Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Preken 1.s. i faste

Matt 16,21-25

Fr Asle Ambrosius

”Den som vil følge meg…”

Fastetiden er først og fremst den tiden i kirkeåret som tilbyr en ny begynnelse. Ikke tilbake til start, riktignok, men allikevel en ny start – en begynnelse på pilegrimsvandringen sammen med Jesus på veien til Jerusalem, til hans lidelse og død på korset. Og i dag innbys vi til å slå følge med ham – nok en gang. Han har fortsatt noe å lære oss, selv om vi har vandret med ham på veien lenge – kanskje et langt liv – allerede. For det går så sakte inn i oss – inn under huden – inn i hjertet – at nettopp denne veien er nødvendig – at det er selve frelsens vei – veien til friheten, til livet, til gleden. For vi er alle i slekt med Peter, selve apostelhøvdingen, som mente at det var unødvendig å gå denne veien, ja, at selve tanken om at Gud skulle ville Jesu lidelse og død, og at hans utvalgte frivillig skulle velge denne veien, rett og slett var gudsbespottelig. ”Gud fri deg, Herre, det må ikke hende deg!” Guds navn brukt som vitne mot Gud selv! Så har Jesus heller aldri noen gang vært så tydelig i sin tilbakemelding til noe menneske. Her er det ikke plass for noe kompromiss. ”Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.” Det var litt av et vitnesbyrd for en som var ætlet til å bli apostelhøvding med tiden. Og allikevel er det ikke noen avvisning av Peter som disippel – som en Jesu etterfølger – han vil bare gjøre det tydelig hvilken plass han har i følget. Han sier: Bak meg, Peter! Kom på plass! Ikke stå i veien! Det er Jeg som er Veien og den som staker ut veien. ”Den som vil følge meg…”, sier han. Det er som han også sier til alle oss som har vondt for å forstå, og som så ofte faller tilbake til den gamle standarden, til menneskers kløkt og visdom, til de enkle løsningene og de lettvinte snarveiene: Følg etter meg, sier han, så vil dere se, så vil det etter hvert gå opp for dere, at nettopp denne veien er den eneste som fører frem. Veien til korset. Jesu avvisning innebar ingen slutt på læretiden. Snarere tvert imot. Fra nå av skulle Peter lære på den harde måten, om han bare kom seg på plass. Vandringen videre skulle gi en brå lærekurve. På veien lærte han dybder å kjenne – både i sitt eget hjerte, om feigheten og sviket, som han sikkert gjerne kunne ha vært for uten, og ikke minst, og samtidig, dybdene i Guds hjerte, i hans kjærlighet til menneskene, til Peter selv, som han senere aldri kunne tenke seg å være foruten. Da veien var gått til endes og åpningen mot den nye dagen lå ferdig, fikk han på nytt møte den korsfestede ved Genesaretsjøens bredder – nå som den oppstandne. ”Simon Peter, elsker du meg?” ”Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.” Først da var han kvalifisert til å bli kirkelederen fremfor noen.

”Den som vil følge meg…”, sier Jesus. I dag gjelder det deg og meg. Han setter ingen andre betingelser enn at det er han som staker ut kursen, han som viser veien og at vi finner vår plass bak ham. Med alle våre om og men, tvil og protester, motstand og uforstand, stolthet og besserwissen og hva det måtte være vi har med oss i bagasjen. Han har noe å lære oss som vi ikke kan lære på noen annen måte enn å gå veien til endes sammen med ham. ”Ta mitt åk på dere, og lær av meg”, sier han, ”for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel.” Vi trodde kanskje en stund at det var vi som valgte ham – at vi var kloke nok til å velge rett – inntil vi forstår at det var han som valgte oss, og i sin kjærlighet kalte oss til å slå følge med ham på veien gjennom livet. Inntil vi forstår at alt er nåde.

Og nettopp derfor ber han oss om å ta vårt kors opp og følge ham på veien, ikke for å legge stein til byrde, men for å ta fra oss de selvpålagte byrdene vi drasser rundt på. ”Om noen vil følge etter meg”, sier han, ”må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp å følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.”

Dette, kjære venner, er en hemmelighet som ikke kan forklares med ord. Sannheten i disse ordene kan bare smått om senn gå opp for oss om vi velger å leve livet sammen med Jesus. Om han for lede oss på veien. Om han får sette standarden. Der han, kanskje på nytt og på nytt må sette oss på plass fordi vi ikke der og da har sans for gudsrikets sanne verdier. De må læres på den tøffe måten, ved at livet vårt dras inn i det kjærlighetsdrama som Jesus innbyr oss til å ta del i. En offergang til liv for verden. Der jeg lærer å gi avkall på mitt eget for kjærlighetens skyld. Ikke den livsfientlige fornektelsen av meg selv som person, skapt i Guds bilde og elsket av ham, men kampen mot egenviljen, selvrettferdigheten og selvmedlidenheten. For Den andres skyld. For kjærlighetens skyld.

Onsdag kveld fikk vi tegnet askekorset på pannen. Et tegn på oppbrudd. På at vi nok en gang kalles til å bryte opp fra vårt eget, innta plassen bak Jesus og følge ham på kjærlighetens vei, i erkjennelsen av hvem vi er og av hvem han er, han som kaller oss til å slå følge. Vi har fortsatt en vei å gå, noen av oss kanskje også noen ekstra runder, før vi er der han vil at vi skal være. Før vi kan fylle den oppgaven han har tiltenkt oss. Fasten er en tid for skjerpet disiplin så vi forstår hva som står på spill, forstår hva livet dreier seg om, forstår hva kjærligheten krever av oss, hva den koster, forstår alvoret i å være menneske – et medmenneske, en medvandrer på veien. For at det kan skje, må Satan stadig på nytt konfronteres og settes på plass, og disippelen stadig på nytt kalles tilbake på plassen bak Jesus!

”Den som vil følge meg…”, sier Jesus. Et kall til å vende om og tro evangeliet. Ikke tilbake til start. Men til en ny begynnelse.

Ære være Faderen…

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no