Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Preken 2. søndag i advent

Markus 13,24-37

Fr Tom Hængsle

Igjen har vi en tekst fra Jesu apokalyptiske tale. Første del av den var min prekentekst her 15. oktober. Talens foranledning er at disiplene spør Jesus om de siste ting og verdens ende. Mark 13,4 "Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på at alt dette skal fullbyrdes?" Og Jesus underviser dem først om det som skal skje på initiativ av mennesker. Krig og rykter om krig. Og for de kristne forfølgelse og forførelse.

Når det gjelder disse mellommenneskelige og mellomfolkelige tegnene på de siste tider, tillater jeg meg å henvise til nevnte preken på 25. søndag etter pinse. Den finnes på menighetens internettside.

I dagens avsnitt av Jesu eskatologiske budskap kommer han inn på de kosmiske omveltningene som skal varsle om verdens ende. Det er fenomener med himmellegemene, - sol, måne og stjerner er nevnt. Himmelrommets krefter rystes.

Det er umulig å beskrive eller forklare nærmere hvordan dette skal skje. Jesus bruker så å si bare gammeltestamentlige sitater for å skildre det. Vi kan derfor kaste et blikk på hvordan Kristus ellers oppfyller gammeltestamentlige varsler om ham. GT er full av forbilder, modeller, mønster på det frelsesverk som Jesus skulle fullbyrde. Det vrimler av løfter, forjettelser og profetier om den kommende frelseren. Men hvordan det helt konkret skulle utspille seg i tidens fylde, visste ingen før det skjedde. Hva som nærmere bestemt lå i de gamle ordene, åpenbarte Jesus Kristus etter hvert som hans jordeliv skred frem. Jesus sa til sine disipler: Luk 10,24 «Mange profeter og konger ville gjerne se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det.»

Slik tror jeg det er også med de kosmiske rystelser som Jesus antyder i sin tale. Vi får se hvordan det blir når det kommer. Eller de får se som lever da. Og de Kristustroende som er på vakt, skal skjønne det.

Men viktigere enn å vite hva som konkret vil utspille seg på det fysiske plan, er den teologiske betydningen av det. Det er at det finnes en trussel mot vår eksistens, en trussel som ikke er skapt av menneskene, men som i dypeste forstand kommer fra Gud.

Gud er ikke bare et passivt vitne til ødeleggelsene av jorden.  Det finnes i Jesu endetidsforkynnelse en visjon av at Gud selv på en måte deltar i denne ødeleggelsen.  Han stiller så å si skaperverket i revers, lar det oppløse seg på samme måte som han en gang lot det bli skapt.

Dette budskapet er en trussel mot alle som for enhver pris vil trygge og befeste sitt liv her i denne verden uten den Gud som har skapt verden og kunngjort sitt formål med den.

Gud er ikke bare den gode makt bak alt, men han er den ødeleggende kraft som går løs på alt som er i strid med Guds hensikt. Midt iblant skildringene av dette i Bibelens siste bok står et sentralt utsagn, sentralt både bokstavelig og figurlig.  I Joh Åp’s 11. kapittel står det at Gud skal ”ødelegge dem som ødelegger jorden.” (Åp 11,18)

Dette er en side av gudsbildet som er nesten anstøtelig for oss.  Men la oss prøve å holde fast ved at Gud en gang skal la det skje noe som innvarsler den siste tid for vår gamle verden.  Og disse varslene skal toppe seg i et syn av Menneskesønnen som kommer i skyen med makt og herlighet.

Også dette synet er en trussel.  Det innvarsler den tid da ingen mennesker på jorden skal kunne komme unna Jesus.  Da skal alle vite at hele deres tilværelse, om de levet i tro eller tvil, uvitenhet eller fornektelse, i bunn og grunn bare handlet om Jesus, om Menneskesønnen.

Det er Jesus som er trusselen mot vår eksistens.  Han er den rettferdige harme, han er den korsfestede uskyld, han er den som har fått makt til å ødelegge og rive, holde dom og si det siste ord om alle.

Men midt i denne truende virkelighet rekkes det oss en visjon av en som kommer for å gjøre alle ting nye.  Han kommer ikke bare med dommen, men også med triumfen. For Jesu disipler betyr det drama som skildres i dagens tekst, ikke forferdelse, men forløsning.  For dem er det ikke slutten, men begynnelsen.

Noen blir grepet av angst og fortvilelse.  Andre retter seg opp og løfter hodet når de ser ”Menneskesønnen komme i skyen med makt og herlighet.”  Hemmeligheten med disse høyst forskjellige reaksjoner er at de sistnevnte kjenner han som kommer og venter ham.

Visst kan også Jesu disipler frykte dommen, regnskapsdagen, - så mange brister og feilsteg og synder som vi har begått.  Men i nådetiden har vi latt Frelseren hjelpe oss til rette i dom og nåde.  Vi har lært ham å kjenne som en hellig Herre, men også som en barmhjertig trøster og venn.  Den erfaringen hjelper oss å holde oss åndelig våkne mens vi venter på den siste advent, da Herren kommer i herlighet.

For Jesu disipler er hele livstiden en eneste stor adventstid.  Vi tar stadig imot vår Herre.  Han kommer til oss i bønnens stillhet, i bibelordet, i gudstjenesten og ved nattverdbordet.  Derfor kan vi også glede oss til hans gjenkomst.  For vi har jo tatt imot ham så mange ganger allerede.  Vi vet hvem han er.

Han gir oss en grunn å stå på.  Han gir oss et fast holdepunkt allerede her og nå: ”Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.” Hver og en som lever i Jesu ord, skal reddes fra dom og fordervelse.

Gjenkomst kan i grunnen være et litt misvisende ord å bruke om Jesu siste komme.  Det høres ut som om han har forlatt oss, men kommer igjen siden.  Men faktum er at han ikke har forlatt oss.  Han er iblant oss i dag.  Derfor kan vi blir kjent med ham, leve med ham og kjenne ham igjen når han kommer til syne ”med stor makt og herlighet.”  Om jeg skulle få oppleve det, ville det være naturlig for meg å hilse ham på samme måte som jeg gjør i dag: ”Hosianna i det høyeste.  Velsignet være han som kommer i Herrens navn.  Hosianna i det høyeste!”

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no