Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

23.s.e. pinse 2017

Matt 18,21-35

Fr Asle Ambrosius

Spørsmålet er forståelig. Hvor mange ganger skal jeg måtte tilgi min bror – syv ganger? Selv om Peter nok synes han tar skikkelig i, tenker han vel at det må da gå en grense et sted for hvor langt han skal være nødt til å strekke seg. Det er høyst forståelig, og høyst menneskelig å tenke slik. Det får da være måte på! Alt innen rimelighetens grenser.

Svaret han får av Jesus – ikke syv ganger, men sytti ganger syv ganger – er for så vidt også forståelig, i hvert fall for den som kan gangetabellen og som tar seg tid til å regne det ut! Men vi aner av svaret at selv om vi regner rett, så er poenget her visst ikke å kunne telle så langt eller endog lengre, men at Jesus vil si til Peter og til oss som hører med i hans selskap at Gud teller annerledes, at det derfor ikke er noe poeng å telle i det hele tatt, fordi rimelighetens grenser – om vi strekker den aldri så langt, og om vi strekker oss aldri så langt for å nå den – er sprengt og at vi befinner oss i et nådens rom der vi tvinges til å tenke annerledes. Og i dette rommet Jesus fører oss inn i – som jeg nettopp vil kalle et nådens rom – aner vi noe som både er et mysterium, en gave og en måte å leve sammen på – for å karakterisere det ytterligere: et bunnløst mysterium, en grenseløs gave og et forpliktende fellesskap. Og dermed er disposisjonen for dagens preken gitt.

Tilgivelsens bunnløse mysterium!

”Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelig hans dommer er, hvor ufattelige hans veier... Hvem ga ham noe først så han skulle få noe igjen?” (Rom 11,33—35)

Det dreier seg om Gud selv, slik han avslører sitt hjerte for oss i Jesus Kristus. Han lar oss ane bredden og dybden og høyden i hans kjærlighet mot oss. ”Å kor djup er Herrens nåde – som eit hav, så djup og vid! Å kor kjærleg er hans rettferd, som kan meir enn gjere fri!”

En kjærlig rettferdighet og en rettferdig kjærlighet – finnes den, og i tilfelle hvor? Der nåde går for rett og der mennesket settes fri til å elske, hvor finner vi noe slikt? Ikke i vår verden av beregninger og tall og smålighet og hensyn og hva det nå måtte finnes av menneskelige begrensninger. Den som i fortvilelsen over begrensningenes smålighet hos seg selv søker noe som er annerledes, roper dypest sett etter Gud, etter selve mysteriet i tilværelsen, etter han som troner så høyt og som ser så dypt og som favner så vidt at regnestykket mitt løses opp av seg selv og jeg må falle på kne innfor Den allmektige i hellig age og tilbedelse. ”Fra dypet roper jeg til deg, Herre. Herre, hør min røst! Vend øret til mitt rop om nåde. Dersom du, Herre, vil gjemme på synder, hvem kan da bli stående?” Og så fortsetter salmisten: ”Men hos deg er tilgivelse, så vi skal frykte deg.” (Sal 130,1—4)

Det er altså det første vi skal høre og ta til oss i dag: Det finnes et tilgivelsens mysterium bortenfor alle kalkyler og regnemåter. Det finnes et hav av nåde. Det finnes et dyp av kjærlighet, som er selve Treenighetens mysterium – et fellesskap mellom Faderen og Sønnen og Ånden, der Faderen aldri slutter å elske, Sønnen aldri slutter med å gi tilbake alt han har fått og Ånden aldri slutter med å utvide kjærlighetens krets i verden. I dag kalles vi på nytt frem for hans åsyn for å tilbe ham i ånd og sannhet og lære å telle på nytt: ”Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg, summen av dem er ufattelig! Teller jeg dem, er de talløse som sand, blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg.” (Sal 139,17—18)

Det fører oss naturlig videre til det andre punktet i vår prekendisposisjon i dag:

Tilgivelsens grenseløse gave!

Det er enormt mange penger tjeneren skylder, ifølge Jesu lignelse. Hele ti tusen talenter. Det er 60 millioner denarer, det vil si daglønner. Altså en svimlende sum. Tjeneren står virkelig i gjeld til opp over ørene – bokstavelig talt. Muligheten for å kunne betale tilbake er lik null, selv om han i sin ytterste fortvilelse er villig til å forsøke, om han bare blir bevilget mer tid. Kone og barn og alt han hans eget står i fare for å gå til grunne. ”Vær tålmodig med meg”, sier han, der han ligger på kne fremfor sin herre og mester., ”så skal jeg betale deg alt sammen!” Jeg tror viljen var der, for der og da forsto han at han i virkeligheten var fortapt, ute av stand til å redde seg selv. Det var han nok også smertelig klar over der han lå. ”Da fikk herren inderlig medfølelse med denne tjeneren”, sier Jesus, så ”han slapp ham fri og etterga ham gjelden.”

”Inderlig medfølelse”, har du hørt det før? Let gjerne opp uttrykket i en bibelordbok hvis du har det. Gang på gang står det om Jesus i møte med mennesker i nød, folk som ikke kunne greie seg selv, som ikke kunne gjøre opp for seg, som var i nød, hva enten det nå var legemlige eller åndelige plager: ”Han fikk inderlig medfølelse med han/henne/folket.” Det er som om det jager en smerte i Guds eget hjerte. Mysteriet Gud vrir seg formelig i medynk med menneskene. Gud sørger og gråter. Hvordan er det mulig at menneskene han elsker har rotet det hele slik til for seg; har sunket så dypt i sitt eget mudder; sitter så fast i eget garn; har satt sin egen skjebne på spill; er kommet så langt bort fra sin bestemmelse? ”Da fikk han inderlig medfølelse med folket”, står det. Og underet skjer på nytt og på nytt. Kjærligheten slår ned på utenkelige steder. Byrder løftes av. Gjelden betales. Liv blir reddet. Og mennesket settes fri.

Tilgivelsens grenseløse gave – gitt av en bunnløs kjærlighet! Slik profeten Mika spådde: ”Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp.” (Mik 7,19) Det er dette som går i oppfyllelse hver gang vi faller ned på kne og appellerer til Herrens tålmodighet og miskunn. Vi går ikke under i vår egen gjørme, men senkes istedet ned i nådens bad. ”For av nåde er dere frelst ved tro. Det er ikke deres verk, men Guds gave”, skriver Paulus. Vel står vi i bunnløs gjeld, men, sier han på et annet sted, ”nåden, Guds gave, er så uendelig mye større.”

Så er dette sannheten om våre liv slik vi synger i salmen: ”Frelst av nåde, fri fra våde, priser vi vår Gud for alt. Vi fikk livet, fikk det givet – hva fikk han som har betalt?"

Ja, se det er spørsmålet som det er opp til oss å svare på: ”Hva fikk han som har betalt?” Det fører oss til det tredje og siste punktet i dagens preken.

Tilgivelsens forpliktende fellesskap!

Det er tragisk å høre hvordan det gikk med denne tjeneren til slutt. Ikke før han var ute av rommet, satt fri fra sitt livs verste mareritt, med hele den enorme gjelden ettergitt og med livet foran seg som en ufortjent gave, kaster han seg over det første og beste menneske han treffer på, en medtjener som ham selv som skyldte ham en god slump penger. Sammenlignet med den gjelden han selv hadde hatt, var dette riktig nok som småpenger å regne, en tre-fire månedslønner i alt, dog ikke en helt ubetydelig sum. Det ville koste å vise storsinn. Han måtte jo i tilfelle gi avkall på sin rett og få mindre å rutte med selv, som vi sier, om han skulle gi oppgi sitt eget. Og så blir vi vitne til det verste som kunne skje, det verste i menneskets iboende natur kommer til syne i all sin groteskhet og smålighet, en avsløring av menneskets egenrettferdige og trange sinn. Ingen medfølelse. Ingen anger. Ingen bedring. Ingen nåde. Og dermed den endelige dom, der nåden trekkes tilbake og mennesket igjen står alene med sin skyld. ”Slik”, sier Jesus, ” skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.”

For en tragisk avslutning på en lykkelig dag!

Mange ganger blir jeg så trist når jeg ser og opplever så lite raushet blant oss kristne. Så mye kritikk og dømmesyke. Så lite vilje til å ta alt i beste mening. Til å gi hverandre et nådens rom. Så mye selvrettferdighet og selvhevdelse. Ja, noen ganger har jeg måttet si det til dem som står meg aller nærmest: Kristne mennesker er det verste jeg vet! Og før jeg tar meg i det og heller lar bedrøvelsen gjelde mitt eget snevre og kalde hjerte – det pleier å hjelpe! – så holder jeg en stund fast ved den vonde følelsen. Hvordan er det mulig å avsløre seg på den måten? Hvordan kan et tilgitt menneske – som skylder Gud alt og som har fått alt av nåde – opptre på denne måten? Hvordan er det mulig? Hvor er det menneske som har lært Jesu grenseløse kjærlighet å kjenne og som lengter etter å ligne på ham, bli ham lik?

”Vær gode med hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus”, skriver apostelen til menigheten i Efesos. Som kristne tilhører vi med andre ord et tilgivelsens fellesskap der vi lærer å be: ”Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere!” Til syvende og sist skal vi dømmes ut fra om dette har gått opp for oss og om det har fått sitt nedslag i vår omgang med ufullkomne brødre og søstre. Ikke slik at vi overser ondskapen som begås eller lar være å ta synd på alvor eller i feighet ikke våger å konfrontere den uretten som begås, men vi møter den med Jesu sinnelag, med hans inderlige medfølelse, fordi vi selv er en del av misèren. Da blir tonen en annen. Da står vi sammen, både under dommen og under nåden. Og kjærligheten får skjule en mangfoldighet av synder.

Et tilgivelsens fellesskap – det er der vi hører hjemme om vi vil følge Jesus. Hør hva han sier gjennom sin apostel: ”Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre.” (Koll 3,12 ff)

Tilgivelsens bunnløse mysterium – tilgivelsens grenseløse gave – tilgivelsens forpliktende fellesskap. Slik lærer vi Gud å kjenne i dagens evangelium.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no