Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

14. søndag etter pinse

Luk 10,23-37

Fr Asle Ambrosius

Kjærlighetens vei

La oss begynne med øynene som ser. ”Da han fikk se ham”, står det om den barmhjertige samaritan, ”syntes han inderlig synd på ham.”

”Salige er de øyne som ser det dere ser”, sier Jesus. Og så legger han til at mange, ja, selv de mektigste og klokeste i denne verden, ”ville gjerne se det dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det”. Jeg hører det som et ekko fra forrige søndags evangelium, om den døvstumme, som fikk sine sanser åpnet av Jesus ved et under. Det må med andre ord et under til for at vi skal se rett og høre rett – som en forutsetning for å kunne gjøre rett. Guds helbredende finger må røre ved oss, åpne øyne og ører – og hjerter, så vi ser, hører og kjenner. Så må vi håpe at dette underet skjer også i dag når vi hører Gud tale til oss gjennom evangeliet.

Dypest sett handler det om fremtiden, ikke om morgendagen eller om årene som vi ennå måtte ha å leve, men om evigheten. ”Mester, hva kan jeg gjøre for å få evig liv?” Slik lød spørsmålet som leder frem til denne kjente lignelsen om den barmhjertige samaritan. Og det er i denne sammenhengen den skal forstås – ikke som et politisk program, ikke som en appell til våre beste sider eller som bidrag til vår dårlige samvittighet, enn si som inspirasjon til altruistisk handling. Men som et kall til frelse – både for deg og din neste – som et kall til å slå inn på en vei, som nok er smal og kronglete, som koster alt, men som fører frem til målet, til evig frelse. Kjærlighetens vei. ”Du skal elske”, sier Jesus. Du skal elske både Gud og nesten. Av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand.

”Gjør det, så skal du leve!” sier han – og han tuller ikke. Han driver ikke med oss. Han kaller oss til å følge seg i fullt alvor. Kaller oss til å bli disipler. Til å slå lag med ham inn på kjærlighetens vei, den aller beste.

Enda en iakttakelse før vi ser nærmere på lignelsen – kanskje den viktigste, tydeliggjort med hjelp fra kjærlighetens apostel i dagens epistel. Vi kaller det gjerne ”det dobbelte kjærlighetsbud” – fordi det drar oss både mot Gud og vår neste. Men dypest sett er budet ett – og det er det vi kalles til å se i dag. Satt på en formel kan vi si det slik: Vi skal elske Gud i vår neste – og vår neste i Gud! Her er det noe vi ikke kan skille fra hverandre, vi som tror på inkarnasjonen, at Gud selv er blitt et menneske. For, som Johannes skriver, ”Om noen sier at han elsker Gud, men likevel hater sin bror, da er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, han kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er det bud vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror.”

Så når presten og levitten så bort – så en annen vei – på vei til tempelet for å dyrke Gud, avslører de at de ikke kjenner hemmeligheten verken med Gud eller mennesket. ”Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet.” Det er det store alvoret. Og når den fremmede ser, stopper opp, ynkes inderlig og tar affære, avslører han at han har fått øynene sine opp både for hvem Gud er og hva et menneske er – skapt i Guds bilde med en uendelig verdi, uansett rase, kjønn, funksjonsdyktighet eller religion. Han så ikke bare nøden og sårene og hjelpeløsheten, men han så et menneske elsket av Gud, skapt i Guds eget bilde. Og vi hører ekkoet fra lignelsen om den store dommen: ”Det dere har gjort mot en av disse mine minste brødre, det har dere gjort mot meg… Og det dere ikke har gjort mot en av mine minste, har dere heller ikke gjort mot meg.” Det er det store alvoret som henger sammen med inkarnasjonens dypes hemmelighet.

”Salige er de øynene som ser det dere ser!” Som ser Gud i mennesket. Men som også ser mennesket i Gud. Det vil si, ser at det er skapt med henblikk på Gud, for å nå sitt mål i Gud. Ikke bare reddet i første omgang, ikke bare ivaretatt legemlig sett med god førstehjelp, men også ført til herberget, til kirken, til fellesskapet, til hospitalet og pleien på Guds fang. Der hele mennesket får oppleve å bli tatt vare på like frem til Jesu Kristi dag.

Dette er vårt kall, kjære venner Dette er den veien vi som kristne er kalt til å følge – hvor vi enn ellers er på vandring. Følge etter Jesus på kjærlighetens vei – med øyne som er salvet slik at de ser slik Jesus ser og elsker slik Jesus elsker. Noen annen vei til frelse finnes ikke.

Men da må vi spørre i fullt alvor: Når den frem? Kommer vi virkelig frempå den veien – vi som så ofte kommer til kort, som kjenner på vårt kalde hjerte, som altfor ofte går forbi, haster videre, som leter etter kompromisser og unnskyldninger, som svikter når det gjelder? Ja, den når frem for den som har fått øynene åpnet så han eller hun samtidig har fått se inn i Guds kjærlighet som også gjelder for den som feiler og faller. For kjærlighetens vei verken begynner eller ender med oss – den fullføres ikke av oss. Den begynner hos Gud, som elsker oss lenge før vi elsker ham, og den når sin fullendelse når Jesus gir sitt liv for oss på korset. ”For kjærligheten”, skriver Johannes, ”er ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.” Så er Jesus selv selve prototypen på den barmhjertige samaritan, ja, han er den barmhjertige samaritan, som stopper opp der jeg befinner meg, som ser hvem jeg er, som ynkes over meg i min hjelpeløshet, som løfter meg opp og fører meg til herberget og betaler alt til siste øre.

”Mine kjære”, skriver apostelen, ”har Gud elsket oss slik, da skylder vi å elske hverandre.”

Og her står vi – som de privilegerte vi, ifølge Jesus, er, som har fått øynene våre opplatt, vi som har sett det mange ikke ser – som har sett inn i Gudsrikets hemmeligheter – og som altså befinner oss et sted på kjærlighetens brogede vei. Og vi må spørre: Hvor går veien videre herfra? Hvordan skal vi forholde oss til nøden som omgir oss så å si på alle kanter hvor vi så enn går, og som krever konkrete handlinger av oss. Hva er for eksempel vårt bidrag inn i verdens største flyktningkatastrofe der millioner befinner seg i akutt nød og som roper på hjelp?

Før vi diskuterer konkrete politiske løsninger, må vi våge å se dem inn i øynene, gjenkjenne oss selv i dem, se gudsbildet i deres fryktsomme øyne og se håpet om et trygt og verdig liv som et gjenskinn av vår felles guddommelige bestemmelse.

Så både kan vi og skal kaste oss inn i diskusjonen og delta i samtalen om for eksempel vår tids flyktningkatastrofer, hvordan vi best kan hjelpe, hvor hjelpen bør settes inn for å ha størst virkning. Her gjelder det å holde hodet kaldt og ikke la seg forføre av følelser og lettvinte løsninger, enn si dømme andres hensikter. Vi må være åpne for at det finnes flere løsninger, og at alle ikke trenger å være enige eller gjøre det samme. Det kan godt hende at den viktigste hjelpen vi kan gi er i nærområdene, som det heter. Men å si det, uten å se det enorme presset som hviler nettopp på de omkringliggende landene og som i desperasjon roper på verdenssamfunnets solidaritet, er et påskudd for å skyve ansvaret fra seg. I hvert fall hvis det kombineres med et hjerterått forslag om å sende alle flyktningene tilbake over havet. Det viktigste er at mennesker får hjelp, om det skjer her eller der. All menneskelig fornuft tilsier at det må skje både der og her, ja på alle tenkelige og utenkelige måter. Kjærligheten gjør oppfinnsom og finner veier og åpner muligheter. Det alvorlige er om kjærligheten blir kald mellom oss. Kjærligheten begrenser ikke, setter ikke ting opp mot hverandre. Kjærligheten er oppfinnsom – den søker ikke sitt eget. Og den vil alltid koste.

Som kirke vet vi også at ikke alt er politikk. Ikke alt lar seg løse av strukturer og programmer. Skal kjærligheten stå sin prøve må den våge nærheten til det enkelte menneske, søke kontakt, invitere inn, tilby fellesskap. Ja, da må vi kanskje våge også å bli lurt – for kjærlighetens skyld. Våge å la oss misbruke, om så skulle skje. For dypest sett handler det om hvem vi er og om hvordan vi forstår oss selv – ikke første og fremst som innehavere av all visdom og alle svar og alle ressurser, som verdensmestere i nødhjelp; men som ufullkomne, rådløse, sårbare og hjelpetrengende mennesker som selv er avhengig av Guds barmhjertighet; gitt til hverandre som brødre og søstre til støtte og hjelp på kjærlighetens vei mot målet. Derfor er vårt kall som kirke i denne verdens nød å være hospitalet som tar imot de som trenger omsorg og pleie, være Jesu Kristi kirke som disponerer alle tilgjengelige legemidler, vann som renser, salve som leger, brød og vin som metter og styrker, ord som reiser opp og gir håp. Kjærlighet som varer og bevarer – helt til Kristus kommer igjen.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no