Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

23. søndag etter pinse

Matt 18, 21-35

Fr Tom Hængsle

Jeg vil lese lignelsen og stoppe opp seks ganger underveis.

I

Matt 18, 23 - 25 ”Derfor kan himmelriket lignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. 24 Han begynte med oppgjøret, og da ble én ført fram som skyldte ham ti tusen talenter. 25 Han hadde ikke noe å betale med.”

Gjelden er ubetalelig. Ti tusen talenter var 60 millioner daglønninger.

Slik er også din og min gjeld til Gud. Også den er ubetalelig. Vi skylder Gud alt vi eier. Han gav oss øyne og ørner, fornuft og alle sanser, helse og krefter. Alle goder og gaver er fra ham. Men hva har vi ikke brukt det til i tanker, ord og gjerninger. Jeg er skyldig. Skyldig til dom og straff.  Det er deg og meg det handler om allerede fra første stoppested: ”da ble én ført fram som skyldte ham ti tusen talenter. 25 Han hadde ikke noe å betale med.”

II

Så fortsetter vi til neste. Matt 18, 24 - 26 ”Herren bød at han skulle selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. 26 Men tjeneren kastet seg ned for ham og bad: Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale alt sammen.”

Jeg skal ikke stanse lenge på dette stoppestedet som altså heter: han kastet seg ned og for ham og bad. Men vi kommer ikke utenom det. Det er vårt eneste håp. Vi må be om nåde. Det er et gjenomgangstema i kristenlivet. Syndsbekjennelsen innleder messen og completoriet. Herren har lært oss å be daglig ”forlat oss vår skyld.” Skriftmålet er et av de sakramenter Han gav til gjentatt bruk.

III

Så til neste. Matt 18, 27 ”Da syntes herren synd på denne tjeneren, ettergav ham gjelden og lot ham gå.”  Et vidunderlig vers å stanse ved! Guds tilgivelse er grenseløs. Det finnes ingen synd så stor, at Guds tilgivelse ikke skulle strekke til. Ei heller finnes det noe menneske som har begått så mange synder, at det ikke finnes mulighet for forlatelse.

Å være en kristen er å være tilgitt, benådet. Det betyr at min skyld ikke lenger skal skille meg fra Gud, at det ikke lenger består noen avgrunn som hindrer samfunnet med min himmelske Far.

Nettopp slik er det jo når en mor tilgir sitt barn en løgn eller en kone sin mann. Hvis barnet lyver for mor eller mannen for hustruen, da går noe i stykker mellom dem. Derfor sier vi også: det er kommet noe mellom dem. Og når moren eller kona tilgir, så er ikke den onde gjerning ugjort. Men: den skal ikke mer stå skillende mellom dem. Kjærlighetens bånd er sterkere enn alt det som splittet. Slik er Guds tilgivelse også: sterkere enn alle splittelsesmakter som finnes.

Men hvordan kan dette være mulig? Er Gud så ettergivende og bløthjertet at han ser igjennom fingrene med selv de største synder? Nei. Dommen og straffen fullbyrdes. Men en annen bærer den i stedet for oss: Jesus. For hans skyld, som er vår bror og har betalt med sitt blod, vil Gud tilgi.  Rom 3, 25 ”Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt eget blod skulle være et sonoffer - for dem som tror.”  - Matt 18, 27 ”Da syntes herren synd på denne tjeneren, ettergav ham gjelden og lot ham gå.”  Det var mitt tredje stoppested i dag.

IV

Og så videre. Matt 18, 33 ”Burde ikke også du vært barmhjertig… ?”  Jo, så sannelig burde du det. ”Vær gode mot hverandre, og vis medfølelse, så dere tilgir hverandre slik Gud har tilgitt dere i Kristus,” skriver Paulus i dagens epistet (Ef 4,32).

En kristen er en som har valgt å la nåden gjelde. Eller rettere: som har godtatt at nåden gjelder. Derfor er ingenting mer selvmotsigende enn å kalle seg kristen og å opptre nådeløst. Gjelder Guds nåde én, så gjelder den alle – og da må den ene som har fått Guds nåde, gå med nåde til andre.

Jesus sa en gang om en kvinne: ”Hun har fått sine mange synder tilgitt, derfor viser hun så stor kjærlighet.” (Luk 7,47)  Her er altså oppskriften på hvordan vi skal kunne mestre skyldspørsmålet i forholdet mellom oss og vår neste, skyldspørsmålet i vårt ekteskap eller på kontoret eller hvor vi nå har vårt daglige arbeid. Bare et blikk på det Gud har gjort mot oss og tilgitt oss kan med ett slag heve meg over situasjonen, - kan løse meg fra å bli bitter og ond og slå igjen, og isteden skjenke meg den store frihet å få lov til å tilgi.

Hvis jeg nemlig ikke selv er en benådet synder, kan jeg ikke tilgi på samme måte. Guds tilgivelse gir oss en ressurs i mellommenneskelige forhold som vi ikke kan få på annen måte. 1 Joh 4, 10.19 ”Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.  Vi elsker fordi han elsket oss først.”

V

Så til det nest siste stoppestedet i dag: Matt 18, 34 ”Og herren ble harm og overlot tjeneren til harde fangevoktere, inntil han hadde betalt alt han skyldte.” Vår uforsonlighet setter en grense for Guds grenseløse forlatelse.

Vi kan ødelegge Guds verk ved uforsonlighet mot vår neste. Det er ikke slik at vi skulle kunne fortjene tilgivelse gjennom selv å tilgi andre. Det ville være omtrent som en person som skyldte 1 milliard, kom til sin kreditor og sa: Jeg har ettergitt min nabo den hundrelappen han skyldte meg. Kan du nå avskrive den milliarden!

Med sin Sønns blod, med sitt eget hjerteblod, har Gud skrevet under på at han vil være nådig mot oss. Vi skal med god samvittighet få lov å kalle oss hans barn og være det. Det er så å si en overenskomst som han rekker meg. Men nå må jeg ratifisere denne overenskomsten. Jeg må virkelig gå inn på den. Og jeg går inn på den ved å gi det som Gud har skjenket meg, videre til mine medmennesker. Hvis jeg ikke gjør det, motsier jeg med mitt liv og min praksis kontrakten og opphever overenskomsten.

VI

Dermed er jeg framme ved siste stoppested i det siste verset av dagens tekst. Matt 18, 35 ”Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke helhjertet tilgir sin bror."

Jesus tøyler ikke bare vår neve, så vi ikke skal slå den andre, ikke bare våre ord så vi ikke skader ham med dem. Han vil også drive hevnlysten ut av våre hjerter og stiller oss, så lenge den er i våre hjerter, under Guds dom.  ”Helhjertet tilgir sin bror," sier Jesus.

Dessverre opplever en altfor ofte i kristne kretser at fellesskapet preges mer av prestisje og maktkamp enn fordragelighet. Villighet til å be uforbeholdent om tilgivelse når en har forgått seg, og villighet til redelig oppgjør er så altfor ofte mangelvare. Hvordan kan vi vente at Ordet skal slå ned hos andre når det ikke utretter noe hos oss som bekjenner Kristi navn?

Det er vanskelig. Derfor trenger vi å be: Hjelp meg å tilgi, eller: Jesus, hjelp meg å ønske å tilgi, eller: Hjelp meg å ville tilgi.

Men hva betyr det egentlig å tilgi? Kan Jesus forlange at vi skal glemme det vonde? Kan han forlange at vi skal klare å hviske det smertelige ut av hukommelsen?

Ingen kan leve opp til slike krav. Det ville legge overveldende byrder på oss. La meg stille opp noen teser som peilemerker for vår kristne praktisering av tilgivelse.

  • Å tilgi betyr ikke at jeg klarer å glemme med én gang.
  • Å tilgi er ikke å late som det vonde ikke har skjedd.
  • Å tilgi er ikke å slenge ut et lettvint ”det er greit”
  • Å tilgi er ikke å sukke oppgitt ”ja vel, så får det være greit, da.”
  • Å tilgi betyr snarere at jeg er villig til ikke å ”rippe opp i” det vonde.
  • Å tilgi betyr at jeg er villig til ikke å bruke det gale en annen har gjort, mot ham eller henne.
  • Å tilgi betyr at jeg ønsker å gi avkall på bitterheten.
  • Å tilgi er med andre ord en aktiv handling som forutsetter at jeg er villig til å befri et menneske fra skyld.

Det å tilgi er ikke det samme som å tillate synd. Jesus sier tidligere i samme kapittel Matt 18, 15 ”Dersom din bror gjør en synd, så gå til ham og tal ham til rette på tomannshånd.”

Der hvor det er omsorg og tilgivelse mellom mennesker, der vil det også bli plass for de ord som tar ubehaget med å vekke et menneske opp til å se hva som skjer i hans liv. Sann nestekjærlighet tillater oss ikke å være passive tilskuere til at mennesker ødelegger seg selv og andre ved å leve i synd. Sann nestekjærlighet tillater oss heller ikke å møte hverandre med fordømmelse og bedreviten. - Du har fått tilgivelsen for ingenting. Gi den videre for ingenting.

I fortellingen om Josef og hans brødre ser vi hvordan Guds veier til frelse kan være skjult under urett og ondt. Gud vendte i sin nåde brødrenes onde gjerning mot Josef til bergingsvei for dem. (1 Mos 50,20-21) Som Josef sier: «Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode. For han ville gjøre det som nå er hendt, og berge mange menneskeliv.» Og så viderefører Josef dette Guds verk med ordene « Så vær ikke redde! Jeg skal sørge for dere og barna deres.»  Der ser vi at Guds skjulte veier til det gode har sin vei framover gjennom vår vilje til å tilgi og tjene andre. I Josefshistorien ser vi tydelig at tilgivelse er ikke bare ord, men også nyskapende, konkret handling.

Der hvor syndenes forlatelse er, der er ikke bare – for å tale med Luther – ”liv og salighet” for den enkelte, men der brytes også syndens makt; der setter Gud motkrefter inn så hans rike kommer, hans herrevelde utvides, hans Kirke bygges iblant oss. Det er det som må skje i våre menigheter ved oss – på veien mot herligheten og det fullkomne Guds rike.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no