Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Preken 14. søndag etter pinse

Luk 10,23-37

Fr Asle Ambrosius

Kjærlighetens vei

Med den verste flyktningkatastrofen i vår tid på gang, med hjerteskjærende bilder av desperate mennesker på flukt, spedbarn og oldinger, foreldre og barn, på flukt fra krig, sult, terror og vanstyre, i livsfarlige situasjoner på hav og land, sultne og forkomne langs veikanter og jernbanespor – med et slikt bakteppe blir det skremmende nærgående når Jesus igjen lar oss få høre fortellingen om den forslåtte mannen ved veikanten som var falt blant røvere. Og det er ikke mulig for oss som i dag opplever all denne menneskelige lidelse og nød like inn på livet – og samtidig hører om den barmhjertige samaritan – han som i motsetning til de fleste, så den forkomne og syntes inderlig synd på ham – det er ikke mulig å ikke kjenne oss utfordret som kristne mennesker. Hva kan vi si? Hva kan vi gjøre? Hva er det Jesus kaller oss til – i denne situasjonen?

Men før vi gjør et konkret forsøk på å vise en vei gjennom en svært sammensatt og kompleks problematikk, som slett ikke kan løses ved enkle grep, må vi ta oss tid til å høre hva Jesus har å si i dagens evangelium. For også dette er et evangelium – et godt budskap – en god vei – om vi bare hører oss inn på kjernen i det han har å si.

”Salige er de øyne som ser det dere ser”, sier Jesus. Og så legger han til at mange, ja, selv de mektigste og klokeste i denne verden, ”ville gjerne se det dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det”. Jeg hører det som et ekko fra forrige søndags evangelium, om den døvstumme, som fikk sine sanser åpnet av Jesus ved et under. Det må med andre ord et under til for at vi skal se rett og høre rett – som en forutsetning for å kunne tale rett og handle rett. Guds helbredende finger må røre ved oss, åpne øyne og ører – og hjerter, så vi ser, hører og kjenner.

Dypest sett handler det om menneskets redning. Om fremtiden, om din og min evige frelse. ”Mester, hva kan jeg gjøre for å få evig liv?” Slik lød spørsmålet som leder frem til den kjente lignelsen om den barmhjertige samaritan. Og det er i denne sammenhengen den skal forstås – ikke som et politisk program, ikke som en appell til våre beste følelser eller bidrag til vår dårlige samvittighet, eller som inspirasjon til en humanitær redningsaksjon. Men som et kall til frelse – både for deg og din neste – som en vei å gå, som nok er smal og kronglete, som koster alt, men som fører frem til målet. Kjærlighetens vei. ”Du skal elske”, sier Jesus. Både Gud og nesten. Av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand.

”Gjør det, så skal du leve!” sier han – og han tuller ikke. Han driver ikke med oss. Han kaller oss til å følge seg i fullt alvor. Kaller oss til å bli disipler. Til å slå lag med ham inn på kjærlighetens vei.

Enda en iakttakelse – kanskje den viktigste, tydeliggjort med hjelp fra kjærlighetens apostel i dagens epistel. Vi kaller det gjerne ”det dobbelte kjærlighetsbud” – fordi det drar oss både mot Gud og vår neste. Men dypest sett er budet ett – og det er det vi kalles til å se i dag. Satt på en formel kan vi si det slik: Vi skal elske Gud i vår neste – og vår neste i Gud! Det er her noe vi ikke kan skille fra hverandre. For, som Johannes skriver, ”Om noen sier at han elsker Gud, men likevel hater sin bror, da er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, han kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er det bud vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror.”

Så når presten og levitten så bort – så en annen vei – på vei til tempelet for å dyrke Gud, avslører de at de ikke kjenner hemmeligheten verken med Gud eller mennesket. ”Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet.” Det er det store alvoret. Og når den fremmede ser, stopper opp, ynkes inderlig og tar affære, avslører han at han har fått øynene sine opp både for hvem Gud er og hva et menneske er – skapt i Guds bilde med en uendelig verdi, uansett rase, kjønn og religion. Han så ikke bare nøden og sårene og hjelpeløsheten, men han så et menneske elsket av Gud, et menneske skapt i Guds bilde. Og vi hører ekkoet fra lignelsen om den store dommen: ”Det dere har gjort mot en av disse mine minste brødre, det har dere gjort mot meg… Og det dere ikke har gjort mot en av mine minste, har dere heller ikke gjort mot meg.” Det er det store alvoret. Inkarnasjonens dypeste hemmelighet.

”Salige er de øynene som ser det dere ser!” Ser Gud i mennesket. Men også ser mennesket i Gud. Det vil si, ser at det er skapt med henblikk på Gud, for å nå sitt mål i Gud. Ikke bare reddet i første omgang, ikke bare ivaretatt legemlig sett med god førstehjelp, men ført til herberget, til kirken, til fellesskapet, til pleien i Guds fang. Der hele mennesket får oppleve pleie og omsorg like frem til Jesu Kristi dag.

Dette er vårt kall. Dette er den veien vi som kristne er kalt til å følge – hvor vi enn er på vandring. Følge etter Jesus på kjærlighetens vei – med åpnede øyne som ser slik Jesus ser og elsker slik Jesus elsker. Noen annen vei til frelse finnes ikke. Men da må vi spørre i fullt alvor: Når den frem? Når vi frem? Finnes det redning for oss langs denne veien – vi som så ofte kommer til kort, som kjenner på vårt kalde hjerte, som leter etter kompromisser og som svikter når det gjelder? Ja, for den som har fått øynene åpnet så han eller hun samtidig har fått se inn i Guds kjærlighet som også gjelder for den som feiler og faller. Kjærlighetens vei begynner ikke med oss – og fullføres ikke av oss. Den begynner hos Gud, som elsker oss lenge før vi elsker ham, og den når sin fullendelse når Jesus gir sitt liv for oss på korset. ”For kjærligheten”, skriver Johannes, ”er ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.” Så er Jesus selv selve prototypen på den barmhjertige samaritan, som stopper opp der jeg befinner meg, som ser hvem jeg er, som ynkes over meg i min hjelpeløshet, som fører meg til herberget og betaler alt til siste øre.

”Mine kjære”, skriver apostelen, ”har Gud elsket oss slik, da skylder vi å elske hverandre.”

Og her står vi – som de privilegerte vi, ifølge Jesus, er, vi som har sett det mange ikke ser – som har sett inn i Gudsrikets hemmeligheter – og som befinner oss et sted på kjærlighetens brogede vei. Og må spørre: Hvor går veien videre? Hvordan skal vi forholde oss til nøden som omgir oss så å si på alle kanter og som krever konkrete handlinger av oss. Hva er vårt bidrag inn i verdens største flyktningkatastrofe der millioner befinner seg akutt nød. Og roper på hjelp fra verdenssamfunnet?

Jeg har, som dere forstår, ingen enkle svar og det finnes ingen enkle løsninger. Men det gjelder fremfor alt å holde hjertet varmt og hode kalt. Og alltid bevare håpet. Det er alltid en god regel for en kristen. Et varmt hjerte betyr at vi uansett hvordan vi velger å stille oss til tallet 8000 ekstra flyktninger til vårt land i løpet av de neste tre årene eller til spørsmålet om hvor det er best å sette hjelpen inn, i nærområdene eller i krafttiltak her hjemme, uansett må vi se at det dreier seg om mennesker, ikke tall, om mennesker som er skapt i Guds bilde hver enkelt av dem og som er elsket av Gud. Før vi diskuterer konkrete politiske løsninger, må vi våge å se dem inn i øynene, gjenkjenne oss selv, og se gudsbildet i deres fryktsomme øyne. Og se håpet om et trygt og verdig liv, som et gjenskinn av vår felles guddommelige bestemmelse.

Så kan vi kaste oss inn i diskusjonen om hvordan vi best kan hjelpe, hvor hjelpen bør settes inn for å ha størst virkning. Og her gjelder det å holde hodet kaldt og ikke la seg forføre av følelser og lettvinte løsninger. Det kan godt hende at den viktigste hjelpen vi kan gi er i nærområdene. Men å si det, uten å se det enorme presset som hviler nettopp på de omkringliggende landene og som i desperasjon roper på verdenssamfunnets solidaritet, er et påskudd for å skyve ansvaret fra seg. I hvert fall hvis det kombineres med et hjerterått forslag om å sende alle flyktningene tilbake over havet. Det viktigste er at mennesker får hjelp, om det skjer her eller der. Og all menneskelig fornuft tilsier at det må skje både der og her, ja på alle tenkelige og utenkelige måter. Å hjelpe flyktningene der – for å slippe å hjelpe dem her – er i bunn og grunn dypt ukristelig. Likeså å sette frykten for begrensninger i egne velferdsgoder opp mot mennesker som banker på vår dør, mennesker som har mistet alt og som søker tilflukt hos oss. Det er ikke verdig en kultur som i århundrer har vært preget av lignelsen om Den barmhjertige samaritan. Det er rett og slett en skam. Igjen kjærlighetens apostel: ”Men den som ser en bror lide nød og lukker til for ham når han selv har mer enn nok å leve av, hvorledes kan han ha Guds kjærlighet i seg?”

Og så må vi som kristne gjerne være uenige om hvilke løsninger som er best – om hvilket nivå hjelpen skal gis på – om ansvaret ligger i kommunene eller staten – bare engasjementet for medmennesket ligger i bunnen. Det alvorlige er om kjærligheten blir kald. Kjærligheten begrenser ikke, setter ikke ting opp mot hverandre. Kjærligheten er oppfinnsom – og søker alltid etter nye måter å hjelpe. Og den vil alltid koste.

Og som kirke vet vi også at ikke alt er politikk. Ikke alt lar seg løse av strukturer og programmer. Skal kjærligheten stå sin prøve må den våge nærheten til det enkelte menneske, søke kontakt, invitere inn, tilby fellesskap. Ja, da må vi våge også å bli lurt – for kjærlighetens skyld. Våge å la oss misbruke, om så skulle skje. For dypest sett handler det om hvem vi er og om hvordan vi forstår oss selv – ikke første og fremst som innehavere av all visdom og alle svar og alle ressurser og verdensmestere i nødhjelp, i å gi etter folketallet – men som ufullkomne, sårbare og hjelpetrengende mennesker som er avhengig av Guds barmhjertighet, gitt til hverandre som brødre og søstre til støtte og hjelp på Kjærlighetens vei mot målet.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no