Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

21.s.e. pinse

Matt 22,1-14

Fr Asle Ambrosius

Salig er de som er kalt til Lammets bryllup

I dag forteller Jesus om et bryllup. En konge skulle holde bryllup for sønnen sin. Det burde være overflødig å si at det dreide seg om en kvinne og en mann, men nå har jeg allerede sagt det for at ingen skal være i tvil om den saken. Gud skapte mennesket i sitt bilde, han skapte dem til mann og kvinne og bød at de to skulle være ett. Det kan bare en mann og en kvinne være – derfor kjenner Bibelen kun én form for ekteskap: det livsvarige forholdet mellom to ulike kjønn. Og når de to kom sammen for å forenes i ekteskapet, da var det grunn til å feire. Bryllupsfesten var selve bekreftelse på livet og fremtiden, på fruktbarheten og kulturoppdraget om å legge jorden under seg.

Men det er ikke et hvilket som helst bryllup Jesus har i tankene. Han forteller en lignelse. Det jordiske bryllupet – feiringen av kjærlighetens triumf mellom en mann og en kvinne – er et bilde på noe annet som det er enda større grunn til å feire: det himmelske bryllupet mellom brudgom og brud. ”Himmelriket kan sammenlignes med en konge som skulle holde bryllup for sønnen sin”, sier Jesus. Det mindre skal lære oss om det større. Det jordiske skal kaste lys over det himmelske. Jesus har tanke på Lammets bryllup, slik det skildres i Johannes Åpenbaring: ”Halleluja! For Herren vår Gud, Den allmektige, er blitt konge! La oss glede oss og juble og gi ham æren! For tiden som Lammets bryllup er kommet. Hans brud har gjort seg i stand, og hun har fått en drakt av skinnende rent lin.”

Lignelsen som Jesus forteller føres frem til et høydepunkt idet bryllupsgjestene er på plass i bryllupssalen. ”Da kongen kom inn for å hilse på gjestene”, står det, ”fikk han øye på en som ikke hadde på seg bryllupsklær.” En merkelig situasjon. Når en går i bryllup, kler en seg gjerne i sin beste stas. Hverdagsklærne legges bort og den fine dressen og kjolen hentes frem fra skapet. Hva var situasjonen her?

For å forstå det, må vi vite litt om bryllupsskikkene på Jesu tid. Jeg er ikke sikker på om det galt i alle lag av folket, men i hvert fall var det slik når det ble innbudt til storbryllup på slottet eller blant de rike. Når tjenerne ble sendt ut for å innby til festen, hadde de med seg festplagget som bryllupsgjestene skulle kle seg i, en fin og hvit, fotsid kappe av lin. En kunne nok tenke seg at det fantes flottere klær av edlere stoff, som silke, drapert med gull og diverse pynt. Men denne festdrakten var kongens egen gave. Det hvite linkledet.

I Åpenbaringsboken står det i forbindelse med Lammets bryllup og at bruden ”har fått en drakt av skinnende rent lin”: ”Linet er de helliges rettferdige gjerninger”, står det.

Den rette bryllupsdrakten er altså det fine, hvite linkledet som kongen gir. Kongens bryllupsgave til alle innbudte gjester. Vi kjenner det igjen overalt der mennesker gjør seg i stand til feiringen og festen i Guds rike: Dåpsbarna blir kledd i den hvite dåpskjolen, konfirmantene i hvite kapper, voksne som føres frem til dåp får symbolsk overgitt det hvite dåpskledet, de døde svøpes i det hvite likkledet. Og når bruden kler seg i hvitt, blir hun selve avbildet av bruden som står foran brudgommen, kledd i sin skinnende hvite drakt. Og hver gang presten, diakonen og tjenerne ved alteret gjør tjeneste i hellighet og rettferdighet for Guds ansikt, bærer de den drakten. Alba – som vi kaller prestekjolen – betyr rett og slett hvit drakt. Prestens hellighet er ikke hans egen, den kommer fra Gud. Rettferdigheten er ikke hans, den har han tatt imot.

Derfor heter det i Åpenbaringsboken om drakten av skinnende hvit lin: ”Linet er de helliges rettferdige gjerninger.”

Det betyr ikke at den festkledde kan rose seg av sine egne, selvgjorte gjerninger. Nei tvert imot! De helliges rettferdighet er Kristi egen rettferdighet. Det er selve poenget i Jesu lignelse om det himmelske bryllupet. Vi hører om en som blir avvist, fordi han ikke har bryllupsklærne på. Han hadde altså selv avvist det hvite linkledet som var kongens gave. Han hadde tydeligvis ikke behov for den, fordi han hadde sine egne fine klær, kjøpt med egne penger, i det ytre kanskje enda finere enn kongens gave. Han mente seg sikkert velkledd til anledningen, dresset opp i egenproduserte gjerninger. Men det var ikke en kledning som passet til kongens bryllup. Den rettferdigheten han stilte opp i, var hans egen. Tjeneren ved døren så ingen forskjell, så han ble sluppet inn. Men kongen så. Gud gjennomskuer og ser. Han ser om du kommer til festen i Jesu navn, eller om du kommer i egne, glinsende kostymer. Her nytter det ikke å jukse. Da går det som det går – og du får det som du vil.

Slik er det med Himmelriket, sier Jesus. Dit kommer ingen inn i sitt eget navn, på sitt eget rykte, med sin egen rettferdighet, for den er tilsølt og flekkete. Dit inn kommer bare den som har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod. Slik Hovden så vakkert uttrykker det på nynorsk i salmen som vi skal avslutte med i dag: ”Di rettferd er min bunad, mitt ljose sjelelin, min hovudkrans, mi kruna, min skatt, mitt perleskrin.”

Og dette er altså selve kongens bryllupsgave. Det er den han ser etter når bryllupet skal feires. Han ser ikke etter om du er ond eller god, om du er hvit eller svart, om du er rik eller fattig. Han ser etter om du bærer drakten. Han spør om du har kledd deg i Kristus (Rom 13,14).

Vi vil så gjerne kle oss slik det passer oss selv best. Vi har alle våre yndlingsantrekk. Men i Himmelriket er det med våre klær som med keiserens i eventyret, han hadde ikke klær i det hele tatt. Han spradet rett og slett rundt splitter naken. Det er vår posisjon vis a vis kongenes Konge. Uten Kristi rettferdighets hvite drakt står vi nakne og uten unnskyldning for hans øyne. Men kledningen er gitt oss i dåpen, måtte vi bare motta gaven i tro!

Det er også i dette perspektivet vi skal forstå hemmeligheten i å være utvalgt. ”Mange er kalt, men få er utvalgt”, sier Jesus. Det betyr ikke at Gud er knuslete med sine gaver; eller at han har et spesielt godt øye til noen av sine skapninger og derfor gir dem privilegier som andre ikke får. Det forunderlige – ja, nesten uforklarlige – er at det er vi som er trege til å respondere. Folk takker nei, noen med høflige fraser, andre med aggresjon og endog hat, hører vi. Det er som om vi gjør hva vi kan for å holde Gud på avstand. Forstå det den som kan! Hvorfor reagerer vi mennesker negativt på Guds godhet og vennlige innbydelse og sjenerøse gave? Det er akkurat som om vi ikke tåler Guds kjærlighet. For meg er dette et mysterium på linje med Guds evige utvelgelse – like vanskelig å forstå begge deler. ”Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste. Det finnes ikke én som forstår, ikke én som søker Gud”, skriver Paulus i Romerbrevets tredje kapittel. Så dypt er vi altså forvirret at vi ikke vet vårt eget beste.

Da er det visst godt at det er noe om heter Guds utvelgelse. Det betyr at han søker oss før vi søker ham; at han kaller på oss før vi skjenker ham en tanke. Han har utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt skriver Paulus. Å være utvalgt i bibelsk mening, betyr å være utvalgt i Kristus. Han er den eneste og helligste og reneste, han som døde for oss alle, ikke bare for noen spesielt utvalgte. Vår utvelgelse – din og min – hviler derfor i ham. Slik Paulus skriver i innledningen til Efeserbrevet: ”I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt, så vi skulle stå hellige og feilfrie for hans ansikt. I kjærlighet har han, av sin egen frie vilje, forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, til pris og ære for hans herlighet og for den nåde han gav oss i sin elskede Sønn.” Så kjære venn, så hviler ikke ditt barnekår på deg selv – på hva du selv kan prestere av tro og gode gjerninger. Din utvelgelse hviler i Guds evige forsett. Troens og håpets anker er festet i himmelen i det vi kan kalle Guds evige frelsesvilje. Derfor kan du være trygg i ditt barnekår – selv i tider da du kan kjenne på tvil og anfektelse og egen uverdighet.

Det er kongen selv som har kalt deg – og det er han som sørger for at du er kledd til bryllupsfest. Og han kaller også i dag gjennom sin tjener og i sin kirke her hos oss der han dekker bordet – han kaller deg til å ta i bruk den gaven han har gitt deg – frelsens hvite drakt: Når jeg med kongelig fullmakt sier til deg: ”Salig er de som er kalt til Lammets bryllup!” – da kan du på hans eget ord og kall svare: ”Herre, Jeg er ikke verdig at du går inn under mitt tak, men si bare ett ord, så blir min sjel helbredet!”

Til ære for Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet til evighet!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no