Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

2.s.e. Kristi åpenbaring

Luk 2,22-40

Fr Tom Hængsle

Dagens evangelietekst kaster lys over to temaer som er helt grunnleggende i det kristne livet.  Det er to kristne livsytringer som er fundamentale bestanddeler i enhver gudstjeneste. De to motivene er offer og epiklese.  (Epiklese betyr påkallelse av Den Hellige Ånd)

Offer.  Hvilket offer?  Menighetens takkoffer eller Jesu offer?  Vender vi oss til dagens tekst, så er det straks tale om to offere.  Lukas vever omtalen av dem sammen. Det ene er det offer Maria ifølge loven om barselkoner skulle bringe 33 dager etter at hun hadde født en sønn.  Det står om dette i 3 Mos 12.

Det andre er offeret for den førstefødte.  Dere husker at da Israel skulle befris fra slaveriet i Egypt, og Gud gikk igjennom landet og drepte alt førstefødt, da gikk han forbi de hus hvor blodet av et slaktet lam var smurt på dørstolpene.  Og i den forbindelse er det i 2 Mos 13,11-13 pålagt folket: «Når Herren har ført deg inn i Kanaan, som han lovte deg og fedrene dine, og gir deg det, 12 da skal du bære fram for ham alt det som kommer først fra mors liv. Alt det første som fødes i buskapen din, og som er av hankjønn, hører Herren til. 13 Det første føllet som eselet får, skal du løse ut med et lam eller kje. Løser du det ikke, skal du bryte nakken på det. Hvert førstefødt guttebarn i slekten din skal du løse ut»

Nå kunne Josef og Maria ha ordnet løsingen av den førstefødte med en hvilken som helst prest de møtte i Galilea, og behøvde ikke å dra opp til templet for den sakens skyld.  At de allikevel gjorde det, henger kanskje sammen med det de hadde hørt om barnet av engler før hans fødsel, av hyrder og vise menn etter at han kom til verden.  Kanskje har de hatt Hannas overbringelse av gutten Samuel til templet i tankene.  (1 Sam 1,11.22-28).  ”Bære fram for Herren,” skriver Lukas.  I grunnteksten bruker han det greske PARISTÆMI som betyr ”stille til disposisjon”, ja, endog i noen sammenhenger ”bringe fram som offer”.

Hele seremonien i Luk 2 har preg av en offergest, en frambæring: barnet, Guds gave, skulle gis tilbake til Gud, stilles til hans disposisjon, bli en offergave.  I dette ligger et forvarsel om påsken, om Kristi soningsoffer for våre synder.  I første omgang ble Jesusbarnets liv løst ut med et dyreoffer.  Likesom Abraham ofret en vær istedenfor Isak. (1 Mos 22) Men siden ble Sønnen selv ofret på Golgata.

Likesom Maria kom til templet kommer vi på en måte med to offere til messen.  Vi gir oss selv til Gud.  Om det er rett stelt med oss, går vi til gudstjenesten for å legge oss selv med alt vi er og har i Guds hånd.  Som vi ber i offertoriebønnen: ”Av ditt eget gir vi deg tilbake. Ta imot oss og våre gaver for Jesu Kristi skyld.”  Vi følger apostelens formaning: Rom 12,1 «Ved Guds barmhjertighet formaner jeg dere, brødre, til å bære legemet fram som et levende og hellig offer som er til Guds behag. Det skal være deres åndelige gudstjeneste.»

Vi frembærer oss selv.  Men likesom Josef og Maria i templet bærer vi også frem Kristus.  Når vi søker og påkaller Gud, enten det er i kirke, kapell eller hjemme, så er det jo Jesu offer vi påberoper oss.  Det er det vi holder opp for Faderen, vi skjuler oss i det ved at vi sier ”i Jesu navn”, eller ”ved Jesus Kristus, vår Herre.”

Nå har Herren altså villet at vi ikke bare skulle gjøre dette i bønnen og ved troen på ordet, men også ved en sakramental handling som er innstiftet av Jesus selv.

Nattverden er et offer. Det dreier seg om det legeme og det blod ”som han gav til soning for alle våre synder.”  Offeret, det som Jesus ofret på korset, er altså til stede.

I feiringen av den hellige nattverd påberoper vi oss Jesu offergjerning overfor Gud i himmelen til beste for oss og for alle mennesker.  Hans offer er et evig offer og Han er prest til evig tid på Melkisedeks vis (Heb 5,6).  Det innebærer at det offeret han bar fram én gang på Golgata, stadig blir gjort gjeldende for Gud i den himmelske helligdommen.

Jeg er ikke verdig til å tre fram for Gud.  Men jeg får komme allikevel i ly av Kristi offer.  Jeg holder det opp foran meg, ja, bokstavelig talt holder jeg det opp som min legitimasjon når jeg i den avsluttende lovprisningen i nattverdbønnen løfter brødet og kalken og sier: ”Av Ham og ved Ham og i Ham, tilkommer Deg, Gud Fader den allmektige, i Den Hellige Ånds enhet, all ære og herlighet, fra evighet til evighet”

Julen er forutsetningen for dette.  Uten Sønnens menneskevorden, hadde jeg stått tomhendt for Gud.  Men nå er han inkarnert, nå har han blitt en del av skaperverket, så jeg ved brødet og vinen får ”del i hans guddom som har villet dele vår menneskelige natur.”

Men hvem er det som skjønner det?  Hvem er det som oppfatter at det er så store ting som skjer her i kapellet når jeg løfter vin og brød?  Vi kan ta turen om dagens tekst igjen.  Messias føres inn i Jerusalems tempel.  Han som folket har ventet på i århundrer.  For en veldig hending!  Står ikke yppersteprester i sitt skrud og tar imot ham?  Samler ikke folket seg for å gi ham sin hyllest?

Nei, det er ikke slik.  To gamle mennesker, representanter for de stille i landet, kommer og velsigner ham.  Og vi skal legge godt merke til hva som har ført dem dit.  Det er Den Hellige Ånd.  Her bringer Lukas Den Hellige Ånd inn i julebudskapet.  Han gjør det overtydelig når han presenterer gamle Simon: (Luk 2, 25 – 27) «Den Hellige Ånd var over ham, 26 og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle dø før han hadde sett Herrens Salvede. 27 Nå kom han til templet, ledet av Ånden.»

Det er Åndens opplysning som gjør at de ser hva som egentlig foregår.  Mennesket har ikke noe organ som registrerer at her har vi med Gud å gjøre.  Vi har ikke et sett kriterier som vi kan bruke til å avsløre at nå er Gud på ferde.  Når Peter oppdager hvem Jesus virkelig er, sier Mesteren: (Matt 16, 17) «Kjød og blod har ikke åpenbaret dig det, men min Fader i himmelen.»

Paulus er inne på det samme når han skriver om den korsfestede som essensen av hans budskap. Da venter han seg ikke at menneske i og for seg rett kan bedømme viktigheten og riktigheten i denne tale. (1 Kor 2, 15) «Men et Åndens menneske kan dømme om alle ting, men selv kan han ikke bedømmes av noen annen.»

Dermed er jeg over på den andre viktige bestanddelen i en kristen gudstjeneste: epiklesen, eller: påkallelsen av Den Hellige Ånd.  Den har i kirkehistorien hatt en spesiell plass i nattverdliturgien.  ”Velsigne oss i Kristus med all Åndens velsignelse.

Hellige ved din Ånd dette brød og denne vin,.. Bevar oss i Åndens enhet…. ”

Bønnen om Den hellige Ånd uttrykker at det er Han som er den egentlig handlende og utførende i vår gudstjeneste.  Og ikke bare i gudstjenesten, men i kirkelivet og kristenlivet, ja, i hele skaperverket.  Påkallelsen av Ånden uttrykker våre egentlige livsvilkår, vår totale avhengighet i alt og alltid – av Den Hellige Ånd.

Hvis ikke Ånden kommer og er bærer av de ord og handlinger Gud retter mot oss og av de handlinger og ord vi retter mot Gud, - da er det vi driver med her i kapellet virkningsløse seremonier.  Ånden må stadfeste ordet i våre hjerter.  Ellers blir Guds ord for oss som en notebok som ingen spiller fra.  Det samme kan man si om all slags kirkeliv: komiteer, forordninger, grupper og liturgi.  Hvis ikke Den Hellige Ånd er den egentlig handlende, så er det blendverk.

Man kan si at hele Bibelen, fra første til siste side, handler om: den gamle skapelsens forvandling til den nye.  Og dette er Åndens verk.  Det står i Sal 104, 30: «Du sender din Ånd, og det skapes liv, du fornyer jordens overflate.»   Kirken er den plass der denne forvandling skjer.  Det er til menigheten Paulus sier: (Ef 1, 13 – 14)  «Dere er blitt merket med et segl, Den Hellige Ånd som var lovt, 14 og som er pantet på vår arv, inntil forløsningen kommer.»

Den hellige katolske kirke er den plass der den gamle skapelsens forvandling til den nye har begynt.  Beredskapen til å la seg forvandle er vel i realiteten forskjellen mellom publikum og menighet.  Det er avgjørende at vi som kirke er redskaper for denne skapelsens forvandling.  Og vår beredskap til å bli Åndens redskap, uttrykker vi i bønnen om Den Hellige Ånd.

Uten Den Hellige Ånd ville ikke Simon vært i templet.  Eller hadde han likevel vært der, ville han ikke uten Den Hellige Ånd ha oppdaget at det foregikk noe stort.  På den annen side var det som foregikk i templet forutsetningen for at Simon kunne få Den Hellige Ånd.  Slik har også vår åndsmottagelse julen som sin forutsetning.  Som vi også sier i vår liturgi: ”Din enbårne Sønn vår Herre og frelser, Jesus Kristus ... tok kjød av Den Hellige Ånd og av jomfru Maria og ble menneske ... og som første gave til sine egna sendte han fra deg, Fader, barnekårets Ånd.”

Dermed har jeg vært innom de to temaer som er helt grunnleggende i det kristne livet, de to kristne livsytringer som er fundamentale bestanddeler i enhver gudstjeneste: offer og epiklese.  Marias offer og hennes frembæring av Sønnen, Simon som ved Ånden kan avlegge den gode bekjennelse, - de er forbilder for det som foregår når vi feirer messen.

Så vil jeg til slutt for sikkerhets skyld bemerke at det kristne livet, eller de kristne livsytringene ikke begrenser seg til det liturgiske livet.  Rom 12,1 «å bære legemet fram som et levende og hellig offer som er til Guds behag,» skal jo først og fremst fullbyrdes i hverdagen, i gjerningene dine i det daglige, vanlige, verdslige livet.  Og der ute skal vi, hver på vår plass påkalle Ånden så han kan utruste oss med sin kraft i all vår gjøren og laden.  Det er først og fremst der helliggjørelsen skjer.

La oss derfor igjen lytte til dagens episteltekst som beskriver det som ligger foran oss når vi går ut av denne kirkedøren i dag: (Kol 3,12ff)

«Kle dere derfor i inderlig medfølelse, godhet og ydmykhet. Ta dere ikke selv til rette, men strekk dere langt, 13 så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre, hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. 14 Og over alt dette, kle dere i kjærlighet, som er det bånd som binder sammen og fullender.»

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no