Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Preken 24.s.e.pinse

Matt 23,37 - 24,2

Fr Asle Ambrosius

Men dere ville ikke!

Så menneskelig! Og så sårt! Etter alle forsøk på å nå frem til den andre. Etter å ha strukket seg til det aller ytterste. Etter å ha fornedret seg inntil døden i hengivende og selvoppofrende kjærlighet. Og så dette: Men dere ville ikke!

”Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke!”

Så dypt menneskelig. Ulykkelig og forsmådd kjærlighet, kan vi kalle det i første omgang, for om mulig å forstå hvor dypt det lodder der Jesus ser Jerusalem i all sin prakt – og forutser byens tragiske skjebne. ”Hvor ofte” – ”men dere ville ikke!”

Så menneskelig! Og så guddommelig! Ja nettopp det! Menneskelig og guddommelig. For rett nok kan vi kjenne på den menneskelige sårheten og skuffelsen som Jesus må ha kjent på der han, som profetene før ham, blir avvist så å si ved inngangen til det aller helligste, til kongebyen med de mange løfter. Men det lodder dypere enn så. Det er Den aller helligste, det er Gud selv, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud, han som selv gav løftene og som gjennom århundrer har fulgt folket med sin trofaste og ømme kjærlighet, ja han som helt fra skapelsen av har elsket menneskene med en kjærlighet uten like, han som lot tempelet bygge og selv tok bolig i det og fylte det med sin shekina – sin herlighet; det er han som nå nærmer seg byen utenfra og vil inn – inn til sitt eget. ”Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene sine under sine vinger. Men dere ville ikke!”

Det er Gud selv som gråter over sitt eget folk. Det er Gud selv som vil inn i sin egen by. Det er han som står for døren og banker.

I dag blir vi minnet om en side ved Gud som vi kanskje ikke så ofte tenker på. Vi kaller ham Fader, og han er det, fordi Jesus har lært oss å be ”Fader vår”. Men som Far er han som en mor. Han er ikke mor – vi sier ikke kjære mor – for det er ikke det Jesus har lært oss å kalle ham. Vi kaller ham Far. Men som vår Far er han som en mor. Han elsker oss med en mors kjærlighet. Bare den som selv er mor, kan til fulle forstå hva det betyr. En hønemor, sier vi. En som samler barna sine under sine vinger, for å beskytte dem mot alle farer og som verger dem mot alle fiender med sitt eget liv som innsats. Menneskelig og guddommelig. Guddommelig og menneskelig. Med andre ord: Jesus selv! Guds kjærlighet i egen person - ikke kald, beregnende, dominerende og truende, men varm, sår, omsorgfull, nær, tillitsfull og hengivende – og innbydende. ”Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine!”

Men dere ville ikke!

For en tragedie! For en tragedie å få det som vi selv vil! Når vi ikke vet vårt eget beste. Når vi ikke kjenner vår besøkelsestid. Når vi ikke forstår hvem som står for døren og banker.

”Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham.”

Når Jesus kaller, står også dommen for døren. Han er ikke kommet for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Men når han kommer til oss – når han står for døren og banker – da er det skjebnetid. Slik det var for Jerusalem den gang, slik også for oss i dag. Ikke bare for hver og en av oss, men for oss som Guds folk, som kirke. ”For nå er tiden kommet”, skriver apostelen Peter i sitt brev til oss i dag, ”da dommen skal begynne, og den skal begynne med Guds eget folk.”

Vi vet hvordan det gikk den gang. Ikke mange år etter lå den stolte byen i ruiner. Det gikk som Jesus sa, og som profeten Mika hadde sagt godt over syv hundre år tidligere: ”Derfor skal Sion – for deres skyld – pløyes som en åker. Jerusalem skal bli en steinhaug og tempelberget en skogkledd ås.”

Hva så med oss i dag? Hvordan skal vi forholde oss til dette? Hva hører vi når Jesus taler til oss i dag? Hvilken stemme er det som når inn til hjertene våre?

Lar vi Ånden veilede oss, hører vi, midt i møte med den alvorlige skjebnen som også kan ramme oss, stemmen som er stemt med kjærlighetens stemmegaffel. Den menneskelige – men akk så guddommelige – såre og sårede kjærlighetens stemme. Jesu egen stemme, full av moderlig omsorg og ømt hjerte: ”Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn som en høne samler kyllingene under vingene sine.” For ingen kan trues inn i himmelen. Til himmelen kan det bare ringes, lokkes og kalles.

Og i dag kalles vi på nytt til å se og høre. Se det verden ikke ser. Høre det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte. Se ham som står for døren og banker. Jesus sier: ”Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.”

Han vil. Det har vi hans ord på, ja ikke bare hans ord, men hans liv og død og offer. Det store spørsmålet er: Vil vi? Vil vi dele liv og død med ham? Vil vi, som apostelen Peter skriver til oss i dag, glede oss over å få del i Kristi lidelser, så vi kan juble av glede når han åpenbarer seg i sin herlighet? Hvis svaret er ja, om enn svakt og ufullkomment, hviler Guds Ånd, herlighetens Ånd, fortsatt over oss. Og vi skal finne ly under hans vinges skygge.

Og vi skal synge – i dag som på den siste dagen – ”Velsignet være han som kommer i Herrens navn!”

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no