Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

2.s. i faste 2020

Luk. 7,36-50

Fr Tom Hængsle

Til bords med Jesus, det er en beskrivelse jeg vil bruke både om dem i Lukas 7 og oss her i kirken.  Jesus var ikke vanskelig tilgjengelig, heller ikke når han spiste.  Palestinsk byggeskikk og omgangsformer var slik at uinnbudte hadde adgang til festen som tilskuere.  De kunne faktisk også delta i samtalen.  At man lå til bords muliggjorde kvinnens aktivitet ved Jesu føtter.

Til bords med Jesus er vi også her i kirken.  Så spørs det om vi kommer med en holdning som svarer til Simons eller til kvinnens.  Kirken er de som trenger seg fram til Jesus Kristus.  Det kan vi jo ikke av egen fornuft eller kraft.  Men Den Hellige Ånd kaller, samler, opplyser og helliggjør en hellig kristen kirke.  Og hva foregår der? Jo, Gud gir.  Og hva gir han?  For å si det med de ord presten Sakarja bruker så programmatisk i begynnelsen av Lukasevangeliet: Luk 1,77 «å lære hans folk frelse å kjenne ved deres synders forlatelse.»

Kanskje er det ensidig sagt.  Gud gir vel mer gjennom Kirken?  Jo, men syndenes forlatelse er forutsetningen.  Den grunnleggende erfaring av synd og nåde er umistelig.

Jeg tror det var denne grunnleggende erfaring av synd og nåde som fariseeren Simon manglet.  Var det fordi han manglet synder?  Ligger det mellom linjene en oppfordring til Simon om å ta en runde på byen og skaffe seg et skikkelig synderegister?  Selvfølgelig ikke. Gud vil ikke synd.  Men om noen synder, er Gud så mektig at han kan bruke også syndene til noe konstruktivt.  Han kan bruke dem slik at han blir det menneskets Gud.

Det hører med til Guds vesen at han er den som gir.  Mennesket ærer Gud når det hver stund tar imot sitt liv og sin verdighet fra Gud.  De som vil rettferdiggjøre seg for Gud ved hjelp av loven, setter seg selv i Guds sted og gjør seg selv til guder.  Å bringe Gud ytelser, å gjøre seg gjeldende for Gud, er akkurat det motsatte av det som det sømmer seg for et menneske å gjøre mot Herren Gud.  Når lovgjerningenes vei avvises i NT, er det ikke først og fremst fordi ingen kan gå den til ende, men fordi den helt fra begynnelsen har gal retning.  Den gjør Gud til mottager og mennesket til giver.  Den viktigste anklage mot lovrettferdigheten er ikke at den er en moralsk illusjon, men at det er religiøst overmot.  Den vil hindre Gud i å være Gud

I Fil 3 sier Paulus at han var uklanderlig etter loven, og allikevel regner han det som tap og skrap.  Selv der hvor lovrettferdigheten lykkes, gjør den ikke gjerningsmannen takknemlig til Gud, den binder ham ikke til Gud, den lar ingen kjærlighet velle frem.  Den gjør Gud til en handelspartner som man bringer noe og som man derfor har noe til gode av.

Simon manglet ikke en tilstrekkelig mengde synder.  Om han har begått langt færre synder enn kvinnen, har han like stor grunn som henne til å gi Gud takk og ære og kjærlighet.  Men når han innser det, hvis han innser det, vil han gjøre den samme grunnleggende erfaring av synd og nåde som kvinnen.

Hva slags synderinne var det?  Noen fortolkere antar at hun var prostituert.  Mang en preken har gjort et poeng av det.  Det gjør seg mer enn mange andre ”kjedelige synder”.

Hvis vi har rett i å tro det verste om henne, setter det Jesu barmhjertighet i relieff.  Men hennes syndekonto er uspesifisert hos Lukas.  Så hun kan ha lignet mer på oss anstendige.  Ja, jeg vil forsøke å tenke henne slik.  For jeg trenger henne som et mønster jeg kan følge for å gjøre mine erfaringer av synd og nåde.

Enhver er synder på sitt vis.  Mange ting spiller inn: anlegg, sosial status, oppdragelse, miljø.  Viktigere er imidlertid noe annet: den som sammenligner seg med andre, forsøker å holde alvoret på distanse.  Men Jesus taler med enhver om hans/hennes synd.  Våre hjerter er hvert på sin måte gudfremmed.

Men dagens tekst sier også noe om hvordan synden håndteres.  I dag er det vanlig å understreke det forbilledlige i Jesu holdning til kvinnen i fariseeren Simons hus.  Han så ikke ned på henne.  Han avviste henne ikke.  Slik må også vi vise respekt, støtte og hjelp overfor dem som står lavest i samfunnet.  Ja, det trenger vi å høre.  Men det er noe mer, noe som jeg tror ofte overses i dag.  Det er nemlig en tendens til at man skal få sin skyld løst gjennom utvist forståelse mer enn gjennom forsoning.  Kirken blir en varmestue med et godt miljø som inkluderer, viser omsorg og forståelse.  Og igjen: det trengs.  Men: et oppgjør, en omvendelse må også komme til uttrykk.  Kirken må ha en ordning eller liturgi eller iallfall et konkret uttrykk for anger, syndsbekjennelse, tilgivelse og tro.  Det er et uttrykk for det i dagens tekst, i de første ord Jesus sier rettet til kvinnen: ”Dine synder er deg forlatt.”

Hvordan harmonerer dette med det som er fortalt før?  Har hun ikke allerede fått dem tilgitt?  Har hun ikke allerede hatt en dyptgripende opplevelse, enten ved å høre Jesu forkynnelse eller merke hans holdning?  I så fall er den formelle absolusjon tydeligvis ikke gjort overflødig ved det som tidligere har skjedd.  Syndstilgivelsen består ikke bare i en ny måte å forholde seg til synderen på, men den blir delt ut i et nådemiddel.

Denne grunnleggende erfaring av synd og nåde skaper befrielse, og spontane kjærlighetshandlinger springer frem.  Jesus har mye pent å si om alt det kvinnen gjør.  Det sier han imidlertid ikke til henne, men til Simon.  Han påpeker overfor ham at det er symptom på tilgivelsen.  Til kvinnen deler han ikke ut noen ros for hennes kjærlighetsgjerninger.  Hun får ikke høre noe som kan tolkes som at frelsen er belønning for en særlig dyp anger eller iver i tjenesten.  Hun får bare høre om det som har skapt det nye liv: tilgivelsen og troen.  ”Dine synder er deg forlatt.”  ”Din tro har frelst deg; gå bort i fred.”

De som satt til bords med Jesus, stilte et meget berettiget spørsmål: ”Hvem er denne mann, som endog forlater synder?”  Det er ikke besvart i dagens tekst, og skal heller ikke besvares på noen utførlig måte av meg nå.  Men jeg må nevne det, for å si at det må være en viktig og tydelig del av vårt vitnesbyrd om syndenes forlatelse i dag.  Han som gir den, er død for den.

Når vi har fått alt dette på plass, da kan vi også tale om kvinnens offer.  Hun gav Jesus et offer da hun knelte: sine tårer som vasket hans føtter med, salven hun salvet dem med.  I dag kan vi bringe Jesus offer ved å tjene hverandre.

Men ikke bare det.  Også når vi går til bords med Jesus ved dette alter, gir vi Gud et offer.  Det jeg nå sier, står ikke motsetning til hva jeg tidligere sa om Gud som giver. For, som vi sier, ”av din rikdom har vi mottatt det brød og den vin som vi bærer frem for deg… Av ditt eget gir vi deg tilbake.  Ta imot oss og våre gaver for Jesu Kristi skyld.”

Vi kan ikke bringe Faderen noe ”verdig” offer. Men i Kristus ofrer vi oss selv til Faderen.  Ikke bare i troen, ikke bare i kjærligheten, men i og ved den sakramentale handlingen.  ”Livets sønderbrutte deler, bringer vi deg når vi kneler,” synger vi.  (NS 604).  Det var det hun gjorde, kvinnen ved Herrens bord i Simons hus.  Det er det vi gjør ved Herrens bord i dette hus.

Vårt offer skjer ved nattverden, der Kristus er nærværende ved sitt legeme og blod, dvs. at han der lar oss bli forent med ham selv i hans offer.  Vi ber Gud la det være like sant om oss som om kvinnen i evangeliet: ”Hellig stund!  I denne handling mottar vi vårt livs forvandling… Ved ditt bord som alles tjener, du deg selv med oss forener.”

Til ære for Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud, fra evighet til evighet. Amen.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no