Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Preken 1.søndag i advent

Matt 21,1-13

Fr Tom Hængsle

Når Jesus denne ene gangen gjorde et festlig inntog i Jerusalem, hvorfor brukte han da et esel? Det hadde vært staseligere med en hest. Ved å spørre etter denne lille praktiske detaljen, kan vi finne innfallsvinkler til sentrale sider av dette inntoget. – Sju av de tretten versene i dagens tekst handler om hentingen av dette eselet, så evangelisten Matteus må tilskrive det en viss betydning. Altså: Hvorfor et esel?

For det første: For tegnets skyld. Det skulle være et tegn på at Jesus var oppfyllelsen av GTs løfter. Jesus var selv initiativtager til dette opptoget. Han setter det selv i scene for å vise hvem han er. Matteus sier: (Matt 21,4-5) «Men dette skjedde for at det skulle oppfylles som er talt ved profeten, som sier: Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, saktmodig og ridende på et asen, på trældyrets fole.» Dette er for det meste et sitat fra profeten Sakarja. Samme profet hadde også forkynt om den dagen Herren skulle dra ut for å frelse sitt folk: «På den dag skal hans føtter stå på Oljeberget.» (Sak 14,4) Vi kan også tenke på det som står om fredsfyrsten av Juda i 1 Mos 49,10-11: «Han binder sitt esel i vintreet, sin fole ved den edle ranke.» - Og etter hvert som vi gransker denne fortellingen om Jesu inntog i Jerusalem, vil vi oppdage stadig flere av de trekk som jødene i århundrenes løp hadde lært seg å forvente i forbindelse med Messias’ komme.

«Davids sønn» var en vanlig jødisk Messias-tittel. At Messias kommer i «Herrens navn», betyr at han kommer med Guds frelse og fullmakt. – Matteus sier at det var fra Betfage han sendte de to inn i byen. Rabbinske tekster nevner Betfage som den ytterste grense for Jerusalem som gudstjenestelig område. Det gjaldt altså å være innenfor Betfage når gudstjenestereglene foreskrev at noe skulle skje i Jerusalem. Jerusalem var jødedommens sentrum og den gamle kongebolig.

Nå gjør Jesus sitt inntog der. Nå må gammelt vike for nytt. Nå åpnes full og fri adgang til Gud ved at Messias drar inn i Guds stad og ofrer seg. Han gjør det på eselryggen for tegnets skyld, for å vise at han virkelig kommer som oppfyllelsen av alle GTs løfter.

Jeg tror også det går an å si at Jesus valgte sitt ridedyr for renhetens skyld Markus og Lukas forteller at ingen før hadde sittet på det eselet som Jesus brukte. Her klinger den med hele den helligelse som i Israel var forbundet med førstegrøden, den førstefødte osv. Da Guds ark skulle føres tilbake til Israel fra filisterne, så ble den kjørt på en ny vogn, som enda ikke hadde vært lastet, dratt av to dyr som enda aldri hadde båret noe åk.

Likeledes sømmet det seg for Guds enbårne Sønn å bli født av en jomfru, å bli lagt i en vogge som et barn ennå ikke hadde ligget i, å bære en krone som ingen konge enda hadde båret, å bli lagt i en grav som ingen før hadde ligget i. «Han er … den førstefødte, som står over alt det skapte.» (Kol 1,15)  Han understreker sin enestående stilling ved å velge et ridedyr som ingen før hadde sittet på.

For det tredje velger Jesus eselet for ringhetens skyld. Han kommer ikke til hest som erobrer og hersker. Hans kroningsprosesjon må ha sett nokså ringe og uanselig ut. Ellers ville de romerske soldatene ha grepet inn. De var i høyeste beredskap mot opprørere i de dagene, for påskefeiringen var jo like om hjørnet.

Jesus valgte nok eselet også for ringhetens skyld. Hans kongemakt er skjult. Det er et tema som går igjen i hele NT. Også i dag kommer vår himmelske konge til oss i en ringe skikkelse. Derfor ba vi i kollektbønnen: «Gi at vi må kjenne ham når han i dag kommer i en tjeners skikkelse, så vi holder oss til den saktmodige konge.»

Han kommer i vannet, ordet og bordet. I ord og sakrament, det er en ytre sett lite overbevisende måte. Men også i dag har Jesus noen omkring seg som hyller ham: dere som er gjenfødt i dåpens vann, og søker ham i ordet og bordet.

Vi som samles omkring ham og følger ham, må være forberedt på å bli satt i bås med det esel han red på. Sann kristendom har alltid avfødt hån hos dem som har all sin glede i denne verden. Sann tro har i deres øyne som holder seg selv for å være kloke, alltid vært noe eselaktig.

En ung teologisk kandidat som skulle ordineres til prest, hadde samtale med sin biskop. Han ga der sterkt uttrykk for sin kallsbevissthet. - Jeg vet at Herren har bruk for meg, sa han. - Jaja, sa den gamle biskopen, det vil jeg nok tro. Husk bare på at den eneste det er sagt det om i Skriften at Herren har bruk for vedkommende, var et esel.

Det trenger ikke oppfattes som om biskopen ville sette spørsmålstegn ved den unge mannens kall. Han ville kanskje bare minne ham om at den som følger kallets vei, kan bli holdt for et esel, og at Herren trenger slike mennesker som gjerne vil kalles esler, hvis det skjer til Herrens ære. – Martin Luther ble en gang spurt om hvordan ha våget å tro at Gud ville ha sagt noe gjennom ham. Han svarte: Gud benyttet et esel for å tale til Bileam. (4 Mos 22,28) Hvorfor skulle han da ikke kunne tale gjennom meg?

Jesus valgte eselet som ridedyr for ringhetens skyld.

Og jeg tror han valgte det også for lidelsens skyld. Det var jo for å lide og dø han nå red inn i Jerusalem. Det var for å være alles tjener og alles løsepenge, at han nå lot seg hylle som konge. Det sømmet seg for denne smertenes mann å velge nettopp trelldyret til kroningshest.

Han velger eselet for lidelsens skyld, ringhetens og sin renhets skyld, og fremfor alt for tegnets skyld. Og folket tar imot ham med Hosianna-rop. La oss gjøre det samme. Her i vårt tempel holder han sitt inntog usynlig. Men han er ikke mindre til stede her enn den gangen på Oljeberget.

Vi trenger å ta imot ham med hosianna-rop. Hosianna er egentlig en bønn som betyr «gi frelse». Slik ba den gamle pakts troende, og slik ber Guds menighet fremdeles. For frelsen må vi få fra det høyeste, fra Herren. Noe annet opphav har frelsen ikke. Og vi slipper å rope forgjeves. Vår Frelser kommer oss i møte.

Hosianna utviklet seg også til å bli et hyllingsrop, en hyllest til den kommende Messias. Også som hyllingsrop har vi bruk for det. Vår konge er iblant oss. Vi hilser ham som har kommet, som kommer til oss igjen og igjen, og som en gang kommer med fullendelsen.

Hosianna-ropet i kirken er blitt nært knyttet til nattverdfeiringen. Det er den konteksten hvor det forekommer hyppigst. For i Herrens måltid kommer vi nærmest opp til hyllesten ved inntoget i Jerusalem, og nærmest opp til lovsangen i Guds fullendte rike.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no