Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

23. søndag etter pinse

Matt 18, 15-20

Fr Asle Ambrosius

Tilgivelsens fellesskap

Dagens evangelietekst er et typisk eksempel på hvordan Jesu ord er bevart og videreført i de aller første menighetene. Budskapet om Jesus og budskapet fra Jesus ble retningsgivende for hvordan menighetene skulle forholde seg – både innad, i forhold til hverandre, og utad, i forhold til de som sto utenfor. Vår tekst avspeiler livet i menighetene etter Jesu død og oppstandelse og viser hvordan det ganske tidlig ble utviklet regler for det vi kaller for kirketukt – men som vi heller burde finne et mer positivt uttrykk for, fordi det først og fremst dreier seg om omsorg og pleie av kirkens medlemmer slik at ingen rotet seg bort på egenhånd, eller, for å bruke et velkjent uttrykk, at ingen skulle ‘dø i synden’. Og så i neste omgang handler det om det vi kunne kalle kirkens renhet (ikke fullkommenhet – det ser vi med all tydelighet også av dagens tekster som forutsetter at også kristne mennesker synder), men altså om kirkens renhet slik at den selv ikke ble et stykke verden, uten age for Gud og hans bud og uten kraft til å kalle mennesker til omvendelse og et hellig liv.

Nå er det neppe noe mål i seg selv å skulle kopiere disse reglene i detalj for oss i dag. Vi må i stedet forsøke å se helheten, se de bærende prinsippene som må gjelde for kirken til alle tider, og så finne måter å praktisere dette på som virker – ikke mot sin hensikt, men som hjelper oss til å leve sammen som menighet etter Guds vilje.

Og det vi da fremfor alt må være oss bevisst er at vi som kristne tilhører et tilgivelsens fellesskap. Vi tilhører et fellesskap som både selv er blitt til ved Guds tilgivelse og som sammen er satt til å forvalte tilgivelsens gave.

Vi tilhører et tilgivelsens fellesskap.

Og da har vi allerede sagt mye – kanskje det vesentligste om hva det vil si å være menighet. Vi tilhører et tilgivelsens fellesskap – for det første – fordi vi er et fellesskap omkring Jesus Kristus selv. ”For der hvor to eller tre er samlet i mitt navn,” sier Jesus, ”der er jeg midt iblant dere.” Jesus selv er midt iblant oss når vi kommer sammen som menighet. Og han er her som den korsfestede og oppstandne frelser og Herre – med sine gaver til oss. Og det første ordet han møter oss med er nåde og fred. Slik han kom til apostlene den gang de var samlet den første dagen i uken – oppstandelsesdagen – da han åndet på dem og sa: ”Ta i mot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt” – slik kommer han til oss hver gang vi samles i hans navn og binder oss sammen i et tilgivelsens fellesskap. Han kommer ikke med dom. Han kommer ikke med bebreidelse. Han viser frem sårene i sine hender og i sin side og sier fred, og deretter knytter han oss sammen i fredens sambånd.

Å være menighet er å komme sammen omkring Jesus – vel og merke ikke bare i tankene eller digitalt – ikke bare som et minnesamvær – men som kraftfull realitet. Jeg selv, sier han, vil komme. I sitt ord og ved sitt bord. Hvorfor skulle vi ellers komme igjen og igjen – søndag etter søndag – om ikke han var der virkelig og virkningsfullt. Vi husker fra Det gamle testamente at da Gud skulle legge grunnen til en pakt mellom seg og folket, ba han om at det måtte bygges et alter og sa til Moses: ”På hvert sted hvor jeg vil at mitt navn skal ihukommes, skal jeg komme til deg og velsigne deg.” Det er dette ordet Jesus viser til når han i dagens tekst taler om å komme sammen i hans navn. For det er her ved alteret at navnet ihukommes, når presten tar brødet og vinen og sier ”Gjør dette til min ihukommelse!”, det er her det skjer. Kristus kommer midt iblant oss – om vi er få eller mange – det er faktisk ikke det viktigste – og deler sine gaver med oss som er hans eget legeme og blod gitt for oss, og for de mange, til syndernes forlatelse.

Så er vi altså et tilgivelsens fellesskap, et konkret fellesskap omkring Jesus. Annerledes kan det ikke være når det er Jesus som samler oss og binder oss sammen.

For det andre: Dette fellesskapet er et tilgivelsens fellesskap fordi det forvalter tilgivelsens gave gjennom sine ordinerte tjenere, på apostolisk vis og med apostolisk fullmakt.

Dere husker hva Jesus sa til apostlene da han åndet på dem og sa ”Ta imot Den Hellige Ånd”: Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt.” Og i dagens evangelium lyder det et tilsvarende løfte: ”Sannelig, jeg sier dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen.”

Med andre ord: Jesus har innsatt en tjeneste i menigheten som er ment å brukes av den enkelte troende som en hjelp til å holde seg på veien og til å holde oss nær til Jesus. I vår kirke er skriftemålet et sakrament som er ment skal brukes. Ikke bare tilfeldig – når det plutselig oppstår en krise – men regelmessig, som en hjelp til å holde samvittigheten skjerpet, så vi ikke lurer oss selv. ”For sier vi at vi ikke har synd,” skriver apostelen Johannes, ”da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder er Gud trofast og rettferdig så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.”

Skulle vi la en slik anledning gå fra oss? Vi som har det store privilegium å tilhøre et tilgivelsens fellesskap der det virkelig finnes hjelp å få og der det finnes prester som er vant til  å lytte til det som måtte komme frem, uten å moralisere, og som samtidig er seg bevisst å forvalte himmelens nøkler med den myndighet som er gitt av Kristus selv.

Så tilhører vi et tilgivelsens fellesskap – fordi vi er samlet om Kristus og fordi vi som fellesskap gjennom embedet forvalter tilgivelsens sakrament – skriftemålet.

Men det er en tredje ting til som må sies for at bildet skal bli helt. I dette fellesskapet vi tilhører, opererer ingen av oss på egen hånd. Vi tilhører hverandre – er gitt til hverandre, så å si på godt og ondt. Heller ikke når vi gjør noe som er så personlig som å gå til  skriftemål, gjør vi det bare for vår egen skyld, om det kalles det private skriftemålet aldri så mye. Det skjer nok privat, under fire øyne, men skjer ikke i isolasjon – uten konsekvenser for menigheten. Det jeg gjør, har betydning for andre, husk det!  Min synd er aldri bare min egen, den angår oss som fellesskap. Kanskje skulle vi også ta i bruk et alternativ for syndsbekjennelse når vi kommer sammen til messe, der nettopp denne dimensjonen hentes inn. Der heter det slik:

«Jeg bekjenner for Gud, Den Allmektige, og for dere alle, at jeg har syndet meget i tanker, ord, gjerninger og forsømmelser, ved min skyld. Derfor ber jeg den salige jomfru Maria, alle engler og hellige og dere alle: be for meg til Herren, vår Gud.

Når vi enkeltvis feier for egen dør, gjør opp for oss overfor Gud, er det godt for alle, for helheten, for fellesskapet. Derfor skal vi i følge dagens evangelium bry oss – ikke så mye med hverandre (der har vi en lei tilbøyelighet!) men heller bry oss om hverandre. For vi er jo gitt til hverandre som en gave og et ansvar. Det er dette profeten Esekiel legger så sterkt på oss, at vi har ansvar for å advare hverandre mot å komme bort fra ham som er nådens kilde. Og Paulus minner oss om det samme, samtidig som han understreker at det må skje i kjærlighet. «Kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder», som Paulus skriver til menighetene. Det betyr ikke å glatte over eller å skyve under teppe, men å ta synden og synens fruker på alvor og hjelpe hverandre til rette, om nødvendig. Men det må skje i kjærlighet. Ikke for å skyve noen fra seg, men for å trekke noen nærmere nådens kilde. Det finnes en måte å være opptatt av andres feil på som er sterkt ukristelig – en slags åndelig pornografi som aldri blir mett av å meske seg med andres svakheter. Den som har sett inn i sitt eget hjerte og har lært noe om egne svakheter, har også lært å se på andre med milde øyne. Uten å unnskylde, uten å underslå ansvaret, uten å flykte fra oppgaven med å tale til rette. For vi er alle i samme båt – vi er sammen under dommen og sammen under nåden – i tilgivelsens fellesskap.

”Vær derfor gode mot hverandre,” skriver apostelen Paulus, ”og vis medfølelse, så dere tilgir hverandre slik Gud har tilgitt dere i Kristus.”

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no