Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Preken 19. søndag etter pinse

Matteus 22,34-46

Fr Tom Hængsle

Det er to forskjellige spørsmål som reises i dagens tekst. Vi kunne være fristet til å si to vidt forskjellige. Fariseeren spurte om det største bud. Jesus var den andre spørsmålsstilleren. Han spurte om Messias. Var det et logisk oppfølgingsspørsmål? Er det noen sammenheng mellom de to problemstillingene, eller kunne vi med fordel latt dette evangeliestykke, som er nytt i vår kirkes tekstrekke, være fordelt på to søndager?

For å komme fram til et svar på dette, tror jeg det er nyttig at vi først ser på noen enkeltheter i dette skriftavsnittet.

«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte.» Hjertet betegner det innerste i menneskets vesen. Det gamle testamente lærer oss å tolke dette ut fra den første bud. Hjertet skal være udelt overfor Gud, så ikke andre guder kommer inn i vårt liv.

«Av hele din sjel.»  Sjel og liv er samme ord på hebraisk. Jødene tolket derfor dette om villigheten til martyrium: enda om han tar ditt liv fra deg, skal du elske ham. Og Jesus forberedte sine disipler på trengsel og forfølgelse for evangeliets skyld.

«Av all din forstand.» Det innebærer å erkjenne og med hjerte og munn bekjenne at Herren er Gud. Å ta sin fornuft til fange under lydighet mot Gud, ikke gjennom trussel og tvang, men ganske enkelt på grunn av en fast og dyp overbevisning om at Han er den eneste sanne Gud.

Hver enkelt av dere har sikkert erfaringer å komme med som kan være til hjelp for å forstå hva det vil si å elske Gud av hjerte, sjel og forstand. En samtale om det er verdifull. Men i min monolog her fra prekestolen går jeg videre til begrepet «elske».

Det er et verb som i Bibelen ikke bare går på følelsene, slik som i moderne språkbruk. Det betegner en helhetsholdning til en annen som omfatter vilje og handling. Menneskers kjærlighet til Gud viser seg i viljen til å motta hans gaver og ydmyke seg for ham; og i viljen til å leve etter Guds vilje i tanke, ord og gjerning. Å «elske» kan i Bibelen ofte oversettes med å «foretrekke», - gi første prioritet til. Som Jesus sa i Bergprekenen: «Ingen kan tjene to herrer… Søk først Guds rike..» (Matt 6,24.33) Det som betones i budet er at man skal elske helt, - at Gud udelt skal ha førsteplassen i menneskenes liv.

Gud skal vi elske over alle ting. Vår neste skal vi elske som oss selv. Budene om gudskjærlighet og nestekjærlighet er ikke på samme plan. Vi er under Gud, men ved siden av vår neste. Men de to budene er uløselig knyttet til hverandre.

Sagt på en annen måte: De to bud er ikke identiske, så at en skulle elske Gud ved å elske det guddommelige i mennesket. Men de kan heller ikke isoleres fra hverandre, for det er ved nestekjærligheten at kjærligheten til Gud praktiseres. Og nestekjærligheten kan ikke utøves uten å vise til det gudsforholdet som er drivkraften i den. Det er først en hel og udelt kjærlighet til Gud som kan gjøre mennesket så fri fra selvopptattheten at det kan elske sitt medmenneske som seg selv.

De største bud er de om den vertikale og den horisontale kjærlighet. Hele loven og profetene hviler på dette, sier Jesus. Og ingen tar til motmæle. Men nå har Jesus noe å spørre om. Han spør om Messias: «Hva mener dere om Messias? Hvem er han sønn av?»

Kunne vi foran det spørsmålet passende ha føyet inn frasen «Og nå over til noe helt annet»? Eller er det en sammenheng de to spørsmålene i dagens evangelium? – Først må vi ha med noen enkeltheter i samtalen om Messias.

Altså: «Hva mener dere om Messias? Hvem er han sønn av?» «David,» svarte de.

At Messias skulle være Davids sønn, er et gjennomgående trekk ved Det gamle testamentets Messiasbilde. (2 Sam 7,13f; Jes 9,1ff; 11,1ff; Esek 34,23f). Ut fra dette stiller Jesus et spørsmål til forståelsen av Salme 110: «Hvordan kan da David, drevet av Ånden, kalle ham herre?» spurte Jesus. «Han sier jo:

Herren sa til min herre:

 Sett deg ved min høyre hånd

 til jeg får lagt dine fiender

 under dine føtter.

Om nå David kaller Messias for herre, hvordan kan han da være Davids sønn?»

Forutsetningen for spørsmålet er at David er den som taler i salmen. At han taler «i Ånden» viser at GTs skrifter er blitt til ved særlig profetisk inspirasjon. (2 Tim 3,16; 2 Pet 1,21) I Salme 110 siteres et ord fra Herren (=Gud) til min (=Davids) herre, som gir Davids herre en fullmakt og et løfte av usedvanlig omfang: nemlig å sitte ved Guds høyre hånd (æresplassen!) inntil Gud får underlagt ham alle hans fiender. Jesus forutsetter her likesom jødene i hans samtid at det er Messias som det er profetert om i Salme 110. Spørsmålet blir nå hvordan David kan kalle sin sønn for sin Herre. Jesu motstandere blir ham svar skyldig.

Svaret ligger i Jesu egen person. Han er ikke bare Davidsætling etter sin menneskelige natur, men han er også Guds Sønn og derfor Davids herre. (Rom 1,3) At Jesus var Davidsætling, går entydig fram av hele Det nye testamente og har aldri blitt bestridt. At han ut over dette var «Davids herre» og dermed mer enn det som kan avledes av hans menneskelige opphav, var derimot den dype hemmelighet ved hans person, Messiashemmeligheten, som først hans oppstandelse kastet lys over. Uten dette lys blir Salme 110 et dunkelt ord, som Jesu motstandere står hjelpeløse overfor. Jesu person er nøkkelen til å forstå dette ordet, likesom han er nøkkelen til forståelsen av hele Det gamle testamente. Det er ikke tilfeldig at Salme 110,1 er det ord fra Det gamle testamente som blir mest sitert og henspilt på i Det nye testamente. (Apg 2,34; Heb 1,13; Matt 26,64; 1 Kor 15,25; Kol 3,1; Heb 10,12 osv.)

Dermed er jeg framme ved spørsmålet om sammenhengen mellom de to delene av dagens tekst, budspørsmålet og Messiasspørsmålet. Min første reaksjon på budet om å elske Gud av hele sitt hjerte og sjel og forstand og min neste som meg selv, er heller: hvordan skal jeg arme menneske makte dette?

Men ved nærmere ettersyn er det jo nettopp det Jesus besvarer med henvisningen til ham som er Davidsætling, altså sant menneske, og Davids herre ved Guds høyre, altså sann Gud. For det betyr at Gud selv er kommet til menneskene med sin nådes gave. Han, Jesus Messias, Menneskesønn og Guds Sønn, har brakt Guds rike nær med soning av skyld, tilgivelse for synder, rettferdiggjørelse og helliggjørelse.

Dermed er det gitt nye forutsetninger for oppfyllelse av de store bud. Johannes, kjærlighetens apostel kalt, skriver mye om kjærligheten i sitt første brev. 1 Joh 2,7-8  «Mine kjære! Det er ikke et nytt bud jeg skriver til dere, men et gammelt, et bud dere har hatt fra begynnelsen av. Dette gamle bud er det ord dere har hørt. Likevel er det et nytt bud jeg bringer, fordi det nå er virkeliggjort i ham og blant dere. For mørket viker, og det sanne lys skinner allerede.»

Gud gir før han krever. Apostelen skriver i samme brev: 1 Joh 4,10-11 «Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.» Rom 5,5 «Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss.» Gal 2,20 «jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever her på jorden, det lever jeg i troen på Guds Sønn som elsket meg og gav seg selv for meg.»

I Kristus oppfyller jeg loven. Den Hellige Ånds kraft realiserer kjærligheten til Gud og min neste. Rom 8,5-6.8-9 «De som lever etter sin syndige natur, er bare opptatt av det som hører mennesker til. Men de som lever etter Ånden, er opptatt av det som hører Ånden til. For det mennesker av naturen trakter etter, fører til død, men det Ånden vil, leder til liv og fred.

… … Slik menneskene er i seg selv, kan de ikke være etter Guds vilje. Men dere er ikke i den syndige natur; dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Den som ikke har Kristi Ånd, hører ham ikke til.»

Og det som enda mangler i min kjærlighet, det har Kristus stedfortredende sonet og stedfortredende oppfylt.

Også i den gamle pakt var budenes kontekst at Gud gir før han krever. Tenk på hvordan Gud introduserer de ti bud i 2 Mos 20,2-3 «Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg.» Altså først evangeliet om frelsen, så beskrivelsen av de frelstes liv og levnet.

Og det sitatet fra Det gamle testamente som Jesus bruker i sitt svar til fariseerne i dagens tekst, det innledes i 5. Mos slik: 5 Mos 6,4-5 «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.»

Dette er mønsteret i mange lovtekster i Det gamle testamente. «Jeg er Herren din Gud. Du skal …» Først evangeliet og utvelgelsen, så budet. Slik fikk de i den gamle pakt mange profetiske antydninger om det som skulle fullendes med Jesus Kristus Guds Sønn.

De to forskjellige spørsmålene i dagens tekst, budspørsmålet og Messiasspørsmålet, vil jeg til slutt uttrykke med to setninger fra Fil 2,12-13 «arbeid på deres frelse med frykt og beven! For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.»

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no