnleggende og varige forvandlingsunder – det som er forutsetningen for at noe som helst skal kunne bli forvandlet. Timen da den store krisen truet. Dommens time. Timen da Jesus bærer alt vårt opp på korstreet og blir knust i vårt sted, slik druene krystes i persekaret, slik profeten Jesaia skriver i kapittel 63: ”Hvorfor er din kappe så rød, lik klærne til en som tråkker druer? Alene tråkket jeg i vinpressen, av folkene var ingen med meg. Jeg tråkket på dem i min vrede og trampet dem ned i min harme.”

Guds rettferdige dom over syndere ble eksekvert over den eneste rettferdige – i alles sted! Det er her forvandlingen skjer. Tre dager etter, da døden blir forvandlet til liv, da forbannelsens tre blir livets tre, og  vi kan nyte fruktene av hans død – syndenes forlatelse og evig liv. Slik at syndere som deg og meg blir forvandlet til helgener. For et under av Gud!

Dette forvandlingsunderet skjer på nytt i dag. Slik det skjedde da vi i dåpen ble forenet med ham. Når vi, på hans ord og løfte, bryter brødet og skjenker vinen, skjer det på nytt: ”Dette er mitt legeme – dette er mitt blod!” Brød og vin – frukten av vårt arbeid, symboler på vårt liv – blir for Jesu døds og oppstandelses skyld til hans legeme og blod, som han gir oss til guddommelig liv. Og forvandlingen skjer.

”Hellig stund. I denne handling mottar vi vårt livs forvandling.
Det som skjer er skjult i tiden, men skal åpenbares siden.
Til vårt støv, her i det lave, kommer du med livets gave,
ved ditt bord, som alles tjener, du deg selv med oss forener.”

Så var det ikke tilfeldig at Jesu første under skjedde innenfor rammen av et bryllup. Det hellige bryllup der brud og brudgom forenes og blir til ett. Jesus taler ofte om bryllupet og festen og gleden i Guds rike. Og han knytter dette på foreløpig vis til feiringen av eukaristien. ”Fra nå av”, sier han til oss, ”skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.”

Først da er forvandlingen fullkommen. Her og nå skjer det skjult. Du ser ikke annerledes ut når du i dag kommer ned fra nattverdbordet enn da du gikk opp. Men Gud ser at du er forenet med Kristus – at hans bilde i deg er fornyet – og menneskene som møter deg vil også forstå at noe er skjedd, og glede seg over kjærlighetens overflødighetshorn. Og løftet lyder at du stadig skal bli forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet. Men en gang skal det bryte igjennom så alle kan se det og prise Gud. Og når det skjer fullt og helt, da skal vi også se at denne forvandlingen ikke bare gjelder den enkelte troende, men omfatter hele skapningen! Når alt er blitt nytt – og Gud får sitt tilbake.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no