Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Preken 1. søndag i advent

Luk 4,16-22

Fr Asle Ambrosius

I dag vet jeg nesten ikke hvor jeg skal begynne! Det er så mange tråder og så mange perspektiv at jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne å nøste opp.

Da er det kanskje lurt å begynne akkurat her vi er og orientere oss herifra. Vi er kommet sammen til gudstjeneste i kirken, slik vi pleier å gjøre – fra søndag til søndag. I det ligner vi i hvert fall på Jesus; også han gikk jevnlig i synagogen, etter sedvane som det står. Og vi vet hva vi går til – det er det sedvanlige, for å si det slik. Den samme liturgien (d.v.s. nå i adventstiden bruker vi som vanlig …) med de samme lesningene og bønnene og salmene. Det er på den måten ingen store overraskelser; selv om vi har et kirkeår som varierer og gir forskjellige farge og smak på det hele. Vi vet hva som kommer fra år til år. Og allikevel kommer vi igjen og igjen. Kanskje av vane – i den grad vanekristendom fører oss til kirke hver søndag, er det en god vane, spør du meg. Men vi kommer ikke bare av gammel vane, det nekter jeg å tro. Vi kommer fordi vi har forventninger. Derfor kommer vi forhåpentligvis med bønn i hjertet om at noe skal skje. Fordi vi vet av erfaring at Den hellige ånd kan ta tak i alt dette gamle og velkjente og gjøre det nytt for oss – gjøre det slik at vi får se mer av og dypere inn i Guds hemmeligheter. Noen ganger kommer vi kanskje også av nysgjerrighet: Hva har han å si i dag mon tro?  Da ligner vi visst de som kom til synagogegudstjenesten i Nasaret den sabbaten vi hører om i dag, som hadde hørt rykter om at Jesus, sambygdingen og slektingen deres, ville være tilstede. Ryktene hadde gått om forkynnelsen hans rundt omkring – at han prekte annerledes enn de andre predikantene og at det fulgte en spesiell ånd og autoritet med ham. Derfor ventet de spent på hva som ville skje. Og spenningen og ventningen steg da det var han som reiste seg for å lese av Skriften. ”Han åpnet bokrullen,” står det, og øynene hang ved munnen hans.

Så et langt hopp – til Åpenbaringsboken som vi hørte lest fra i dag. Johannes har et syn som kaster lys over tekstlesningen – både denne dagen i Nasaret og her hos oss i dag. ”Og jeg så at han som satt på tronen, hadde en bokrull i sin høyre hånd. Det var skrevet både inni den og utenpå, og den var forseglet med sju segl. Da så jeg en mektig engel som ropte ut med høy røst: ”Hvem er verdig til å åpne boken og bryte seglene på den? Men verken i himmelen eller på jorden eller under jorden var det noen som kunne åpne boken eller se i den. Da gråt jeg sårt, fordi ingen var funnet verdig til å åpne boken eller se i den. Men en av de eldste sa til meg: ”Gråt ikke! For løven av Juda stamme, Davids rotskudd, han har seiret og er den som kan åpne boken og de sju segl.” (La meg straks si at den bokrullen som Johannes så ikke nødvendigvis var den samme som Jesus åpnet i Nasaret denne spesielle sabbaten; men det står dog senere i Åpenbaringsboken om hva denne boken inneholder, nemlig ”Guds hemmelige plan” som skal fullføres i tråd med det Gud tidligere har kunngjort for ”sine tjenere profetene.”) Boken inneholder altså hele Guds hemmelige plan for verden, slik også profetene har skrevet om den i Det gamle testamente. Og hvem andre er det som kan åpne denne boken for oss som er full av Guds hemmeligheter, annen enn han som er Løven av Juda, Davids rotskudd, han som har seiret? Det finnes altså en som har nøkkelen til Skriftene, som kan lukke dem opp for oss slik at vi kan se og forstå og bli opplyst. Og denne nøkkelpersonen er mannen med de mange navn, men som først og fremst bærer Lammets tegn – som ser ut som han var slaktet, slik Johannes beskriver ham – men som nå ”er verdig til å ta imot boken og åpne seglene på den. For du ble slaktet og har med ditt blod frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner.” (Åp 5,7 ff)

”Han åpnet bokrullen og fant det stedet der det står skrevet: Herrens Ånd er over meg…”

Vi er tilbake på bakken igjen, nærmere bestemt i bakkeskråningene i nordre Gallilea, i en liten avkrok i det romerske riket – der en håndfull innbyggere fra noen gamle jødiske slekter var kommet fra eksilet i Babylon og slått seg ned – og bygget synagoge. Det siste var ganske uvanlig for en så liten landsby; byen Sapporis lå ikke langt unna, og der var det fra før en stor synagoge. Allikevel bygde innvandrerne sin egen synagoge der de samlet seg sabbat etter sabbat til den samme, velkjente liturgien, bygget opp omkring de samme gamle skriftene. Forventningene var fortsatt der, selv om Gud drøyde med å gripe inn. Og nå hang øynene ved ham som hadde åpnet bokrullen og var i ferd med å lese.

Han hadde slått opp hos profeten Jesaia det som vi i dag kaller kapittel 61. Det var neppe tilfeldig. Hvem var det som var verdig til å åpne bokrullen ifølge Johannes? Det var ”Davids rotskudd”, sier han. Det var en sentral messiansk tittel. Vi gjenkjenner den fra et tidligere kapitel i Jesiaboken: ”En kvist skal skyte fra Isais stubb, et skudd renne opp fra hans røtter. Herrens Ånd skal hvile over ham…(Jes 11,1ff) Og et annet sted: ”Han skjøt opp som en kvist for Guds åsyn, som et rotskudd av tørr jord.” Ordet for renning eller rotskudd er på hebraisk ”netzer”. Under en utgravning i havnebyen Cesarea ved havet fant man for ikke så mange år siden en steintavle med noen slektsnavn på. Et av dem var ”nezrim”, de som stammer fra rotskuddet, det samme ordet som Nasaret, altså de som hører til der. Kan forventningene som bygde seg opp i synagogen i Nasaret denne sabbaten henge sammen med at de som hadde slått seg til der oppe i åsene hadde båret med seg det håpet som profeten Jesia hadde skapt hos dem mens de levde i utlendigheten i Babylon? Håpet om at det i deres slekt – i Davids slekt – skulle det skyte fram en kvist for Herrens åsyn, et rotskudd av tørr jord? Så hadde de simpelthen gitt landsbyen sin navn som skulle minne dem om løftet og bygd sin egen synagoge fordi de bar på slike kongstanker i sitt hjerte?

Når så deres slektning Jesus står foran dem med bokrullen slått opp på profeten Jesaia, begynner det gryende håpet å våkne til liv. At det nettopp er slik å forstå, støttes også av at det stykket Jesus leste fra helt sikkert var lenger enn det som er gjengitt hos Lukas (det var vanlig å lese hele siden), og nederst på siden som danner en naturlig avslutning på perikopen, står dette kodeordet igjen: ”For liksom jorden lar spirene vokse, som en hage lar vekstene gro, slik skal Herren vår Gud la rettferdighet spire fram og lovsang skal lyde for alle folkeslag.” (61,11)

”Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til tjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. Han begynte da med å si: I dag er dette skriftstedet blitt oppfylt mens dere hørte på.” Alle roste ham, står det videre, og undret seg over de herlige ord som kom fra hans munn. ”Er ikke dette Josefs sønn? ”spurte de. Og de sa det med stolthet i røsten. Han er jo en av oss. Han er Davids rotskudd, han som vi har ventet på i alle år!

Hvordan det senere gikk, kan dere lese selv hos Lukas i kapittel 4. Det ble ikke slik de hadde ventet seg det. De skulle ikke kunne sole seg i å være slektningen hans. For han var ikke først og fremst deres, han var Guds mann, utvalgt til å gå den veien Faderen hadde lagt opp for ham og til å opprette et nytt slektskap, en ny familie, ikke ved kjødets bånd, men i Ånden. Og derfor skiltes deres veier, og møttes ikke igjen før den siste påsken i Jerusalem, da han gjennom sitt sonoffer på korset førte dem sammen på nytt, forsonet i hans blod, i hans kirke på jorden.

Og da er vi igjen tilbake her i kirken, til oss selv, vi som etter sedvane denne adventsøndagen er kommet til Herrens hus for å feire vår liturgi som er bygget opp omkring lesningen av de hellige skriftene.

Også i dag kommer han til oss når vi kommer sammen. Han kommer gjennom Skriftene. Han taler til oss. Han vil oss noe. Derfor henger øynene våre ved leppene hans, slik de gjorde den gang da han leste i bokrukken for dem i synagogen. Og når han taler, da skjer det. Da er tiden kommet for et skjellsettende møte med ham.

I dag på første søndag i advent kommer han til oss som Kongen. Og som konge, kommer han for å herske – ikke ved å anvende makt, ikke ved å krenke oss og frata oss vår gudgitte verdighet. Nei han kommer til oss for å forvandle oss – innenfra og for å restaurere Guds bilde i oss. Han kommer for å løse våre lenker, frigjøre oss fra oss selv og vår dødbringende egoisme. Han kommer for å skape fred. Ikke gjennom maktbalanse og avskrekkelse, men gjennom forsoning og barmhjertighet. Han kommer for å lege våre sår og helbrede våre sykdommer. Ikke ved kjappe mirakler og oppsiktsvekkende helbredelser, men ved å endre grunnvilkårene for livet vårt ved å seire over synden og døden og gi oss håpet om oppstandelse og guddommelig liv.

Vi lever i en urolig tid – så å si på alle plan. Klimaspørsmålet som nå er oppe på dagsorden mer enn noen gang tidligere, dreier seg om fremtiden på denne lille kloden vår. Årelange konflikter og kriger produserer millioner av flyktninger som søker en ny fremtid i Europa. Terrorhandlinger skaper angst og setter barmhjertigheten og gjestfriheten på den største prøve. Alt dette er med i bildet når Kongen kommer og vil ha oss i tale. Han søker ikke bare privatsfæren eller en religiøs sektor av samfunnslivet. Slik han selv er kongenes Konge og herrenes herre – og dermed har hele verden i sin makt og interesse, slik vil han at også hans kirke skal utvide perspektivet og ta ansvar sammen med alle mennesker av god vilje. Men vårt spesielle kall er det som pave Franz for noen fager siden på sin Afrika-reise: Skal verden bli forandret, må menneskene bli forvandlet. Derfor kommer Jesus til oss på nytt og på nytt – han kommer til sin kirke og han kommer til den enkelte som Kongen som vil regjere med kjærlighetens og barmhjertighetens makt. Og hver gang vi gjenkjenner ham og tar imot ham og lar ham få utøve sin kongsgjerning i oss og med oss, skapes det nytt håp. For den enkelte. For Kirken. Og for verden.

Derfor, kjære menighet, la oss på denne første dagen i det nye kirkeåret ta imot ham på nytt og med fornyede hjerter hilse ham velkommen inn i vårt fellesskap med å si: ”Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!”

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no