Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Preken 25. søndag etter pinse

Matteus 24,3-14

Fr Tom Hængsle

"Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?" Slik var disiplenes spørsmål. Når? Og hva er tegnet? Jesus svarer med å holde sin såkalte apokalyptiske tale. Han taler om tider som skal komme, de siste tider. Han svarer ikke på når historien ender. Bare at vi må være beredt til enhver tid. Matt 24,36 «Men den dag og time kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, men bare Faderen.»

Matt 24,42 «Så våk da! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer.»

Like fullt taler han om tegn i historien. Konkrete hendelser på denne jord. Men det er tegn, ikke noen kalender. Noen datering er ikke mulig.

Jesus sier for eksempel i Matt 24,15 «Den ødeleggende styggedom, som profeten Daniel har talt om, skal da stå på det hellige sted»  – Dette er et sitat fra Daniels bok (Dan 11,31) og handler om syrerkongen Antiokus Epifanes som i 167 f. Kr. lot reise et hedensk alter foran templet i Jerusalem. – Og når Paulus i 2 Tess skriver om den lovløse at 2 Tess 2,4 «Han er den som står imot og opphøyer seg mot alt som tilbes og kalles gud. Ja, han tar sete i Guds tempel og gjør seg selv til gud», så er det et sitat fra Esek 28,2, et domsord mot en fyrste i Tyros.

Det faktum at den fremtidige antikrist slik beskrives med trekk som opprinnelig tilhørte to figurer i en fjern fortid, gjør at vi ikke skal se på ham som en unik person. Det plasserer endetidens antkrist i en serie hvor enn lang rekke forgjengere allerede har holdt på med sin ondskap. 1 Joh advarer mot de kristologiske vranglærere og sier 1 Joh 2,18 «Mine barn, nå er det den siste tid. Dere har hørt at Antikrist skal komme, og mange antikrister har alt stått fram.»

Analyserer vi endetidstegnene i NT, vil vi finne to aspekter. Det ene er at tegnene kan oppsummeres i krig, katastrofer og forfølgelse av de kristne. Men det som forbereder enden, er ikke en historisk prosess som utvikler verden fram mot enden. Det er heller en indre dekadanse, et innebygget forfall, i historien. Verden har ikke kapasitet til å gripe Gud. Den gjør motstand mot Ham som er Guds ja til verden.

Det andre aspektet ved endetidstegnene i NT er at de er realiteter som passer i alle århundrer. Det dreier seg om verdens permanente vilkår. Denne verden har alltid vært herjet av kriger og katastrofer, og ikke noe tyder på at mennesket skal kunne endre dette. Nettopp derfor kan hver ny generasjon føle at disse tegnene angår dem og kan appliseres på deres egen tid.

Tegnene tillater ikke noen datering av enden. Men likevel relaterer de enden til historien, men da ved å formane hver generasjon til årvåkenhet. Tegnene indikerer at endetiden alltid er nær. For Han som er totalt annerledes, er i kontakt med denne verden, og han vil på et eller annet tidspunkt sette en stopper for verdens tid.

Har vi den kommende Kristus for øye, da blir all historie et forspill til det. Nå skjer Kristi verk under korsets dekke. Men ved Jesu siste komme blir korskarakteren på hans gjerning opphevet. Inntil da gjelder det å holde ut – med håp og forventning. De apokalyptiske trengsler blir ikke ramset opp for at vi skal kunne tidfeste en nedtelling. Men de viser det historieløps vesen som nå føres til ende. De troende skal ikke stirre seg blinde på de skrekkelige hendelser, men vite: «Dette må skje» (Matt 24,6) «Se da til at dere ikke lar dere skremme! For dette må skje, men ennå er ikke enden kommet.» Det viktige er bare å våkent vente på Herrens komme.

Vi skal være forberedt på forfølgelser. Vel skal vi, som Paulus skriver i 1 Tim 2,2 «Be for konger og alle som har en høy stilling, så vi kan føre et stille og fredelig liv, som er preget av gudsfrykt og vinner respekt.» Men om det ikke går slik, skal vi ikke bli forundret. 1 Pet 4,12 «Mine kjære! Vær ikke forundret over den ildprøve dere må igjennom, som om det hendte dere noe merkverdig.»

Jesus forbereder oss også på at det ytre trykk på menigheten kan skape indre splittelse. Matt 24,10 «På den tiden skal mange falle fra, og de skal angi hverandre og hate hverandre.»

I nøden strekker mennesket seg begjærlig etter tegn og åpenbaringer som kan kaste lys over situasjonen. Og blir ikke denne trangen helliggjort og underlagt sann gudsfrykt, så kan det oppstå falsk profetisme. Jesus sier: Matt 24,11 «Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill.» Alt som utgir seg for å være ånd, er ikke Guds Ånd. Vi må prøve åndene.

Og så sier Jesus noe tankevekkende: Matt 24,12 «Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste.» Kriteriet for et viktig skille er altså den måten Guds lov blir behandlet på. Forføreren setter det guddommelige bud til side. Og går grensen mellom rett og urett tapt, så viskes også grensen mellom sannhet og usannferdighet ut. Og da blir kjærligheten kald, sier Jesus. Med bortvendingen fra Guds lov dør kjærligheten.

Mange som i dag taler om kjærlighet, har vendt seg bort fra Guds lov, endog om de pretenderer å tale om kristen kjærlighet. Men i sin avskjedstale i Johannesevangeliet viser Jesus oss sammenhengen mellom bud og kjærlighet når han sier Joh 14,21.23 «Den som har mine bud og holder dem, han er det som elsker meg … Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.»

Hvordan skal vi så forholde i disse siste tider. Vi har hørt at vi må være på vakt. Matt 24,42 «Så våk da! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer.» Matt 24,4 «Pass på at ikke noen fører dere vill!» Matt 24,6 «Se da til at dere ikke lar dere skremme!»  Være på vakt, ikke la seg føre vill, ikke la seg skremme, - det kan vel høres ut som mere enn nok når det sies at Matt 24,9 «dere skal bli utlevert, lide trengsel og bli drept; ja, dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld.»

Men det er en viktig ting til vi skal gjøre. Og det er å forkynne evangeliet. Matt 24,14 «evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag.» Evangelieforkynnelsen skal ikke forstumme på grunn av trengslene. Ja, motstanden kan være med på styrke vitnesbyrdet. De som holder fast på evangeliet under forfølgelse, avlegger et sterkt vitnesbyrd om sin Frelser. Evangeliets fremgang ved Paulus har sammenheng med hans lidelser. Det varsler allerede åpenbaringen til Ananias i Damaskus i Apg 9,15-16 «For jeg har utvalgt ham som mitt redskap til å bære mitt navn fram for folkeslag og konger og for Israels folk. Og jeg skal vise ham alt han må lide for mitt navns skyld.»  Og når Paulus selv formaner Timoteus til å ta vare på sitt oppdrag, er det nettopp Jesu møte med sin onde dommer han setter fram som forbilde: 1 Tim 6,13-14 «For Guds ansikt, … og for Kristus Jesus, som avla den gode bekjennelse for Pontius Pilatus, pålegger jeg deg: Ta vare på ditt oppdrag.»

Vi har et oppdrag. Mens verden går sin skjeve gang med krise på krise, har vi tilgang til en dimensjon som gir håp. Kristus er til stede i verden. Det hindrer at historien forfaller og fordømmer vår menneskelige eksistens til meningsløshet og formålsløshet. For oss som kjenner Kristus, er trengslene budbærere om forløsningen. Han sier: Luk 21,28 «Når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet, for da er deres forløsning nær.»

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no