Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Preken 15. søndag etter pinse

Luk 17,11-19

Fr Asle Ambrosius

Idd kirke, 6.september 2015

Bare én kom tilbake for å takke. Det kunne ha vært flere. Det skulle ha vært flere.

En liten håndfull mennesker i Idd kirke. Vi kunne ha vært flere. Vi skulle ha vært flere. Men vi er kommet tilbake for å takke, tilbake for å takke. Vi er kommet tilbake for å takke og gi Gud ære ved Jesus Kristus.

Det er med andre ord oss det handler om – vi som i dag er kommet til gudstjeneste. Vi har kommet tilbake – slik vi gjør det søndag etter søndag – for å takke Gud ved Jesus Kristus for alt det han har gjort for oss.

Takken skal være den troendes refereng som gjentas etter hver ny dag og hver ny uke og hver ny erfaring av Guds omsorg – og veien vender alltid tilbake til åstedet – tilbake til Jesus – der han fortsatt er å finne midt blant sine disipler for undervise oss om Gudsrikets hemmeligheter. Som i dag. Så er det oss – og ikke alle de andre – det dreier seg om i dag.

”Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?”

Vi som er kommet blir altså minnet om hvem vi er. Fremmede, slik som denne ene samaritanen blant alle jødene – en som er kommet utenfra – utlendinger, kaller Paulus oss, vi som var utestengt fra borgerretten i Israel og ikke hadde del i paktene og løftet og derfor var uten håp og uten Gud i verden. Det er deg og meg – vi som i utgangspunktet ikke hørte til. Men da Jesus kom, krysset han grensene – ikke bare mellom Samaria og Galilea rent geografisk som i dagens evangelium, men han sprengte grensene mellom himmelen og jorden, mellom det guddommelige og det menneskelige – og åpnet en vei både for jøde og greker og samaritaner og nordboer, ja, for alle og enhver som søker hjelp og legedom.

”Da han skulle gå inn i en landsby, kom ti spedalske til ham,” står det. Slik han ved sitt jordiske komme har gjort seg tilgjengelig for oss alle, gjorde han seg tilgjengelig for dem vi i dag hører om, han krysset grensene og bega seg inn på deres enemerker – var på vei mot dem. Først da kunne de komme til ham. Syke, utstøtte og desperate. Skjebnen hadde ført dem sammen. Slik er det – den gang som i dag. Synden gjør ingen forskjell på folk, på jøder og eller hedninger – ikke sykdommen heller. Tvert imot finnes det i all menneskelig lidelse av alle slag en slags menneskelig solidaritet som fører oss sammen – som setter oss i samme båt – som gjør oss alle til fremmede – og til mulige fremmedgjorte. Når Jesus kommer, gjør han ingen forskjell på den ene og den andre som kommer til ham.

”De ble stående langt unna og ropte,” står det. Kyrie eleison! Jesus, Mester, miskunn deg over oss! Et rop langt borte fra. Av forskjellige grunner våget de seg ikke nærmere. Spedalskheten ble sett på som spesielt uren – også kultisk. Så måtte de rope fra avstand, på distanse. Troens spede spire – som bare er et rop til Gud – båret frem i smerte og forvirret håp. Derfor var det også et rop dypt nedenifra – fra dypet. ”Fra det dype roper jeg til deg, Herre,” ber salmisten. Det er som vi hører ekkoet fra mennesker i nød til alle tider. Men hører vi etter, hører vi at ropet samsvarer med hans eget – Menneskesønnens rop på vegne av all menneskelig nød og lidelse – fra ham om hvem det står i Brorsons vakre Kristi Himmelfartssalme: ”Så steg han i vår jammer ned, så dypt som ingen vet.” ”Fra det dype roper jeg til deg, Herre.”

Kyrie eleison! Det er messens første bønnerop. For å minne oss hver gang vi kommer tilbake – hver gang vi kommer sammen for å takke og gi Gud æren – minne oss om at vår tro ikke er en slags religiøs triumf eller personlig prestasjon eller kvalifiserende betingelse for å komme, men hviler i dette desperate ropet til Gud – for oss selv og for andre – ropet fra avstand, fra en fremmed, ropet nedenfra, fra et menneske i nød. Troens håpefulle skrik til Gud. Det som rører med Mesterens hjerte fordi det samsvarer med hans eget rop. Fra det dype roper jeg til deg, Herre! Kyrie eleison!

Denne bønnen er takkens resonans. Den gir takken innhold og dybde. For bare den som har kommet til Jesus med sin nød, med sin skjebne, med sitt eget sønderbrutte liv og har erfart at han har grepet inn – ikke bare på overflaten – ikke bare gjort meg frisk, gitt meg helse og noen ekstra år å leve – men har grepet inn i dybden – ordnet opp med det grunnleggende problemet – tatt meg inn i samfunn med seg – gitt livet struktur og mening og håp – bare den har lært å komme tilbake igjen, igjen og igjen, for å takke. Både for alt det gode som har skjedd meg – at jeg får være frisk – at jeg har mennesker som er glad i meg og som bryr seg om meg og for at jeg selv har evnen til å elske og være god mot andre. Men også for det som er vanskelig og vondt. Også da kan jeg takke – takke for at jeg ikke er forlatt, ikke er alene, men er innesluttet i Jesu lidelser og sår og kjærlighet. Aldri alene med mitt eget. Alltid delaktig med ham.

”Takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i  Kristus Jesus.” Grunn litt på den! For det første dette helt grunnleggende – det som også denne lignelsen lærer oss: at takken har en adresse. Det gode er ikke godt bare fordi det er godt. Det er godt fordi Gud er god. Han som er ”alle gode gavers giver”, som det står skrevet. Det er i seg selv noe å takke for, ja dypest sett er det selve grunnen til at vi kommer tilbake, gang på gang, at vi kjenner ham som gir oss langt mer enn det vi ber om. Kan dere tenke noe så tragisk som et menneske, full av takknemlighet for livet, for helsen, for alle gode ting, men som ikke vet hvem det skal takke? Sangen ”Jag vill tacka livet, som har gitt mig så mycket”, er så vakker og meningsfull – fra en side sett. Men du verden så tragisk og meningsløs når vi tenker over det. En breddfull takk uten utløp og uten adresse. ”Takk Gud under alle forhold”, skriver apostelen, og legger til: ”For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus.” Det er når vi er i ham vi lærer å takke – ikke bare for godene, for alt som vi umiddelbart oppfatter som godt – men for alle ting, under alle forhold. Det er den troendes privilegium. Ikke bare å kjenne Gud som alle gode gavers giver, men kjenne hans hjerte for oss i alle ting, også i det som ikke umiddelbart kjennes godt. Takke Gud under alle forhold, fordi det er Guds vilje med oss i Kristus Jesus. Slik vi samler takken i den store takkebønnen ved hver messe vi kommer sammen for å feire: ”Ved ham og med ham og i ham tilkommer deg, Gud allmektige Fader, i Den Hellige Ånds enhet, all ære og herlighet, fra evighet til evighet!”

Dette er eukaristi – lovsangen til Guds ære gjennom Jesus Kristus. Det er det ordet som brukes om den takknemlige samaritan der han vender tilbake for å takke: evkjaristå – å takke. Eukaristien, den vi alle innbys til å ta del i når vi kommer tilbake for å takke. Vi sender ikke vår hilsen med noen andre, eller sender et takkekort med riktig adresse. Vi kommer heller ikke tilbake bare med gode og takknemlige tanker. Nei, vi kommer selv. Med våre egne liv – vi legger oss selv i potten, slik vi gjør det symbolsk når vi ved inngangen til hver messe legger oblaten i ciboriet – og lar ham bære oss frem, sammen med seg selv og hele sitt fullbrakte frelsesverk frem for Faderen som en eneste stor eukaristi – takkebønn – på korset. Han som krysset grensene mellom mellom Samaria og Gallilea – og som gjorde seg tilgjengelig for oss – han var på vei mot Jerusalem, står det. Ikke bare enn tilfeldig geografisk detalj, men selve retningen og meningen med hans liv for oss. Som kirkelæreren Thomas Aquinas skriver i sin salme for Skjærtorsdagen ”Sion, pris din saliggjører” der han kaller oss til å takke og synge gledeskvad: ”Dette er vår grunn til glede, Kristus selv er her til stede med sitt legeme og blod. Når vi brød og vin får dele, tar enhver imot den hele Kristus, skjenket oss i tro.” Når vi kommer for å takke, får vi alt tilbake, som ren nåde og gave når vi tar imot ham i brødet og vinen. Han som er vårt liv og vår glede, både grunnen under og grunnen til vår takksigelse. Derfor vender vi alltid tilbake – for å lære ham bedre å kjenne, for å utdype vårt kjærlighetsforhold til ham, så hele vårt liv kunne bli en lovsang for ham.

Messe er eukaristi – lovprisning. Derfor vender vi alltid tilbake dit. ”La oss da ved ham,” oppfordrer Skriften oss, ”stadig bære frem for Gud vårt lovprisningsoffer, det vil sifrukt av lepper som priser hans navn.”

Så sender Jesus oss hjem igjen. ”Reis deg og gå hjem! Din tro har frelst deg!” Livet – også kristenlivet leves i de nære relasjoner. Også der – ja, kanskje nettopp der – avslører det mennesket seg som har lært å takke – som har lært at alt er gave, gitt av nåde. For hva skjer når vi i takk rekker hånden frem og tar imot gaven? Da skjer det noe med oss – da skjer det noe også med gaven. Den blir en oppgave der jeg rekker hånden ut til en annen og gir videre det jeg selv har fått. For intet har vi fått det, for intet skal vi gi det. Den takknemlige samaritan og den barmhjertige samaritan hører sammen – ja, er den samme. For den som selv får alt og takker for alt, er villig til å gi og ofre alt, om nødvendig. Det er også eukaristi – barmhjertighetens takkoffer.

Derfor, før vi går hjem, får vi et spørsmål. Jesus spør: ”Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni?” Hvorfor spør han? Er han skuffet over at det kom så få tilbake? Ligger det her en skjult reprimande til jødene som ikke tok imot ham? ”Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham.” Kanskje det. Men det er uansett oss han spør, vi som kom tilbake, vi som delte skjebne med dem alle, vi som var med dem på veien, vi som går sammen med dem daglig – alle dem Jesus døde for – alle dem han elsker og søker og lengter etter. Kanskje vil han sende spørsmålet med oss tilbake til hverdagen, som en påminner, som et kall til å få andre med oss tilbake til ham. Forløse takken som de fleste bærer på. Hjelpe flere til å rette takken den rette veien. Fortelle alle takknemlig mennesker hvem som skal takkes. Lære dem adressen. Få med oss noen på veien tilbake – som også er veien hjem. Så hans hus kan bli fult og takken stige opp fra enda flere.

Til ære for Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no