Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Preken 26.søndag etter pinse

Matt 24,15-28

Fr Asle Ambrosius

Bør en kristen være pessimist eller optimist? Kanskje synes du det er et underlig spørsmål. Når jeg allikevel spør slik, er det på bakgrunn av det heller mørke fremtidsbilde Jesus tegner opp for oss i dag. Hadde det bare vært mer eller mindre luftige fremtidsanalyser og prognoser fra samfunnsforskere a la Johan Galtung, ville det i beste fall være grunnlag for meningsutveksling og diskusjon. Men når Jesus her i sin store eskjatologiske tale i Matteus kapittel 24 skildrer hvordan fremtiden vil arte seg, må vi med gru erkjenne at fremtiden har innhentet oss. Vi lever i de siste tider. Tegnene i tiden er så altfor gjenkjennelige: Krig og rykte om krig. Folk som reiser seg mot folk. Hungersnød og jordskjelvskatastrofer. Kristendomsforfølgelser og et ufattelig hat. Lovløshet og angiveri. Og midt i alt dette, mennesker som fisker i rørt vann og som fremstår som profeter, uten å være det. Kjærligheten skal bli kald hos de fleste, sier Jesus, og vi kjenner kulden krype inn over oss.

Så, bør en kristen være pessimist eller optimist? Svaret er: ingen av delene! Begge deler er kategorier som ikke tar høyde for alvoret i det som skjer. For pessimisten gir opp. Alt går jo allikevel til helvete! Verden er i ferd med å kollapse. Optimisten, derimot, tror på fremtiden. At alt skal bli bedre når vi bare mobiliserer – vilje, kunnskap, utvikling, samarbeid, toleranse. Fremtiden i våre hender, lyder det så vakkert og løfterikt. Men en kristen er verken pessimist eller optimist. Pessimister kan vi ikke være uansett hvor ille det står til, det ville være å fornekte og forråde Guds skaperverk. Vi kan heller ikke være optimister, for det ville være å fornekte realitetene, alvoret i situasjonen, for ikke å si Jesu egne ord om denne verdens bedrøvelige tilstand.

Hva er så alternativet? Hvis vi skulle holde oss til disse menneskelige kategoriene, kunne vi jo prøve oss som realister, altså som noe imellom pessimister og optimister, det ville i alle fall føre oss ett stykke på vei. Vi må ikke la oss lure, være blåøyde, tro på fremskrittet, la oss lokke til de enkle løsningene eller la oss stadig på nytt overraske over alt det vonde som skjer, som om det onde ikke fantes. Nå vet vi bedre enn noen gang. Vi kjenner jo lusa på gangen. Jesus har åpnet øynene våre for ondskapens uhyrlige arsenal – og om menneskenaturens dype og tragiske fall. Og det skal ifølge Jesus dra seg til enda verre. ”Det skal komme en trengselstid”, sier Jesus, ”så stor som det aldri har vært fra verdens begynnelse til nå. Så når vi møter motstand som kristne, vekker slumrende hat og ser tendenser til forfølgelse også i våre egne humanistiske demokratier, så la oss i hvert fall ikke overraskes. Vi er advart. ”Nå har jeg sagt dere det på forhånd”, sier Jesus.

Men hva så? Vi er allikevel ikke helt der Jesus vil at vi skal være i møte med verdens ondskap og djevelskap. Som kristne er vi gitt et nytt og annerledes perspektiv på alt som skjer i denne verden – både på det som var og det som er og det som kommer. Vi er så å si løftet opp til himmelen for å få oversikten, slik vi leser om det i Åpenbaringsboken, og nå leser jeg fra kapitel 12:

”Da brøt det ut en krig i himmelen; Mikael og hans engler gikk til krig mot draken. Draken kjempet sammen med sine engler, men ble overvunnet, og de kunne ikke lenger ha noen plass i himmelen. Den store drake ble styrtet, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan og som forfører hele verden; han ble kastet ned på jorden og alle hans engler med ham. Og jeg hørte en høy røst i himmelen som sa: ’Seieren og kraften og riket tilhører fra nå av vår Gud, og hans Salvede har herredømmet.”

Dette er det perspektivet vi som kristne eier og har i møte med ondskapen.

Verden er forført av den onde fiende – og står ikke til å reddes. Uansett om den pyntes og sminkes og gjør seg til, kan den ikke skjule sin grunnleggende natur. Det betyr ikke at alle mennesker er onde. I dette lyset må vi nesten kunne si at ingen mennesker er onde, ikke i utgangspunktet, selv ikke de som hater og forfølger oss. For ondskapen er en kategori som sprenger både menneskers evne og vilje. Vi har en kamp, skriver Paulus, ikke mot mennesker, men mot ondskapens åndehær i himmelen. Det gjør ikke situasjonen mindre farlig – heller mer – fordi vi står overfor krefter som vil myrde, rane og legge øde. Det er djevelens natur og verk. Han kan ikke noe annet enn å rive alt og alle med seg i fallet. Og allikevel mister vi ikke motet!  ”For når alt dette skjer”, sier Jesus, ”da rett dere opp og løft hodet, for da er deres forløsning nær!”

Et helt nytt perspektiv, altså – håpets perspektiv. Verken livsødende pessimisme eller idealistisk optimisme; ja, heller ikke nøktern realisme duger, men levende håp, knyttet til ham som sitter på tronen og Lammet. Alt det foruroligende som skjer med og i verden er for den troende ikke tegn på at verden er gått av hengslene – at alt går ad undas – men Jesus kaller det ”fødselsveer” som varsler nytt liv. Når Jesus taler som han gjør, gjør han det ikke for å skremme vettet av oss, men for at vi skal løfte hodet og feste blikket på ham som kommer i Herren navn – og så gå alt i møte med tro, håp og kjærlighet. Troen på at verden er hans – elsket av ham, omsluttet av hans kjærlighet til hele sin skapning. Troen på at fremtiden tilhører Ham som har nedkjempet maktene og myndighetene i denne verden da han døde på korset og skapte fred og gav verden liv og udødelighet. Troen på at ’seieren og kraften og riket fra nå av tilhører vår Gud, og at hans Salvede har herredømmet.”

Og håpet som ikke blir til skamme. Håpet som holder oss oppe og gjør at vi ikke mister motet, men holder ut like til enden, så vi blir frelst. Med den kjærligheten som tror alt, utholder alt og tåler alt. Den kjærlighetens motgift som Jesus har sendt inn i verden gjennom sin kirke ved evangeliet. Det er vårt svar – det er vårt liv – og det er vårt vitnesbyrd i dagene som kommer og som vil kreve mer av oss enn det smaker. Fordi det betyr at vi vil arbeide for det gode så lenge det er dag – kanskje uten å få se synlige resultater. Det betyr at vi vil sette kreftene inn for å redde miljøet og sikre våre barnebarns fremtid så godt vi kan – vel vitende om at vi aldri kan vinne kappløpet med fienden. Det betyr at vi vil elske våre medmennesker – ja, endog våre fiender, de som hater oss – uten å kunne vente å få noe igjen, annet enn mistro og kalde skuldre. For kjærligheten skal bli kald hos de fleste.

”Men den som holder ut helt til slutt”, sier Jesus, ”han skal bli frelst.”

Ja, når er det slutt? Når er begeret fullt og målet nådd? ”Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende”, spør disiplene Jesus i begynnelsen av kapitlet. Det er det samme spørsmålet som martyrene roper fra alteret, slik vi leser det i Åpenbaringsboken: ”Herre, du hellige og troverdige, hvor lenge vil du vente før du holder dom og lar straffen for vårt blod komme over dem som bor på jorden?”

Jesu svar er ikke hvor og når og hvordan, men hvem! Tegnene i tiden vil alltid være tvetydige, de kan peke nedover eller oppover. Konjunkturene svinger fra tid til annen. Og det vil alltid være nok av dem som vil bruke regnestaven og fortelle – eller kanskje heller, skremme oss med – når tiden er inne. Det er ikke den kristne måten å forholde seg til tegnene på. ”Dessuten vet dere hvilken tid det nå er:”, sier apostelen Paulus til de troende i Roma som levde med de samme tegnene som oss, ”Timen er kommet da dere må våkne opp av søvnen, for frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til tro.”

Det er det eneste vi vet – og trenger å vite – er at frelsen er nærmere nå enn da vi kom til tro! Derfor kaver vi oss ikke opp. Vi lar oss ikke skremme av dommedagsprofeter – verken sekulære eller religiøse sådanne. Vi stoler ikke på falske løfter og vidløftige planer for å redde verden fra undergang. Vi venter simpelthen på Hans komme – vel og merke, ikke i passiv likegyldighet, men med årvåken tro og i aktiv tjeneste og vitnesbyrd – for å si til alle pessimister og alle optimister, alle som strever med å forholde seg til virkeligheten, til alle som er redde og frykter fremtiden, til en verden som er i ferd med å kollapse, at det er ennå håp – ikke bare for de få, men for alle som setter sin lit Jesus og øver seg i hans vennskap så de kan kjenne ham igjen når han kommer.

Så lever vi i de siste tider. I det som kalles eskjaton. Og vi har gjort det helt siden fremtid begynte ved Jesu død og oppstandelse. Det er det egentlige tegnet – Jonastegnet – han som gikk under, men som ble reddet og ble til et tegn for mange. Det er dette tegnet vi feirer hver gang vi kommer sammen til messe. Vi er der Jesus er – og der han vil komme tilbake – som lynet som går ut fra øst og lyser like til vest. Og kirken – de utvalgte, de siste dagers hellige – synger håpet inn i verden når den stemmer i i ventetiden: ”Velsignet være han som kommer i Herrens navn!”

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no