Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

18. søndag etter pinse

Luk 13, 22-30

Fr Asle Ambrosius

Er det få som blir frelst?

Det er vel ikke så mange som stiller et slikt spørsmål lenger, ikke i samfunnet omkring oss, knapt noen i kirkene. Er det få som blir frelst? Så hvis målet med å holde en preken er å være aktuell, enn si tidsaktuell, må vel utgangspunktet med å stille et slikt spørsmål være det verst tenkelige. Det finnes andre spørsmål – også med utgangspunkt i Bibelen – som langt sterkere rører ved det vi kunne kalle tidsfølelsen eller tidsånden og som ville appellere langt bedre til en samtale om kristen tro.

Selve spørsmålstillingen forutsetter igjen noe som heller ikke uten videre kommuniserer med mennesker i dag. For det indikerer jo at det finnes noe som kalles frelse, ja ikke bare kalles, men en virkelighet bak begrepet som angår alle mennesker på dypet, uansett om de spør etter det eller ei. At livet selv står på spill. Og at det er mulig å miste det – ikke bare livet i ytre forstand, det er noe vi alle en gang må forsone oss med – men at det er mulig å miste seg selv, miste kontakten med livets opphav og mening, falle utenom den store kjærligheten som Gud i sin nåde har brakt til veie for alle mennesker i hele verden. Så spørsmålet er jo ikke bare om det er få som blir frelst, men på den ene siden om det overhode er noe å bli frelst i fra, altså om det gir mening i det hele tatt (uansett om det er få eller mange som blir frelst), eller på den andre siden om det overhode er mulig å bli frelst – til å bli reddet fra den store undergangen enten den kommer slik eller slik.

Og det er her det brenner – det store spørsmålet som gjelder alle mennesker, om det stilles på den ene eller andre måten, om det stilles av fromme mennesker som spør fordi de i utgangspunktet regner med at det er få som blir frelst – noe i retning av ‘de siste dagers hellige’ – eller det stilles av dem som i utgangspunktet er religiøst likegyldige og tenker at om det skulle være noe som heter himmel, så ville det mest rettferdige være at alle skulle få adgang, at døren til sist åpnes på vidt gap uten spørsmål av noen art – eller om spørsmålet stilles fra et menneske i nød for sin sjel og evige skjebne og kanskje vil tenke om seg selv og sitt eget liv som diskvalifisert, stengt ute fra Guds kjærlighet. Uansett hvem som spør og uansett hvordan spørsmålet stilles, reises spørsmålet om det virkelig finnes et utenfor eller innenfor, et helvete eller en himmel, en sjelens ubotelige ensomhet eller et svalende fellesskap hos Gud.

Er det få som blir frelst? Dypest sett reises spørsmålet om Gud selv, ikke bare om han finnes, men om vårt forhold til ham, både når vi lever og når vi dør. Det handler om vårt ansvar som mennesker og om vi består den siste testen, som er Guds endelige dom. Om vi har kjent ham og om han kjennes ved oss.

Er det få som blir frelst? Den som spør er anonym, en i mengden står det. Vi må anta at vedkommende var blitt urolig etter å ha hørt Jesu forkynnelse om Guds rike. Han hadde sammenlignet det med et lite sennepsfrø som vokste opp og ble til et tre, så fuglene under himmelen bygde rede i det; eller som en liten surdeig som en kvinne la inn i tre mål mel, så det til slutt gjennomsyret det hele. Før det igjen hadde han fortalt lignelsen om det store gjestebudet, der den ene innbudte etter den andre hadde takket nei, slik at innbydelsen gikk ut på alle byens gater og streder, til de vanføre, blinde og lamme, med det resultat at døren inn til bryllupet ble stengt for de som først var innbudt. Er det så rart at noen i møte med dette riket der alt kastes om, der lite blir stort og stort blir lite, der de første skal bli de siste og de siste de første, stiller spørsmålet: «Herre, er det få som blir frelst?»

Svaret Jesus gir er i utgangspunktet et god-dag-mann-økseskaft-svar. Få eller mange. Ingen eller alle. Det er ikke der fokuset er når Jesus taler til oss om Guds rike. Han henvender seg til oss direkte. Det dreier seg ikke om alle de andre, men om deg selv, du som er urolig og spør. «Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det.»

Svaret han gir er ikke i utgangspunktet egnet til å roe ned, jeg hadde nær sagt tvert imot, men det er begynnelsen til å stille det spørsmålet som er nødvendig å stille for ethvert menneske som i møte med Jesu forkynnelse om Guds rike er blitt uroet: Hvordan kan jeg få del i det? Hva skal til for at et menneske blir frelst?

Det som i alle fall står klart, er at det ikke nytter å forhandle eller vise til det som var eller har vært. «Når husbonden først har reist seg og lukket døren, og dere står utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss» da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ’Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ’Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’» Altså, ingen diskusjon ved døren inn til bryllupet. Og allikevel en åpen innbydelse – der alle skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords i Guds rike.

Hva er Jesu svar til alle dem som i møte med dette mysterium må spørre i ramme alvor: Er det få som blir frelst?

Svaret finner vi i det Jakob skriver til oss i dagens epistel. Også han skriver at det er en kamp for å komme inn. For som han sier: «Dere troløse! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud?» Det dreier seg altså om å velge, å satse på det ene og avstå fra det andre. Som det står i salmen: «Ingen vinner frem til den evige ro, som seg ei veldig fremtvinger.» For slik må det være siden Gud «med hellig iver krever den ånd han har latt bo i oss», som Jakob formulerer det. Vi har med andre ord å gjøre med en hellig Gud som forventer å få tilbake det han har gitt oss. Han krever rett og rettferdighet, sannhet og botferdighet.

Men så legger han til: «Men større er den nåde han gir.» Nåden – den dyre nåden som kostet Jesus alt – trumfer altså alt! Det vil si, bare hvis den tas imot som ubetinget gave. Det eneste nåden ikke trumfer, er stoltheten, den som sier at jeg greier meg selv. Derfor heter det: «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.»

Denne søndagens tema – og dermed utfordring til deg og meg som hører – er ydmykhet. Ydmykhet, ikke i den betydningen som du finner om du googler ordet – beskjedenhet eller endog servilitet eller underdanighet. Du trenger hverken å være beskjeden på egne vegne eller på troens vegne. Jeg hadde nær sagt det motsatte. Troen på Kristus gjør deg verdig og trygg på egen verdi. Troen gjør deg sterk og myndig der slikt måtte kreves av deg. Ja, selv det største offer, som er livet selv. Egentlig vil jeg hevde at uten Gud og hans kjærlighet og nåde, er ydmykheten en fare – i beste fall er det et spill om ord eller en konkurranse om å hevde seg i forhold til andre – ikke noe annet enn skjult stolthet av egne egenskaper. Ekte ydmykhet er derimot en frukt av å kjenne Gud og hans venner som har gått foran og vist oss veien. Patriarkene, helgenene og martyrene som venter på oss ved bordet. Maria – Guds mor – den største av alle – men som i møte med Guds utvelgelse og kall, ydmyket seg som Herrens ringe tjenerinne og lot seg anvende i verdens største redningsaksjon. Derfor lyder det fra Jakob i dag: «Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere!»

Så derfor, kjære venner, er ydmykhet selve løsenordet foran døren inn til banketten i Guds rike. «Herre, jeg er ikke verdig at du går inn under mitt tak. Men si bare ett ord, så blir min sjel helbredet!»

Og Herren svarer: «Kom, for alt er ferdig!»

 

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no