Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

18. søndag etter pinse

Lukas 14,1.7-11

Fr Tom Hængsle

Hovmod står for fall. Det kjenner vi alle sammen eksempler på. Hvis jeg hadde spurt dere om dere ville fortelle meg om det mest typiske eksemplet dere visste på dette at hovmod står for fall, da ville jeg fått høre mange gode historier. Noen av dere vet kanskje allerede hva dere ville fortalt. Andre har så mange eksempler at det blir vanskelig å velge.

Men det er en ting jeg er redd for. Og det er at få eller ingen ville velge seg selv som det beste eksemplet på at hovmod står for fall. Derfor er det ingen vits i å foreta en slik rundspørring. Andre menneskers hovmod kjenner vi så altfor godt. Vi trenger ikke noen hjelp fra dagens tekst for å få øye på det. Det vi trenger hjelp til, er å se hovmodet hos oss selv. Mine egne høye tanker om meg selv; min egen lyst til egen ære på bekostning av andre.

Vi vet det veldig godt at ekte ære kan man aldri tilta seg selv, man kan bare ta imot den. Det er bare den ros og anerkjennelse som andre mennesker gir oss, som er noe verd. Jesus sier til gjestene i selskapet: Dere har ingen ære av å albue dere fram til de øverste plassene. Det virkelig ærefulle er at andre gir dere en slik plass.

Er dette alt Jesus sier til oss i dagens tekst? Har han ikke noe mer på hjertet enn denne alminnelige klokskapsregelen om ikke å utgi seg for noe mer enn man er? Sier Jesus dette for at vi ikke skal dumme oss ut i selskapslivet og ellers?

Nei, det er nok noe mer han vil ha fram. Det står i innledningen: «Han sa en lignelse til» dem. En lignelse. Når Jesus fortalte lignelser, tok han ofte fram en dagligdags hending for å vise hvordan det er i Guds rike. Slik er det i dag også. Jesus vil ha fram at det som gjelder allerede i det alminnelige omgangsliv, det gjelder fremfor alt i forholdet til Gud. Der gjelder det mer enn noen gang at hovmod står for fall.

Overfor Gud kan vi mennesker ikke påberope oss noen ære. For himmelriket er nemlig en gave som bare kan mottas som nåde for Jesu skyld. Gjennom sitt liv, sin lidelse, død og oppstandelse har Jesus brakt i stand frelsen. De som tross denne frelse kommer og viser fram et adgangstegn i form av et respektfullt liv, religiøse anlegg, gode gjerninger el.l., de uttrykker jo mistillit til Jesus. De kommer jo med noe i tillegg. Dette er det verste utslaget av menneskelig hovmod, - dette at vi innbiller oss at vi har noe å bringe Gud som vi kan få kjøpt frelse for. Nei, først når vi står for Gud med tomme hender, kan vi ta imot Guds gave.

Men hvis vi tar imot en slik gave, blir det en naturlig følge at vi gir vårt liv i tjeneste for andre. Jesus søkte ikke sitt eget beste, men ditt og mitt beste. I det rike der han er herre, gjelder det som Paulus skriver «Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste» (1 Kor 10,24)

Å ta imot frelsen uforskyldt av bare nåde for Kristi offers skyld, det er også å bli innviet til et liv i Kristi etterfølgelse. Fil 2,5-8 La dette sinn være i dere, som og var i Kristus Jesus, 6 han som, .. tok en tjeners skikkelse på seg, .. fornedret .. seg selv, så han blev lydig inntil døden, ja korsets død.

Johann Arndt skriver: «Jo mer et menneske senkes ned i den sanne ydmykhets grunn ved motgang og gjenvordighet, jo mer sendes han også ned i det guddommelige vesens grunn.»

Når dette skjer, er også det nåde og gave. For nåden er ikke bare tilgivelse og befrielse for skyld. Men det er en kraft som virker i mennesket og helliggjør det. Som skjenker det ydmykhet.

Vi burde be om det. Men det er en risikabel bønn. Det er som en del av meg ikke ønsker å bli bønnhørt. For ydmykheten vil ikke komme dalende ned over meg som en deilig følelse og jeg blir så ydmyk at jeg er stolt av det. Nei, vi lærer det ved å bli ydmyket.

Luk 14,11 «for hver den sig selv ophøier, skal fornedres, og den sig selv fornedrer, skal ophøies.» Det er et alvorlig ord. For det dømmer min selviskhet. Men det er også et fantastisk gledesbudskap. For det innebærer at vi slipper å streve og kave og kjempe og slite oss ut for å komme så høyt på strå at Gud skal godta oss. Vi får komme til Gud med denne bønnen på våre lepper: «Forlat oss vår skyld.» Synes du det er fornedrende å ikke ha mer å komme med? Det er nok det. Men det er vårt eneste håp,

og til ære for Faderens og Sønnen og Den Hellige Ånd,
som var, er og blir én sann Gud fra evighet til evighet.

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no