Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

15. søndag etter pinse

Joh 5,1-15

Fr Asle Ambrosius

VIL DU BLI FRISK?

«Vil du bli frisk?» Et merkelig spørsmål å få. Nesten provoserende for en som hadde vært syk i trettiåtte år og som daglig kjempet for å vinne premien i det må kunne kalle en forvridd lykkens tombola, en slags alles kamp mot alle, der bare den raskeste kunne håpe på et under. «Vil du bli frisk?» Som om ikke hele hans forvridde tilværelse var et eneste rop om hjelp. De delte skjebne alle disse syke – blinde, lamme og vanføre – og allikevel var de overlatt til seg selv. Stedet som ble kalt Betesta – som betyr «Barmhjertighetens hus» var omgjort til helvetets forgård, der enhver hadde nok med sitt eget. En slags «survival of the fittest» - der kun den sterkeste overlever.

Uten å ville karikere, må jeg spørre om det er flere enn meg som kan ane at vi her ser et større bilde av en menneskeslekt under det som bibelen kaller «syndens og dødens lov». Der vi alle deler felles skjebne, men er overlatt til oss selv. Vi er alle syke på et eller annet vis. I det ytre kan sykdomshistoriene variere sterkt, ja så til de grader at det virker himmelropende urettferdig fordelt. Noen bærer større byrder enn andre, og andre igjen slipper tilsynelatende helt fri. Det er nesten som en slags livets tilfeldige lykkehjul som kan ligne litt på situasjonen ved Betestadammen, der noens lykke bygger på andres ulykke. Vi aner at det som skulle være «såre godt» i utgangspunktet – et barmhjertighetens hus – er blitt et helvetes forgård. Til tross for alle forskjeller og til tross for en uforståelig urettferdig fordeling av lidelsene er vi alle i samme fortvilte situasjon. Vi er fanget i vår skjebne, vi er bundet, forvridde og krenket, og håpet som vi noen ganger mener å skimte, viser seg gang på gang å være et «fata morgana». For å si det med Paulus: «Det gode som jeg vil, det gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg … Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?»

«Vil du bli frisk?» Det er Jesus som spør. Han har kommet inn på livets og lidelsens arena. Et menneske som oss av kjøtt og blod. Et medmenneske som ser – som ser både den felles ulykken som rammer alle og den enkeltes skjebne som tilhører kun den ene. Han går ikke forbi, men som stopper opp og spør: «Vil du bli frisk?» Hvorfor han spør selv om han vet om både hans årelange sykdomshistorie og hans daglige kamp om å være første mann uti når vannet beveger seg, kan vi ikke vite med sikkerhet. Men det skaper i hvert fall kontakt, det åpner for en dialog, spørsmålet bryter igjennom en mur av taushet. Det skjer et møte mellom to mennesker – der den ene er til for den andre og den andre avhengig av den første. Svaret som den syke gir uttrykker nettopp denne relasjonen – den han hadde manglet frem til da. Han setter ord på den håpløse situasjonen han er i, sier det som det er: «Jeg har intet medmenneske!»  Ja, for det er det han egentlige sier og som er oversatt slik: «Jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet er rørt opp.» Intet medmenneske! Kan det bli mer fortvilet?

Jesus ser – og han spør. Han kjenner deg og din skjebne, vet hvor du har vært alle disse årene og hvordan du har det i dag. Han vil inn til deg, åpne opp slik at du kan tale fritt og sette ord på det som du trenger hjelp til. Han kjenner det hele. Hele miseren. Han er selv prøvet i alt i likhet med oss. Men han er allikevel annerledes enn oss. Han ser dypere ned fordi han ser med Guds eget blikk. Ja, han er selv Gud i vår verden som ser til sin skapning for å rette opp alt det forvridde og ødelagte og reiser mennesket opp til å bli det det var ment å være. «Nå er du blitt frisk,» sier Jesus til mannen da han treffer ham senere samme dag. «Synd ikke mer for at ikke noe verre skal hende deg.» Her er ingen teoretisk forklaring på forholdet mellom synd og sykdom, om hvorfor noens skjebner er verre enn andres, om hvorfor vonde ting skjer med gode mennesker. Bare en konstatering av alle menneskers felles skjebne og at det finnes verre ting i denne verden enn å være legemlig syk. Samtidig et vitnesbyrd om Ham som ikke er kommet til verden for å pynte på overflaten, men for å forandre i dybden. «Så steg han i vår jammer ned, så dypt som ingen vet.»

«Vil du bli frisk?» Kanskje tenker vi at det er et unødvendig spørsmål, ja nesten provoserende. Og allikevel er det avgjørende viktig at han spør. For fallet er så dypt, at vi selv er forblindet. Når det kommer til stykket vet vi ikke vårt eget beste. Derfor må han spørre oss, utfordre oss, få oss til å tenke, hjelpe oss til å formulere et svar som svarer til vår situasjon. For som Johannes skriver i prologen: «Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.»

Og tar jeg ikke helt feil fortsetter han med å vise til det underet som skjer gjennom dåpens vann, der han lar det levende, rennende vann skylle over oss som mer eller mindre bokstavelig bæres dit, vaske oss rene og reiser oss fra graven og setter våre føtter på fast grunn som oppreiste mennesker. For som han sier: «De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje og ikke ved manns vilje, men av Gud.» Og for at et vitnesbyrd skal stå fast ved to eller tre vitner, siterer jeg også hva Paulus skriver til Titus i det tredje kapitlet: «Han frelse oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig. Han frelse oss ved badet som gjenføder og fornyer ved Den hellige ånd, som han så rikelig har øst ut over oss ved Jesus Kristus, vår frelser.»

Kirken er et «barmhjertighetens hus» fordi Jesus er her med sin nåde. I dag er det oss Jesus spør. Han ser oss som fellesskap, men stopper hos den enkelte og spør: «Vil du bli frisk?» Salig er den som i sin egen skrøpelighet og manglende evne til å frelse seg selv, kan svare: «Herre, jeg er ikke verdig til at du går inn under mitt tak, men si bare ett ord, så blir min sjel helbredet!»

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no