Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

2.s.i påsketiden - Dominica in albis

Joh 20,19-31

Fr Asle Ambrosius

Påsketro

Fr Asle Ambrosius

Dagen i dag – den åttende dagen, som også er den første dagen i uken – er en hellig dag for alle troende til alle tider, en dag som på en spesiell måte er avsatt til et stevnemøte med Jesus i de helliges forsamling. Den disippelen som ikke forstår at denne dagen er en hellig dag, en dag som er satt av for å møtes med andre troende til messefeiring, og som prioriterer andre gjøremål i stedet for møte opp i menighetens forsamling, står derfor i alvorlig fare for å bli alene med sin tvil og sin sorg, slik Tomas, uten den spesialbehandling han fikk, og dermed i fare for å bli liggende etter på veien, som da kan vise seg å bli for lang og ensom til å holde helt i mål.

Og legg også merke til det som dagens evangelium forteller oss: Han som viser seg for disiplene når de er samlet på søndagen, er både den korsfestede og oppstandne. Han er altså ikke bare en ånd som siver gjennom nøkkelhull og som manifesterer seg gjennom ekstatiske opplevelser. Påsketroen er heller ingen åndelig kraftanstrengelse, et forsøk på å heve seg over naturlovene og late som om alt er ok bare en lukker øynene og stenger all fornuft ute. Påsketroen trives best der øynene er åpne og virkeligheten gjenkjennbar. Alt annet er overtro.

Når Jesus så entrer rommet der disiplene har forskanset seg av frykt for egne liv, kjenner de ham igjen. Det er et ansikt som de kjenner igjen og som de hadde elsket. ”Disiplene ble glade da de så Herren,” står det. Han var altså den samme Jesus som de hadde vært sammen med, et menneske av kjøtt og blod. Og han bar sine kjennetegn fra korset – han ble identifisert ved sårmerkene i hendene og i siden. Det var altså ingen tvil, disiplene så hva de så. Jesus var den samme. Han som står midt mellom dem, og som står midt mellom oss når vi samles på søndagen, er identifisert som den korsfestede som kommer rett ifra slagmarken der han har beseiret djevelen og all hans hær på korset. Jesus er altså den han var. Han er offerlammet fra Golgata, ypperstepresten som har gått inn i det aller helligste for å sone våre synder ved å gi sitt eget liv som et lyteløst lam. Derfor er det første ordet han møter dem og oss med FRED. Slik ypperstepresten hilste folket hver gang han kom ut fra det aller helligste etter at blodet var strøket på alteret. Shalom, sier han. Fred være med dere! Ikke et ord til anklage for feighet og fryktsomhet. Ingen bebreidelser eller forbannelser, vonde ord om det som hadde vært. Bare et fornyet løfte om at alt er i orden og at fremtiden er sikret. Disiplenes fremtid, kirkens fremtid fra generasjon til generasjon, like til han kommer igjen. Og hans misjon er den samme, nå bare satt frem med enda større styrke, med selve korset som vitne og som prekestol: ”Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere… Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, da er de fastholdt.” Sendelsen fortsetter. En sendelse med apostolisk fullmakt ned gjennom generasjonene. Vi kaller det gjerne apostolisk suksesjon, det vil si at menigheten har krav på å vite hvem som har sendt deg. ”Likesom Faderen har sendt meg, sender jeg dere.” En apostel er en utsending med fullmakt, fullmakt til å tilsi syndenes forlatelse i skriftemålet i Jesu navn, fullmakt til å representere ham ved bordet og dele ut fruktene av hans offerdød på korset. Slik at menigheten kan synge med glede og visshet. ”Jesus lever, graven brast! Han sto opp med guddomsvelde. Trøsten står som klippen fast, at hans død og blod skal gjelde!” Sakramentet – feiringen av hans død og oppstandelse – er gyldig. Det gjelder i dag – det gjelder hver dag vi samles i hans navn. Det gjelder for alle til alle tider og på alle steder.

Så er altså Jesus den han var. Vi kjenner ham igjen fra den gang og fra søndag til søndag når han lyser sin fred over oss og bedyrer at alt er i orden. Og vi blir glade når vi kjenner ham igjen. Igjen og igjen tennes gleden i oss når vi kjenner ham igjen på røsten, ved bordet og gjennom virkningene av det hans seier: Fred være med dere! Min fred gir jeg dere. Ikke den fred som verden gir. ”Disiplene ble glade da de så Herren.” Også vi blir glade – og gleder oss over hans nærvær når vi er samlet i hans navn.

Jesus møter oss som den korsfestede og legitimerer seg ved sine sår. Han er altså den samme. Og allikevel (det er det andre vi skal merke oss i dag), alt er forandret. Han møter oss ikke bare som den korsfestede, men også som den oppstandne. Det vil si, han er ikke helt den samme allikevel. Det er noe annerledes ved ham, noe som overvelder oss og som er vanskelig å gripe, selv for en privilegert apostel som får legge hånden i hans side og kjenne på hans sår, slik Tomas fikk. Han er annerledes. Han er ikke bare kjøtt og blod, han er gjennomlyst og allvitende og allestedsnærværende. Han er ikke bare vår bror som vi kjenner igjen, han er vår Herre og Gud som kommer til oss utenifra, som kommer gjennom stengte dører, ryster oss med sitt guddommelige nærvær og legger sin hånd på oss. I et syn mange år senere – der Johannes sitter forvist på Patmos – skildrer han Jesus på denne måten (legg merke til at også da var det på søndagen, på Herrens dag, at Ånden kom over ham): ”Jeg snudde meg for å se hvem som talte til meg. Da så jeg syv lysestaker av gull og midt mellom lysestakene en som var lik en menneskesønn, kledd i en fotsid kjortel og med et belte av gull om brystet. Hodet og håret hans var hvitt som hvit ull eller som snø, øynene var som flammende ild, føttene som bronse glødet i en ovn, og røsten var som bruset av veldige vannmasser… Ansiktet var som solen når den stråler i all sin kraft… Da jeg så ham, falt jeg som død ned for føttene hans. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: ’Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.’”

Slik møter Jesus oss på den første dagen i uken – dagen da vi samles til messefeiring – som den korsfestede og oppstandne. Som den som vi kjenner igjen, men som vi allikevel ikke kjenner. ”Men midt iblant dere står en dere ikke kjenner”, husker vi at døperen Johannes en gang sa om Jesus. Gjenkjent og allikevel ikke kjent!  Vi som samles er som mennesker flest – i likhet med apostlene – mennesker med behov for bevis og konkrete tegn og som allikevel ikke kan tro av oss selv, selv om tegnene er aldri så tydelige. Når alt kommer til alt er påsketroen en umulighet for tanken, om vi får ta og kjenne aldri så mye. Ingen bevis – om de er aldri så håndfaste – leder oss til påsketro. Og allikevel er påsketroen mulig, ja, når det kommer til stykke, den eneste mulige og naturlige reaksjon når vi står overfor Den oppstandne selv som overvelder oss i sin guddommelige klarhet og skjønnhet. Når han kaller oss ved navn, slik han har navngitt oss alle i dåpen, når han sier Maria eller Tomas eller Asle, eller hva vi nå måtte hete, og proklamerer: ”Jeg har kalt deg ved navn, du er min!” Når vi slik blir gjenkjent og tiltalt og selv kjenner oss elsket, da er det bare én ting å si, men som allikevel sier alt som er nødvendig: ”Min Herre og min Gud!”

Slik forholder det seg med påsketroen. Ikke slik at det vi ser eller får oppleve av konkrete og udiskutable ting er unødvendig eller unyttig for troen. Eller at kristen tro skulle være uinteressert i historiske kjensgjerninger. Troen bygger på fakta. Allerede om Johannes heter det jo, husker vi, der han står og stirrer inn i en tom grav: ”Han så og trodde!” Troen på Den oppstandne står ikke i motsetning til det som sees. Sammen med apostlene tror vi det vi ser. Og allikevel kommer ikke troen av det vi ser, og heller ikke av det vi måtte få ta på eller erfare eller føle eller bevise. Troen kommer av det vi hører og som Ånden bevitner i våre hjerter. Sann påsketro er med andre ord først mulig i møte med troens opphavsmann – han som taler til oss ord fra Den høyeste, som sier til Tomas, med henblikk på alle oss som ikke var der da det skjedde: ”Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og allikevel tror!”

Dette er påsketro. Dette er ”troens mysterium” som proklameres ved alteret av den som er utsendt med fullmakt. Og menigheten svarer – der den er samlet omkring alteret på Herrens dag: ”Din død forkynner vi Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer igjen i herlighet!”

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no