Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

1.s. i faste 2020

Matt. 16,21-23

Fr Asle Ambrosius

«Du har ingen sans for det som Gud vil!» En dårlig attest for en som var eslet til å bli kirkeleder, ja, den største av dem alle! Ingen sans for det som Gud vil. Det er så jeg fristes til å si, stakkars Peter! I det ene øyeblikket henter Jesus ham frem som et forbilde når det gjelder tro og bekjennelse: «Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.» For så, i neste omgang, å få høre det som vel måtte frata ham all ære og gjøre ham totalt uskikket til å være leder i kirken, enn si en troende i det hele tatt – da Jesus snur seg mot Peter og sier: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ingen sans for det som Gud vil, bare det som mennesker vil.»

Hva er det som skjer? Hvordan er det mulig? Hvordan er dette å forstå? La oss først slå fast det helt åpenbare, det som vi kan lese så å si ut av selve formuleringene Jesus bruker. Jesus kaller ikke Peter Satan. Han sier ikke at Peter er en djevel, som om det skulle være hans grunnleggende natur. Jesus ordlegger seg annerledes når han henvender seg til Peter og sier: «Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke.» Jesus gir ham et navn, en identitet, et kall. Slik ser Jesus på ham og gir ham som kalles ‘klippen’ selv en klippe å stå på – en grunnleggende identitet som en Jesu disippel og apostel. Men – og det er av avgjørende betydning for å forstå selve fristelsens vesen – selv den fremste av oss – ja, selveste apostelfyrsten – kan bli et bytte for fiendens renkespill og selv gå i tjeneste for Den onde. Som her, når Peter går i rette med Jesus og vil hindre ham i å gå den veien som Gud har lagt opp for ham. Det er Peter Jesus snur seg imot – det er altså ingen tvil om hvor fristelsen kommer ifra – men det er selve Fristeren – selve Satan – Jesus tiltaler og utfordrer når han sier: «Vik bak meg Satan! Du vil føre meg til fall!» Det er altså viktig å skille mellom den onde viljen som står bak alt det onde i verden – også det onde mennesker gjør – og mennesket selv som Gud har skapt og gitt sitt oppdrag i verden. I møte med all ondskap – all djevelskap – alt som står Guds gode vilje imot – har vi egentlig bare to muligheter å velge mellom; enten finnes Den onde eller så er mennesket selv ondt; enten er Djevelen en realitet eller så er mennesket selv en mulig djevel. Men mennesket er ingen djevel; mennesket er skapt i Guds bilde og bærer Skaperens egen signatur. Derfor vil Gud at alle mennesker skal bli frelst, selv den største synderen av alle. Vi er ikke bare skapt av Gud, men skapt til ham. Djevelen kan derimot ikke frelses, for ham er det intet håp. Han må tvert imot beseires, hans makt må knekkes, hans listige planer for å ødelegge mennesker og legge verden øde må avsløres og utfordres. Bare slik kan mennesket settes fri og bli løst fra syndens og dødens makt.

Derfor sier Jesus i dag til Peter – men med en annen for øye – «Vik bak meg, Satan!» Ordet han bruker kan også bety «kom deg på plass» eller direkte, «bak meg». Det er som han sier både til Peter som mener at han vet best og vil det beste, og til selve Fristeren som vet hva han vil og hva han må gjøre for å forhindre Guds frelsesplan: Bak meg! Følg meg like til korset! Følg meg inn i lidelsen og lydigheten like til døden. Der skal kampen stå om menneskets sjel og Djevelens makt. For dette er alvor! Blodig alvor! Slik apostelen Paulus i ettertidens klare lys – etter oppstandelsen – mediterer over hva som egentlig skjedde i Jerusalem i disse tre avgjørende dagene: «Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem frem til spott og spe da han triumferte over dem på korset» (Koll 2,14). Bare slik kunne Den onde, Fristeren, Løgneren, beseires – gjennom lydighetens fullkomne offer.

Og også Peter ble beseiret gjennom det som skulle skje disse avgjørende dagene før og etter påske i Jerusalem. Vel og merke ikke på samme måten som Djevelen, hans makt ble knekket og fratatt all ære. Peter ble også beseiret på sitt vis – løst fra seg selv og sine menneskelige planer – av kjærlighetens befriende makt. Det han ikke forsto – ja, rent ut misforsto – tidligere, og som førte til at han ville hjelpe Jesus ut av den truende krise som han mente å se komme, det lærte han underveis – litt etter litt. Det kunne ikke læres på annen måte – ikke gjennom studier og teoretiske øvelser. Han måtte lære på den harde måten med sitt eget liv som pensum. Vi møter ham igjen i Yppersteprestens forgård der han gir etter for fristelsen nok en gang til å redde seg selv ved å fornekte Jesus. Da han ble gjenkjent som en av Jesu disipler står det om ham: «Da gav han seg til å banne og sverge: ’Jeg kjenner ikke denne mannen.’ I det samme gol hanen. Da husket Peter hva Jesus hadde sagt til ham: ‘Før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.’ Og han gikk ut og gråt bittert» (Matt 26,74-75). Heller ikke det særlig verdig en kommende kirkeleder. Men her, konfrontert med sin egen feighet og skam, tett inntil Jesu lidelse og død på korset, var han nærmere nåden enn noen gang. Og senere – da det hele var over – lød kallet til ham på nytt. Men først måtte han hentes tilbake til natten der ved bålet da han hadde sviktet sin Herre og Mester. Først måtte han både innrømme og bekjenne sitt eget svik. «Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: ‘Simon, Sønn av Johannes, elsker du meg mer enn de andre her?’» Tre ganger fikk han spørsmålet – en gang for hver gang han hadde fornektet. Og tredje gangen bryter han ut: «Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær.» Først da var han rede til å motta kallet som skulle gjøre ham til den klippen han var etlet til. «’Da du var ung», sier Jesus til ham, «bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut dine hender, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil…’ Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: ‘Følg meg!’» (Joh 21,15-19).

Kjære venner! Det er denne veien Jesus også kaller oss til å gå sammen med ham. Og det er den samme lærdom han vil lære oss underveis. Han vil konfrontere oss med vår egen stolthet, våre egne tanker om hva som er rett og rimelig, hva som er det gode liv; og med vår egen svakhet og tilbøyelighet til å bøye unna når det gjelder; han vil prøve hva som bor i oss, styrke vår tro på ham ved å ta fra oss illusjonen om at vi klarer oss på egen hånd. Og han vil lære oss å skjelne mellom godt og ondt; mellom Den gode som alltid er å stole på selv om veien videre er skjult for oss, og Den onde som alltid frister oss til å velge den minste motstands vei, ja som er i stand til å synkverve oss og endog ta Gud til vitne mot Gud (som Peter sa da han ville hindre Jesus i å gå den veien Faderen hadde lagt for ham: «Gud fri deg, Herre!»).

Derfor må vi be denne dagen og dagene fremover: «Led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra Den onde.» Ja ikke bare be, men rett og slett på dåpens grunn avsi oss hans makt og forførelser, ikke fornekte hans eksistens, men «forsake Djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen». Som Peter har også vi fått vår identitet i møte med Gud: «Jeg har kalt deg ved navn, du er min». Det er vår identitet som Guds barn. Også i møte med Fristerens mange ansikter og forkledninger og forføringer. Og la oss i møte med menneskene som vi om omgås med og som kan utfordre oss med sin livsstil og sine valg, ja endog med sine besnærende og lokkende måter å ville få oss bort fra Veien, eller med sin motstand, ja endog fiendtlighet mot kirken og kristne, at dypest sett er ikke noe menneske vår fiende. Vi er alle utsatt for den samme fienden som lokker, lyver og bedrar. For som apostelen sier: «For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor på Guds fulle rustning så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt» (Ef 6,12-13).

Så la oss finne plassen vår bak Jesus og følge etter ham på veien mot påske; lære av ham, lide med ham, elske som ham, men fremfor alt overgitt til ham og prisgitt hans kjærlighet og nåde.

 

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no