Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

2. søndag i faste

Luk 7,36-50

Fr Asle Ambrosius

Troens kyss

Kirkens faste har to veier – en ytre vei og en indre vei. Den ytre, som består av forenkling i måten vi lever på, avståelse fra ting i livet som har en tendens til å ta makten over livet vårt og en fornyet konsentrasjon om de ting som vi vet er viktige for vårt åndelige liv. Denne veien har vi til en viss grad kontroll over selv, og det er viktig at vi disiplinerer oss og tar det på alvor, selv om vi ikke nødvendigvis blir særlige frommere om vi lykkes i det ytre. Først i kombinasjon med den indre veien kan den være til hjelp for oss. Og hvor går så den og hva går den ut på? Svaret er like enkelt som det er vanskelig: Det er kjærlighetens vei, der målet er at vi blir forent med Jesus i hans kjærlighet som tror alt, håper alt og tåler alt. Det er den kjærligheten som ikke søker sitt eget, men som gir seg selv i kjærligheten til Gud og mennesker. Den indre veien går ut på å bli frigjort fra sitt eget for å la seg binde til Ham som viser oss kjærlighetens vei og som frigjør oss til elske slik han har elsket oss.

Og da har vi allerede tatt et skritt inn i dagens evangelium om kvinnen i fariseeren Simons hus. Som så ofte ellers, er det en kvinne som viser vei. ”Ser du denne kvinnen?” spør Jesus. ”Da jeg kom inn i ditt hus, gav du meg ikke vann til føttene, men hun vætte dem med sine tårer og tørket dem med siitt hår. Du gav meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp å kysse mine føtter.”

Dette er uvant tale for oss, tror jeg, denne måten å skildre forholdet til Jesus på. Vi ender ofte opp i ord og begreper når vi taler om tro. Vi intellektualiserer og distanserer oss, som om livet med Gud består i dogmatiske formuleringer og rette meninger. Ingen ting av dette er uviktig for troen, men troen har alltid en innerside som er anda viktigere, et personlig møte med Jesus der hele mennesket for spille med, med hele registeret av følelser og engasjement. Der tro uttrykkes i kjærlighetens intime språk. ”Den som elsker meg”, sier Jesus ofte. Altså ikke bare den som tror på ham rent intellektuelt – som holder det han sier for sant, Men den som elsker. Et troens møte med Kristus som omtales med ord som uttrykker lengsler og lidenskaper som hører kjærlighetslivet til. Som for eksempel denne vakre passasjen fra en av kirkefedrene:

”La oss forestille oss sjelen hos noen av de utvalgte, som brenner av en stadig lengsel etter i kjærlighet å få se Brudgommen; da dette ikke er mulig på fullkomment vis i dette liv, ser den utvalgte hen til ham, Den opphøyede, og hans hjerte blir da gjennomboret av kjærligheten. Denne gjennomboring, som skjer ved den kjærlighet som brenner av lengsel, er som et kyss. Så ofte som sjelen kysser Gud, så ofte blir den gjennomboret av hans kjærlighet”.

Og så fortsetter han med tydelig henspilling på de to personene i dagens evangelium:

”Det er mange som allerede frykter Gud og som allerede har mottatt nåden til å gjøre det gode. Men de gir ham ennå ikke et kyss, for de er ennå ikke gjennomboret av hans kjærlighet. Det som skjedde i gjestebudet hos fariseeren er et godt bilde på dette: Da han tok imot Herren i sitt hus og i sitt hjerte bebreidet den kvinnen som kysset hans føtter, fikk han høre: ”Da jeg kom inn i ditt hus… gav du meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse mine føtter”.

Troens kyss – så får det bli en slags gjennomgangstone i dagens preken. Og spørsmålet som ligger der som en utfordring til hver og en av oss som ønsker å gå fastens indre vei med Jesus, er ikke hvorvidt jeg tror på Gud (de fleste av oss vil vel straks kunne si ja til det selv om ingen av oss er ukjent med tvilen), men det store spørsmålet er det som Jesus senere en gang – på den andre siden av påsken – stilte til Peter: ”Simon Peter, elsker du meg?” ”Elsker du meg mer enn disse?” Hvordan er det med deg og meg? Våger vi å ta dette spørsmålet inn over oss som en ledetråd gjennom denne fasten? Er det slik at Jesus ved sitt kjærlighetsoffer for oss på korset er blitt mitt livs store pasjon, som jeg elsker over alle ting og lengter etter å få være sammen med her i tiden og senere i evigheten?

Kanskje noen synes at denne måten å tale om forholdet til Jesus på blir for sentimental og veik? Da skal vi vite at denne kjærligheten vi her snakker om er det motsatte av sentimentalitet og svakhet. Som Peter Halldorf skriver i en av sine fasteandakter: ”Kjærligheten er nådeløs som graven, en pil fra Guds bue, en brennende ild. Kjærligheten er sterk, ikke svak. Kjærligheten er ubøyelig, ikke medgjørlig. Og Guds kjærlighet er absolutt. Den gir meg ikke noe valg. ’For Kristi kjærlighet tvinger oss.’ Kjærligheten er en tvingende nødvendighet. Og allikevel er det bare én ting som Gud ikke kan gjøre: Å tvinge et menneske til å elske seg.

Så la oss til slutt i dagens preken se litt nærmere på evangelieberetningen i lys av nettopp dette.

Vi er i selskap hos fariseeren Simon. Simon er mann og som fariseer er han en aktet samfunnsstøtte, en godviljens og rettskaffen mann. Moralsk og religiøs til fingerspissene. Vi må tenke oss at han var oppriktig interessert i å høre mer om hva Jesus lærte – og det fikk han i fullt mon – mer enn han antakelig satte pris på. I møte med lignelsen som Jesus forteller blir han nødt til å trekke lærdommen selv – og på den måten avsi dommen over sitt eget liv. Han hadde ikke gitt Jesus mer enn avmålt høflighet. Hans religion var en slags etablert kontrakt mellom ham og Gud. Visst trodde han, på sin måte. Visst ville han gi noe av sin tid og oppmerksomhet til Gud. Men ikke seg selv. Ingen spontan sløsing. Ikke ekte kjærlighet.

Den andre vi møter er kvinne. Hun kom utenfra. Hørte ikke til. Var ikke innbudt. Hun kjente blikkene og merket hva de andre tenkte. Men hun trengte seg inn. Var altså ikke redd for å miste ansikt, for det hadde hun mistet mange ganger før. Hennes oppførsel var både hysterisk og pinlig. Hun sløser med den dyreste salve. Tårene som renner fra øynene hennes bruker hun til å væte Jesu føtter med. Hun kysser dem og tørker dem med sitt hår. Møtet med Jesus hadde forløst noe hos henne. Noe hun tidligere ikke visste var der. Ekte kjærlighet. Spontan hengivelse. Offervilje. Ønsket om å bruke det hun var og det beste hun hadde til å tjene. Uansett hva omgivelsene måtte mene.

Hva var hemmeligheten? Jesus gir svaret: ”Den som får lite tilgitt, elsker lite”. Det er sagt med henblikk på Simon. Han hadde aldri sett avgrunnen i seg selv. Hadde aldri sett at synd var noe annet enn sporadiske krusninger på overflaten. Var aldri blitt avkledd til skinnet. Så ble forholdet til Gud deretter – overflate og utenpåhengte gevanter.

Men med henblikk på kvinnen sier Jesus: ”Hun har fått sine mange synder tilgitt, derfor viser hun så stor kjærlighet”.

Hun var altså avslørt – tvers igjennom. Hadde ikke noe å skjule. Skulle hun ha noen fremtid, måtte Guds kjærlighet være total og nyskapende. Og det var det som skjedde like for øynene på de fromme og veletablerte. Hun som var død, fikk nytt liv. Hun fikk møte ham som er full av nåde og sannhet. Gleden, gråten, spontaniteten, tjenesteiveren, sløseriet – alt sammen en frukt av tilgivelsens nåde.

Troens kyss.

Hvordan er det med deg og meg? Vi er forskjellige som typer – noen er mer utadvendte enn andre, mer spontane. Noen har vanskeligere for å vise følelser enn andre. Menn er forskjellige fra kvinner. Vi skal ikke kopiere hverandre.

Og allikevel trenger vi å bli utfordret. Hva kan årsaken være til at troen ofte blir så tilknappet og lite spontan? Hva er grunnen til at jeg er redd for å miste ansikt? Så feig i mitt vitnesbyrd om Jesus? Hvorfor holder jeg så mye av mitt eget tilbake? Hvorfor er det så lite lidenskap i min gudsdyrkelse, så lite engasjement i min tjeneste?

Jeg husker tilbake til min ungdoms første skriftemål. Jeg hadde gruet meg i uker – og funnet på mange gode unnskyldninger til å la være å gå. Men dagen kom og det var som å bli ført bort for å henrettes. Men det jeg husker best fra denne dagen, er gleden og friheten og den intense opplevelsen av å være ny innvendig som bar meg over jordene på Blindern på veien hjem.

Jeg hadde fått mange synder tilgitt – derfor var hjertet mitt fylt av kjærlighet.

Troens kyss!

Dette er mer enn følelser og sentimentalitet. Det er liv og salighet.

Måtte denne fastesøndagen føre oss et skritt nærmere det som kirkefedrene sier er umulig å oppleve fullkomment i dette liv, men som vi allikevel lengter og brenner etter: sjelens forening med Gud gjennom troens kyss.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no