Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

1. søndag i advent 2018

Matt 21, 1-13

Fr Tom Hængsle

1 Kong 1,38-40  «Presten Sadok, profeten Natan, … lot Salomo ri på kong Davids muldyr og førte ham ned til Gihon-kilden.  Presten Sadok hadde tatt med seg oljehornet fra Herrens telt, og nå salvet han Salomo. De blåste i horn, og hele folkemengden ropte: "Leve kong Salomo!" Så fulgte hele folket ham opp igjen. De spilte på fløyte og jublet høyt; det var som om jorden skulle revne av lyden.»

Vi kan ha det som en bakgrunn for dagens tekst dette bildet fra 1 Kong 1 – bildet av de tre som toger side om side opp sin tids Carl Johan: en prest, en profet og en konge. For Jesu oppdrag var å fullbyrde den plan Gud hadde med disse gammeltestamentlige embeter. (Jf salmen «Store profet med den himmelske lære»)

 Jesus visste selvfølgelig også hva Sakarja hadde hadde sagt noen hundre år etter Salomos inntog:

Sak 9,9  «Rop høyt av glede, Sions datter,

 bryt ut i jubel, Jerusalem!

 Se, din konge kommer til deg.

 Rettferdig er han, og seier er gitt ham;

 ydmyk er han og rir på et esel,

 på den unge eselfolen.»

At denne Sakarjaprofetien handlet om Messias, var noe alle jøder visste.

Det er mange trekk i det bildet som NT gir av Jesus som kan igjenkjennes fra GT. Mange forutsigelser gikk i oppfyllelse uten at Jesus selv aktivt så til at det skjedde. Han valgte ikke selv å fødes av en jomfru eller stedet for fødselen. Han kunne ikke selv bestemme at han skulle forrådes for tretti sølvpenger. Det var ikke han som besluttet at han skulle tortureres og piskes og korsfestes. Han valgte ikke å begraves i en rik manns grav, som Jesaja en gang hadde forutsagt.

Men det hendte også at Jesus bevisst og aktivt oppfylte profetier. Dette er et slikt tilfelle. Det hele er et bevisst regissert messiansk inntog fra Jesu side. Det er ingen tilfeldige impulser, ingen opppisket folkestemning som er drivkraften. Nå - ved inngangen til de siste, avgjørende dager i hans jordeliv - er det som han formelig "kaster masken" og lar seg tiljuble som den han er: Messias, frelserkongen.

Han tas også imot som en konge. Å legge kappene på veien var en kongelig æresbevisning. (2Kong 9,13). Bare det at Jesus brått kommer inn i Guds tempel, oppfyller Malakis profeti;  Mal 3,1 «Herren som dere søker, kommer brått til sitt tempel.»

"Hosianna" betyr frels: frels dog! Det er altså et bønnerop til Messiaskongen: La oss nå få oppleve den nye frelsestid! Men bønnen er samtidig en lovprisning. Med tittelen "Davids sønn" tiljubles han åpenbart som den ventede Messias. I betegnelsen "han som kommer" ligger derimot en mer skjult kongetittel - nærmest et messiansk "dekknavn" (Dan 7, 13)

Og de som hyllet ham som konge, gjorde rett. For Jesus er den guddommelige kongen. Det er han som har all makt i himmel og på jord, og som lover å være med alle dager inntil verdens ende.

Noen hyllet ham tydeligvis også som profet. Matt 21,11 «Og mengden svarte: Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.» Jesus bruker profetord fra Jesaja og Jeremia når han renser templet, Matt 21,13 «Mitt hus skal kalles et bedehus. Men I gjør det til en røverhule.»

Også hyllesten til ham som profet, er rett. Jesus er den store sannsigeren. Han er veilederen uten enhver sammenligning. Han er den eneste som kan si oss det som bare Gud vet. Som det står i Joh 1,18 «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er.»

Jeg vet ikke om noen av de som hyllet ham den gangen tenkte på ham som prest. Det fantes yppersteprester i Jerusalem. De skulle bære et skjold på brystet med tolv stener, en for hver av Israels tolv stammer. På hver av skuldrene skulle de ha et arrangement med seks stener, dvs. tolv der også. Det betydde at når ypperstepresten gikk inn for Guds ansikt, hadde han symbolsk alle Israels tolv stammer på sitt hjerte og på sine skuldre.

Jesus visste at han skulle bære hele menneskeheten i sitt hjerte og på sine skuldre når han skulle utføre den liturgi som skulle forsone alt. Den liturgien som han utførte tornekronet på korset. Det står mye om dette i Hebreerbrevet, om Jesus som prest. Hebr 7,17 «Han får jo det vitnesbyrd:  Du skal være prest til evig tid på Melkisedeks vis.»

Jeg lurer på om ikke den såkalte tempelrenselsen egentlig var en tempeldemonstrasjon av at Jesus nå var i ferd med å erstatte alle de foreløpige dyreofringene med sitt eget fullverdige Golgataoffer.

Det var store ting som skjedde når kongen, profeten og presten i en og samme person red inn i Jerusalem den gangen. Men selve opptrinnet må likevel i det ytre ha fortonet seg temmelig uskyldig. Hadde det hele hatt form av et stort folkeoppløp, hadde nok romervakten vært påpasselig til stede. De var i høy beredskap under påskehøytiden.

Det er den samme prest, profet og konge som kommer til oss i dag, også nå i en ringe skikkelse. Derfor ba vi også i den innledende kollektbønn: ”Gi at vi  må kjenne ham når han i dag kommer i en tjeners skikkelse.”

Jesus er Gud i hans oppsøkende kjærlighet til mennesket. Han som manifesterer Guds makt i verden, farer ikke frem med tvang på selotisk vis. Han kommer som kongen, men tilhyller samtidig sin guddomsmakt i en kappe av ydmykhet. Han går til sin "hellige krig" mot synd og Satan med fredens våpen.

Det han vil opprette, skjer ikke gjennom makten og lovens tvang. Hvis kongen skulle gå løs på oss med de midlene, var det ute med oss! Han skaper noe nytt - innenfra - ved evangeliet.

Historien om ham som engang kom til Davids by, er samtidig en tekst om "han som kommer". Alltid er han underveis mot mennesker som trenger ham. Vi skal ikke kave for å finne ham, for han kommer til oss. Vi kan i tillit bare forlate oss på hans milde makt.

Der han går frem, samler han seg et folk. Å slutte seg til presten, profeten og kongen Jesus er ikke bare å bli ført opp i et medlemsregister. Men det er å slutte seg til en påtagelig og synlig flokk, som vandrer med Frelseren, - som er innviet til Ham i dåpen, styrket ved hans salvelse, tar imot Hans legeme og blod fra alteret, og lovsynger Ham sammen med resten av flokken.

Det er de som ikke tar anstøt av kongens fattige fremtoning, men tror at han er Guds nye begynnelse med menneskene. At han kommer i fornedrelse skyldes jo oss! For å møte oss der nede vi er i vår syndige fattigdom, må han fornedre seg. Så der mennesker i Jesu beskjedne ankomst bare ser ynkelighet og anstøt, der fatter de ikke sin egen stilling. De ser heller ikke at bak Jesu fattigdom er det egentlig Guds barmhjertighet mot oss som skjuler seg.

Men vi som tror, møter ham med bønn og lovsang: Hosianna! Det ropet lever i kirken ennå.

Når han kommer i nattverden i dag, hilses han som ved byporten dengang med liturgiens hosiannarop: "Velsignet være han som kommer i Herrens navn."

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no