Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Preken 2.s i påske - Dominica in albis

Joh 21,1-14

Fr Asle Ambrosius

Det er noe svært hverdagslig, ja nesten trivielt, i Johannes sin versjon av påskeevangeliet.  Påskedagens evangelium ble avsluttet slik (like etter den dramatiske opplevelsen ved den tomme graven): Disiplene gikk så hjem! Noe mer uspennende, om vi kan si det slik, kunne det vel ikke sies. Ja, hva skulle de for så vidt ellers ha gjort enn nettopp å gå hjem?  På en måte er denne bemerkningen ganske oppbyggelig. Påsketroen – troen på at Jesus virkelig hadde stått opp fra graven – førte dem ikke ut av virkelighetens verden i en slags overåndelig og svermerisk flukt inn i religionens lumre labyrinter, men skulle demre for dem og bety noe for dem i deres hverdag – der de til vanlig hørte hjemme.

Og det samme blir vi vitner til i dagens evangelium. Disiplene er tilbake der de hører hjemme – ved bredden av Tiberias-sjøen oppe i Gallilea, der de var kommet fra. De ble altså ikke værende på stedet der underet skjedde. De vender tilbake til hverdagen og til det kjente og vante. Nå husker vi kanskje at disiplene hadde fått denne beskjeden av engelen via kvinnene som hadde kommet først til graven; ”Gå av sted og si til hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.” De skulle med andre ord ikke søke tilbake – til det som hadde vært. Heller ikke skulle de bli værende i Jerusalem – i hvert fall ikke i første omgang – for å bygge kirke og etablere en ny religiøs praksis. Nei, tilbake til hverdagen skulle de gå. Og legg merke til ordlyden i beskjeden de fikk: ”Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham!”  Med andre ord: Med Jesus tilbake til livet! Ikke tilbake til fortiden. Men tilbake til livet! Inn i fremtiden der han oppretter møteplasser for oss for å vise seg for oss, styrke oss, nære oss og oppdra oss. Der den oppstandne går foran, skal hans disipler følge etter. Og han setter dem stevne mitt i det livet vi kjenner fra før. Det er dette livet som er forløst ved Jesu seier over døden. Det er her han hører hjemme, midt i hverdagen min, i arbeidet, i hjemmet. I hvert fall må han møte oss der, før han kan føre oss videre, før vi kan gjøre nye erfaringer med ham, få nye oppgaver og erobre nye steder. Først må vi kjenne ham igjen i det nære og vante. Hentes tilbake til virkeligheten – for at nettopp den skal bli forandret og forløst gjennom troen på Jesus som gjennom sin død og oppstandelse har endret forutsetningene for alt liv i denne verden.

”Jeg drar ut og fisker,” sier Peter til de andre. Det var det han kunne, Simon Peter. Båten, garnene, sjøen og fellesskapet blant fiskerne på Genesaretsjøen var det miljøet han var vant til å kunne ut og inn. Hører vi en viss resignasjon i det han sier? En flukt inn i arbeidet. Gjøre noe annet for å få tankene litt på avstand. Jeg vet ikke hvor bevisst det var. Om de bare trakk seg tilbake til arbeidet eller om de fortsatt hadde tro på at Jesus ville holde det løftet han hadde gitt dem på Langfredagen: ”Når jeg har oppstått, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea.”  Det virket som om det var en hel evighet siden.

Til tross for det vante og kjente, ble nattens fiske en fiasko. Her var det visst også en lekse å lære for slike som stoler på egen dyktighet og egne krefter. Livet er ikke slik at det gode arbeid alltid lykkes, at egen kapasitet holder mål eller at gode forsetter belønnes med seier. Jesus kom ikke til dem fordi de hadde lykkes, som en belønning for hardt strev og velgjort arbeid. Han kommer til dem nettopp i den timen da de måtte innse egne begrensninger, innrømme at de hadde mislykkes. Natten hadde vært tung og mørk og slitsom og ingenting hadde de fått. Da sto han der på stranden i morgengryet og bad dem prøve på nytt. Han hadde visst vært der natten igjennom. Før de fikk øye på ham, hadde han dem for øye. Han kjente deres tunge tanker og vonde følelser. Han roper til dem: ”Barn, dere har vel ikke noe fisk?” Merk dere det! Han kaller dem ikke slyngler eller svikere eller mislykkede, men barn. Han anklager dem ikke for dårlig arbeid, men innbyr dem til samarbeid og måltidsfellesskap.

Slik er påsketroen – troen på den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus – seierherren over død og grav – han som lever og som har nøklene til dødsriket. Troen på ham garanterer ingen suksess verken i liv eller arbeid. Det hender fortsatt at et troens menneske må vente i mørket, må være tilstede i sitt eget liv uten å se, må kjenne på angst og ensomhet, møte fristelser og lidelser.  Og allikevel er alt forandret. Han som ser i mørket – han som roper til oss fra stranden – han som vet råd når det butter imot – han er der hele tiden – han som alltid kommer til oss forfra. Han går foran. Også når vi ikke ser ham, er han der og styrer vårt liv mot morgendemringen, mot den nye dagen. Og han kaller meg sin. ”Barn” kaller han oss.

”Det er Herren!” sier den disippelen som Jesus hadde kjær. Også denne detaljen er av stor viktighet. Vi husker fra påskesøndagens preken at det var Johannes, den disippelen som Herren elsket, som ”så og trodde” da han så inn i den tomme graven der likkledet lå som et tomt hylster tilbake. Jesus lar seg se med kjærlighetens øyne. Gjenkjennelsen skjer gjennom kjærlighetens øyne, slik må vi forstå det. I den forstand kommer det an på øynene som ser. Men det er igjen Peter som handler. Han binder kappen om seg og kaster seg i sjøen. Tro er også å våge – satse på at det er sant. Ta skrittet ut i det ukjente. Det er noe urolig over Peter. En lengsel som driver ham, som gjør at han ikke kan vente til båten er kommet i land.  Akkurat som om det er noe han må få ordnet opp i – må få brakt på et rene. Blikket som hadde sett på ham i Øversteprestens forgård da hanen hadde galt. Bebreidelsen som hadde flyttet inn i ham selv, sviket som kastet en mørk skygge i samvittigheten. Han måtte få klarhet i forholdet dem imellom – at alt var i orden selv om ingenting var som før. Det er også en side ved påsketroen – den søker et sted for å finne fred, for å gjøre opp fortidens synder, for å få bekreftelse på barnekåret. At det fortsatt står ved lag.

Scenen på stranden må ha gjort sterkt inntrykk. Da de kom på land, så de et bål der med brød og fisk. Og de ble innbudt til måltid. Særlig for Peter må bålet ha vakt til live minnene fra den vonde natten, da han hadde varmet seg ved bålet utenfor Øversteprestens hus. Tre ganger hadde han fornektet at han kjente Jesus. At denne detaljen ikke er tilfeldig, får vi en bekreftelse av når vi leser videre i kapitlet om hvordan Peter får sjansen til å avlegge en treleddet bekjennelse om sin kjærlighet til Jesus, en for hvert av svikene den gang. Men her er det nok for oss å merke oss at forutsetningen for oppgjøret, for forsoningen, for gjenopprettelsen av forholdet er en erkjennelse av hva som hadde skjedd. Bålet henter Peter tilbake til det som gjorde vondt. Til sviket. Og det er først da tilgivelsen kan skje og veien videre blir mulig. ”Sier vi at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett.”

Også måltidsfellesskapet gjenopprettes. Også det skaper minner og gir gjenkjennelse. Både om sviket og fellesskapet. Vi blir ofte minnet om det når vi feirer nattverd: ”I den natt da han ble forrådt…” For at vi aldri skal glemme på hvilke betingelser vi er sammen – og hva vi virkelig har sammen og feirer sammen. Vår egentlige grunn til glede. Kirken er ikke en samling av fromme mennesker. Kirken er fellesskapet av tilgitte syndere. Vi feirer ham som vi selv overga til døden. Han som alle sviktet, er vår eneste trøst i liv og død. Han er ”vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at den som roser seg, skal rose seg av Herren, slik det står skrevet.”

Og så blir vi minnet om oppdraget – om hvorfor vi er her. Om hvorfor han samler oss og gjenoppretter fellesskapet med oss ved bordet. ”Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg,” hadde han sagt. Da disiplene kastet noten ut på den andre siden, ble garnene fylt av fisk så de holdt på å revne. Og de dro garnene i land. Og da de talte opp, var det hundre og femtitre fisker i alt. Hvorfor akkurat 153, har det vært mange teorier om. Hieronimus mente at det var antallet fiskeslag som de greske zoologene visste om, slik at antallet fisker viser til alle folkeslag som skal få høre evangeliet og innlemmes i kirkens fellesskap. Augustin, derimot, sier rett og slett at tallet 153 er et stort mysterium. Og det kan han sikkert ha rett i. Hemmeligheten er i hvert fall at evangeliet er for alle, ikke bare for en liten klikk.

Derfor må garnet stadig på nytt kastes i havet. På hans ord og løfte. Vi som er grepet av påsketroen – vi som er hans disipler i dag og som ønsker å følge ham på veien der han går foran oss – må aldri glemme oppdraget med å være menneskefiskere. Om vi har mislykkes til nå, eller som vi sier, fisker med stang, én og én, må vi fortsatt være lydhøre mot kallet og kaste ut garnet på nytt. Kanskje et annet sted eller på en annen måte. Slik at han kan få tilbake det som er hans. Når morgenen gryr – og det blir dag.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no