Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

16. søndag etter pinse

Matteus 6,24-34

Fr Tom Hængsle

Det fortrøstningsfulle liv skildres for oss i dagens evangelium. Men vi blir ikke bare presentert for innholdet i den bekymringsfrie livsholdningen. Først og sist i teksten blir vi gjort oppmerksomme på veien til dette liv.

Først ved Jesu ord om at ingen kan tjene to herrer. «Dere kan ikke tjene Gud og Mammon.» Det er den fulle og hele overgivelse til Gud som gir trygghet. – Den samme veien peker Jesus på i slutten av talen ved ordene om den rette prioritering av livsverdiene: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette andre i tillegg.» - Jeg skal komme tilbake til disse to momentene.

Men først til det fortrøstningsfulle liv han tilbyr redde og små mennesker som strir for å trygge seg timelig og evig. De skal få være trygge fordi Gud i Jesus Kristus vil være deres Far og sørge for dem.

I dette evangeliestykket betones det at omsorgen gjelder hele deres liv. Ikke bare sjelens evige frelse, men også alt de trenger for å være trygge mennesker i denne verden – fra brødet for i dag til sorgløsheten for den ukjente fremtiden.

Slik er Guds hjerte for mennesker – omsorgsfullt uten grenser. Det brenner for deres evige redning. Og den som slipper det siktepunktet, forflater budskapet og forkynner ikke kristendom lenger. Men det favner også dette liv og denne verden. Og den som overser det, gjør evangeliet mindre enn det er.

Jesus hverken neglisjerer eller bagatelliserer bekymringene. Bare det at Jesus ofrer så mye tanke og tale på tingen, viser sannelig at han ikke tar saken lettvint. Forutsetningen for hvert ord her er jo en dyp respekt for bekymringens harde herredømme og en inderlig medynk med dem som plages. Men midt i dette kommer han med de frimodige forsikringene om at det alt kan legges i absolutt trygge hender hos en Far som vet alt og vil alt og kan alt! Hvordan kan han gjøre det? Hva beviser han det med?

Han viser til himmelens fugler og til liljene på marken. Men noe tvingende bevis vet han jo at det ikke er. Han gjør selv oppmerksom på hvor kort og skrøpelig en lykke både fuglene og gresset nyter. Han ber oss betenke Guds omsorg for de minste skapninger og derfra slutte til hvordan hans hjertelag må være mot hans høyeste og kjæreste skapning. Men heller ikke et slikt resonnement har han vel ment i seg selv kunne overbevise utrygge og vantro sinn. Det er en illustrasjon, ikke noe bevis.

Hverken til vår naturfølelse eller til vår logiske sans er det Jesus til sist appellerer – enda han kan spille på slike strenger også. Til sist ligger beviset og fullmakten rett og slett i ham selv, i at han er den han er, og sier det han sier, og utfører det han utfører.

Han er Sønnen, som kjenner Faderen, og som er sendt ut for å vitne om ham som vil være Far for alt som heter barn. I ham ser vi et barmhjertighetsverk som var usett i verden før Jesus. Og det hele må sees i lys av det han led da han ble pint under Pontius Pilatus, døde, og ble begravet, og så sto opp fra de døde tredje dag. Han er Menneskesønnen med den uendelige forståelse for menneskers kår og nød. Og han er Guds Sønn med endeløs kjærlighet til syndere og med grenseløs makt over synd og død. Han er Lammet som bærer all synd og sykdom og bekymring lydig inntil døden. Og han er Løven som går med seier av sin grav og gjør en ende på alle bekymringers årsak.

Visst kunne Jesus si: «Se til himmelens fugler og til liljene på marken.» Men først sa han: «Salige er de øyne som ser det dere ser» (Luk 10,23) – nemlig ham selv. Og den som i ham har kjent Guds farshjerte brenne mot seg, kjenner nok den samme Far igjen både i fugleflukt og liljeprakt, ja i all Guds skapning og i alle hans førelser med dem selv og med all verden. Han ser seg trygg hvor han så ser, fordi han ser alt gjennom Kristus.

Men der, hos Gud selv i Sønnen Jesus Kristus, begynner det altså. Trygghetens verden har sin dør som en må gå inn gjennom. Og da er vi tilbake til de to momentene jeg innledet med, i begynnelsen og slutten av dagens tekst. Ved inngangen til budskapet om tryggheten står ordene om at ingen kan tjene to herrer. Det er umulig å være trygg i Gud uten at Gud helt får råde. Og ved slutten følger oppfordringen: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet!» Der er tryggheten for alt det andre.

Til slutt et par fotnoter.

Jesus advarer oss ikke mot å ha omsorg for vårt og våre og andre. Han forbyr oss ikke å tenke på fremtiden og trygge den for oss og våre barn.

Det er forskjell på omtanke og bekymringer. Bekymring er engstelse for fremtiden. Men spranget fra omsorg til bekymring er ikke stort. Bekymringen kommer når vi i vår omsorg kobler ut troen på Gud og tilliten til ham.

Og for det andre: Evangeliet om bekymringsløsheten er ikke ensbetydende med grønt lys for slapphet. Her er ikke fritt frem for billig «fremgangsteologi». Jesus forutsetter at mennesket arbeider, og taler åpent om den daglige plage. Både «kallet» og «korset» er fortsatt realiteter, inntil Guds rike og hans rettferdighet er fullendt som i himmelen så og på jorden.

Men ordet om bekymringsløsheten står like fullt fast. Av én grunn: Kristus innestår for det. Uten ham har ingen rett til å kalle den evige Gud for sin Far i himmelen. Uten ham er all tale om å la bekymringene fare bare billig dekke over nagende uro.

I Jesu navn skal du få legge bekymringene over på den himmelske Far. Dette er Guds glade tillatelse. «Sørg, o kjære Fader du, jeg vil ikke sørge»

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no