Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

2. søndag etter Kristi åpenbaring

Lukas 2,40-52

Fr Tom Hængsle

Epifani-teksten, åpenbaringsteksten i dag er den eneste fortellingen i Bibelen om gutten Jesus. Den viser ham frem som Gud og mann, som sann Gud og sant menneske. Beretningen er ikke en leksjon i barns lydighet mot foreldre, men et bilde av hvem Jesus er og hva han er kommet for å gjøre.

Her åpenbares

Gutten Jesus, sønn av Maria og Josef

Han var en gutt som andre. Luk 2,40.52 «Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham. … Og Jesus gikk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker.» Ved tolv års alder fikk jødiske gutter et større eget ansvar for sitt forhold til Loven, de ble en såkalt «lovens sønn».

Som menneske gikk han inn under loven. Gal 4,4-5 «Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven.  Han skulle kjøpe dem fri som stod under loven, så vi kunne få barnekår.» Det går også fram av evangelieteksten: Luk 2,51 «Så ble han med dem hjem til Nasaret og var lydig mot dem.» - At de trodde han var med i reisefølget betyr at han var til å stole på og lydig.

Han gikk også inn under seremonialloven. I 2 Mos 23,14-17; 34,23; 5 Mos 16,16 er alle jødiske menn pålagt å dra til templet tre ganger i året. Selv om det ikke ble praktisert så bokstavelig på Jesu tid, prøvde de fleste jøder å dra til Jerusalem minst én gang i året. – Her åpenbares gutten Jesus, sønn av Maria og Josef.

Men her åpenbares også

Gutten Jesus, Sønn av Gud

Maria hadde fått vite dette av engelen Gabriel. Luk 1,32-33.35 «Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone,  og han skal være konge over Jakobs ætt til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme. … Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn.»

Josef hadde også fått engelbeskjed: Matt 1,21-23 «han skal frelse sitt folk fra deres synder. …  og de skal gi ham navnet Immanuel - det betyr: Gud med oss.»

Denne Gud og mann hadde nå vært hos dem i tolv år. At han var sann Gud var de kanskje blitt mindre bevisst på etter hvert. Fil 2,7 «Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. I sin ferd var han som et menneske.»

Som sann Gud var Han over loven. Jesus syndet ikke ved å bli igjen i Jerusalem. Han ba ikke om unnskyldning da de fant ham i templet. Med «din far» (v. 48) refererte Maria til Josef. Men Jesus omtalte sin himmelske Far i svaret han ga dem.

«Jeg må være i min Fars hus» (v. 49) Jesus taler her om et guddommelig akkurat som han gjorde det senere i livet. Luk 4,43 «Men han sa: Også i de andre byene må jeg forkynne det glade budskap om Guds rike. Det er det jeg er utsendt for.» Luk 9,22 «Og han la til: Menneskesønnen skal lide mye og bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde. Han skal bli slått i hjel, og den tredje dag skal han oppstå.»

Allerede som tolvåring åpenbarer Jesus seg altså som menneskesønn og Guds Sønn. Og denne evangelietekst gjør vi vel i å betrakte i rammen av dagens øvrige bibeltekster. Den første fra Det gamle testamente, 1 Kong 8, om innvielsen av Jerusalems tempel (1 Kong 8,11-12) «Herrens herlighet fylte templet.  Da sa Salomo: Herren har sagt at han vil bo i det dunkle. Nå har jeg bygd deg en bolig, et sted der du kan bo til evig tid.»

Templet i Jerusalem var et tegn på Guds nåde mot sitt folk. Templet og gudstjenestene der vitnet om at Gud var midt i sitt folk og var villig til å la seg finne av folket dersom de bare ville søke ham.

Når så Jesus opptrer i templet, er det et tegn på at han overtar templets rolle. Matt 12,6 «Og det sier jeg dere: Her er det som er større enn templet.»

Hebr 9,24 «For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som er gjort av menneskehånd og bare er et bilde av den sanne helligdom. Han gikk inn i selve himmelen; nå skulle han for vår skyld tre fram for Guds ansikt.»

Langt mer enn Jerusalems tempel gjorde det, vitner vår kirke om Guds nåde. For her forkynnes evangeliet om Jesus Kristus. Her forvaltes hans sakramenter, som ikke bare er tegn på hans nåde, men nådemidler.

Når Paulus i dagens epistel formaner sine lesere til å tre frem for Gud, er det i rammen av en menighet. Det er i menighetens liturgi og diakoni vi kan «bære legemet fram som et levende og hellig offer som er til Guds behag. Det skal være deres åndelige gudstjeneste. … la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje» (Rom 12,1-2)

Tolvåringens samtale med dem i Jerusalems tempel er eksempel og forbilde også for det farshus som vår kirke utgjør. Forkynnelsen, bønnene og hymnene, skriftemålet likesom de troendes innbyrdes samtale hjelper, fornyer og forvandler. Menigheten er Guds familie der vi hjelper hverandre fremover på veien mot det evige liv. Som vi hørte Paulus skrive: Rom 12,4-5 «Vi har ett legeme, men mange lemmer, og alle lemmene har forskjellige oppgaver. På samme måte er vi alle ett legeme i Kristus, men hver for oss er vi hverandres lemmer.»

Måtte Den hellige families besøk i Jerusalems tempel stemme oss til takknemlighet for at vi får tilhøre Guds kirke på jorden og være i vår himmelske Fars hus.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no