Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

1.s.e. Epifania - Festen for Jesu dåp

Joh 1,29-34

Fr Asle Ambrosius

Intimasjon

I dag feirer vi festen for Jesu dåp. Jesu dåp av Johannes er et hovedtema for denne tiden som kalles Åpenbaringstiden – der tekstene på en særlig måte avslører hemmeligheten om barnet i krybben som vi nettopp har feiret. I Oldkirken var gjerne denne dåpsscenen gjengitt i vakker mosaikk over bassenget i baptisteriene der de troende ble døpt, som en påminnelse om sammenhengen mellom Jesu dåp og vår. Hvorfor denne sammenhengen etter hvert ble svekket, vil jeg komme tilbake til i prekenen. Her vil jeg bare understreke at Jesu dåp i Jordan, der Ånden kommer ned over ham som en due og der Faderen bekrefter hans sønnekår, og vår dåp i kirken i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn hører nøye sammen. I ham har vi fått barnekår hos Gud med alle barnets rettigheter. La oss derfor også i dag benytte oss av denne retten når vi nå trer frem for Guds ansikt og bekjenner våre synder, så vi verdig og rett kan feire denne hellige handling.

 

Preken

Aller først, jeg lovet å komme tilbake til spørsmålet hvorfor sammenhengen mellom Jesu dåp i Jordan og vår dåp i kirken etter hvert ble svekket og til tider helt borte. Som antydet ved innledningen av messen henger det sammen med hovedspørsmålet i Åpenbaringstiden: Hvem er Jesus? For Kirken har det vært avgjørende viktig å holde fast ved og å holde frem at Jesus allerede fra mors liv av var Guds Sønn, slik engelen hadde sagt til Maria: ”Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn.” Ordene som lød fra himmelen over Jesus da han som 30-åring steg opp fra Jordan etter sin dåp, er altså ikke noe nytt som er kommet til etter hvert som Jesus gikk frem i alder og visdom, men snarere en bekreftelse på hvem han hadde vært helt fra mors liv: Guds Sønn fra evighet av kommet som et sant menneske, født av jomfru Maria. Mange stemmer hadde tatt til orde for at Jesus først ble innsatt som Guds Sønn ved sin dåp og på den måten ikke var Gud av natur, bare ved adopsjon som voksen. Dette er hovedgrunnen til at Kirken etter hvert nedtonet sammenhengen mellom Jesu dåp og vår – simpelthen for å fasteholde og understreke sin bekjennelse til Kristus som sann Gud og sant menneske. Det Jesus var av natur – født ikke skapt, av samme vesen som Faderen – det er vi blitt etter adopsjon. Og dette henger i Kirkens tro sammen – det ene forutsetter det andre. For som evangelisten Johannes skriver: ”Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.. Alle som tok imot ham, dem hav han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje og ikke ved manns vilje, men av Gud.”

Og hva er så sammenhengen – det som i dag gir oss grunn til å feire Jesu dåp?

For det første dette: Han måtte bli døpt til oss – før vi kunne bli døpt til ham. Først måtte han ned i vannet sammen med oss – før vi kunne dras opp av vannet sammen med ham. Først måtte han døpes med synderes dåp – før vi kunne kle oss i dåpens hvite drakt. De gamle kalte det ”det salige byttet”, han som ”ble fattig da han var rik, for at vi skulle bli rike ved hans fattigdom”.

For det andre: Jesus måtte være en annen enn oss – før vi kunne bli ham lik. For at han skulle kunne være det Døperen Johannes sier han er – Guds lam som bærer verdens synd – måtte han selv være uten synd. ”Han ble gjort til synd for oss”, vitner Paulus. Om vi ikke forstår dette til fulle, det vi kaller forsoningens mysterium, aner vi i alle fall dette, at han var der – er der – for oss, på en annen måte enn noe annet menneske kunne eller kan være. Derfor disse hemmelighetsfulle ordene i Døperens munn: ”Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer en mann som er kommet foran meg, for han var til før meg.” Senere har Kirken forsøkt å fastholde denne hemmeligheten i formuleringen: ”… født av Faderen før alle tider…”

For det tredje: Ånden bekrefter barnekåret. Slik var det ved Jesu dåp. ”Johannes vitnet og sa: ”Jeg så Ånden komme over ham som en due, og den ble over ham. Jeg visste heller ikke hvem han var, men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Han du ser Ånden komme ned og bli over, han er det som døper med Den Hellige Ånd. Og jeg har sett det, og dette er mitt vitnesbyrd: Han er Guds Sønn.”

Legg merke til det: Ånden kom ikke bare ned over ham, sier Johannes, men Ånden forble over ham. Slik er det fortsatt. Ånden og Kristus hører sammen – også i Kirkens fellesskap. Det er ved Ånden at et menneske lir født på nytt i dåpsvannet. Det er ingen magi ved selve vannet – det er kun et middel for Den hellige ånds gjerning, den som bevitner det skjellsettende som skjer der et menneskebarn ved dåpen blir et Guds barn, født på nytt ved Den hellige ånd. Det er tre som vitner, skriver apostelen Johannes: Ånden, vannet og blodet. Og Ånden vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn. Det er hemmeligheten som Jesus senere formidler til Nikodemus, han som kom til ham om natten: ”Den som ikke blir født av vann og Ånd kommer ikke inn i Guds rike.”

For det fjerde: Dåpen i Kirken har ingen ting med alder å gjøre, hvis noen skulle tro noe slikt. Enkelte har prøvd å gjøre Jesu dåp som 30-åring til et teologisk argument for voksendåp. Men det holder ikke – selv om vi her understreker den viktige og nødvendige sammenhengen mellom Jesu dåp og vår. For den saks skyld kan vi vel også unne våre voksendøpende medkristne å innrømme at kirken heller aldri har lært barnedåp som det eneste saliggjørende. For sann kristen dåp har ingenting med alder å gjøre – men med sammenhengen den skjer i. Ingen misjonær ville vel finne på å starte sin misjonsvirksomhet på et nytt sted ved å døpe flest mulig barn. Nei, først må evangeliet om Kristus forkynnes til tro og omvendelse, først når det finnes en førstegenerasjon kristne som kan bære barna sine frem til dåpen og ta imot dem i Åndens fellesskap, er dåp av barn mulig – og også å anbefale. Men rett forstått vil dåp av barn i kirken alltid være et annengerenasjonsfenomen. For dåp og tro hører sammen, som dåp og kirkens fellesskap hører sammen. Og i dette kirkens fellesskap må barna lære av de voksne og de voksne lære av barna, slik Jesus måtte lære disiplene en gang da de store skygget for de små: ”Sannelig sier jeg dere: Dersom dere ikke tar imot Guds rike likesom et lite barn, kommer dere ikke inn i det.” (Legg merke til at han sier ”likesom”/på samme måte som og ikke ”som”!)

For det femte og siste i denne omgang: Ånden vitner ved dåpen om vårt barnekår for at vi også skal vitne ved Ånden, det vil si bære vitnesbyrd om Jesus slik Døperen Johannes vitnet om ham. Vårt ansvar som kirke og enkeltkristne er å peke ham ut for alle mennesker – for hele verden – han som bærer verdens synd og som derfor er den eneste som bærer igjennom i liv og død, den eneste som kan gi vår dødsmerkede verden fremtid og håp, den eneste som er verd vår ubetingede kjærlighet og tilbedelse. Intet annet duger. Ingen andre duger. ”Og jeg har sett det, og dette er mitt vitnesbyrd: Han er Guds Sønn!”

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no