Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Preken 14.s.e.pinse

St. Mikael 2016

Matt 5,43-48

Fr Asle Ambrosius

Fullkommen – som Gud

Aller først et spørsmål som kan synes rart å stille, men som allikevel må stilles: Mener Jesus det han sier? Eller bedre: Mener han det virkelig, slik det står, at vi skal være fullkomne, slik som Gud er fullkommen?

Når jeg spør slik, er det fordi det finnes en måte å forstå Bergprekenen på som etterlater en viss tvil. Så høy en standard, så strenge krav, så harde bud! En etikk som overgår det vi vanligvis tenker er mulig for et vanlig menneske. En ting er det som sies i Moseloven: Du skal, og du skal ikke! Men her høyner Jesus kravet med sine: ”Men jeg sier dere…” Mener han det han sier? Det høres nesten respektløst å stille et slikt spørsmål. Mener han ikke bare å si at det er umulig? Høyner han ikke bare kravet for å sette oss fast, for å avsløre oss? For å slå fast en gang for alle at vi er syndere som trenger nåde – og at vi aldri kan drømme om å nå opp til de guddommelige idealene, ja til å være som Gud selv? Slik at Bergprekenen ikke skal tas på alvor på den måten at den sier oss hva vi virkelig skal gjøre, men høres mer som et skriftespeil som viser oss vår vannmakt og vår usseldom for å vise at vi trenger Jesus og syndenes forlatelse?

Jo, at vi trenger syndenes forlatelse i møte med slike moralske krav, er sikkert og visst. Og at alt vårt liv som kristne bunner i Guds nåde og alltid vil gjøre det helt til vårt siste åndedrag på jorden, er like sikkert. Uten Guds nåde blir intet menneske salig. ”Salige er dere,” sier Jesus, ”for himmelriket er deres.” Med disse saligprisningene starter Jesus sin undervisning om Guds rike og om hvordan det skal være der. Dermed starter han med gaven – det han gir, uforskyldt og av nåde. Salige er dere, sier han. Ikke skal være, eller skal bli, eller skal komme frem til når vi har gjort alt han byr oss om å gjøre – en slags premie for velgjort gjerning og vel gjennomført liv. Nei, han sier: ”Gled og fryd dere, for himmelriket er deres!”

Men nettopp derfor mener han det han sier når han sier at for alle som hører Guds rike til setter Gud standarden, ja, enn mer, er Gud selv standarden. Bli det dere er, sier Jesus. Virkeliggjør hans vilje i verden! Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden! Elsk deres fiender, velsign de som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere, så dere kan være barn av deres Far i himmelen! Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? Vær da fullkomne, slik som deres Far er fullkommen!

Jesus mener det han sier. Naturligvis gjør han det! Han spiller ikke med oss. Han holder oss ikke for narr. Han tar oss på alvor og setter oss inn på en vei som fører til fullkommenhet – til guddommelig liv. Slik forsto Peter det, når han til sine medkristne skriver: ”Da vi lærte ham å kjenne som kalte oss ved sin egen herlighet og kraft, gav hans guddommelige makt alt som tjener til liv og gudsfrykt. Derved har vi fått de dyrebareste og største løfter; ved dem skulle dere få del i guddommelig natur, etter at dere har sluppet bort fra forfallet i verden, det som kommer av begjæret. Derfor må dere sette alt inn på at troen viser seg i rett liv…” (2 Pet 1,4).

Dette snakker vi kan hende for lite om – men det er en del av vår tro som ortodokse og katolske kristne, at vi har fått del i guddommelig natur og at denne naturen etter hvert skal gjennomlyse oss slik at vi blir ham lik (theosis = guddommeliggjørelse). Gud ble menneske for at vi mennesker skulle bli Gud. Slik lærer kirkefedrene oss. Vel trenger vi å skjerpe både tanke og tunge slik at vi får dette riktig uttrykt, så langt det lar seg gjøre, så det ikke blir heresi. Bare Gud er Gud i sin natur. Når vi bekjenner at Jesus er født av Faderen fra evighet av – altså ikke skapt som vi er det – så bekjenner vi at Jesus er sann Gud av sann Gud. Og det er altså ikke vi. Vi er skapninger, skrøpelige sådanne, men dog skapt i Guds bilde til å være ham lik.

Johannes av Damaskus hjelper oss til å forstå, når han sier at ordet ”Gud” i Bibelen ikke refererer til den guddommelige naturen, altså slik Gud er i seg selv, for det er skjult for oss. Gud skjuler sin herlighet for vårt menneskelige øye. Når Gud åpenbarer seg for oss, sier Johannes, er det ikke hans natur vi ser, men hans energier – hans guddommelige makt og nåde. Ordet Gud kommer fra verb som betyr ”å virke” eller ”å brenne”. Det er altså hans gjerninger vi ser. Det han virker iblant oss. Ikke slik han er i seg selv.

Så når Jesus i Johannes 10,34 siterer fra Salme 82,6: ”Dere er guder, sønner av Den høyeste er dere alle”, så mener han ikke at vi er guder av natur, men at vi er det i kraft av at vi er skapt i Guds bilde; og enda mer, at vi ved å få del i Kristus, han som delte vår menneskenatur, blir tatt inn i Den høyetes egen familie. Det Jesus er av natur, er vi blitt ved adopsjon! For som Johannes skriver: ”For alle som tok imot ham, dem gav ham rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud.”

Så derfor mener Jesus det han sier når han sier til oss i dag: ”Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen!”

Kanskje kan et enkelt bilde hjelpe oss til å forstå dette med guddommeliggjørelse. Det er som et sverd av stål som legges i ilden. Etter hvert begynner det å gløde. Ildens energier gjennomtrenger stålet. Sverdet blir ikke ild, men det får ildens egenskaper. Slik skal Guds natur, slik vi møter den i Kristus, sann Gud og sant menneske, virke i oss og på oss, slik at vi blir forvandlet, som Paulus sier, og blir ham lik.

I dag er det kjærligheten det gjelder. Det er Guds kjærlighet i Kristus som skal gjennomtrenge oss slik at vi lærer å elske som han elsker. På den måten skal det bli synlig, sier Jesus, at vi er ektefødte barn av vår himmelske Far, han som lar sin sol gå opp over onde og gode og lar dett regne over rettferdige og urettferdige.

Med Jesus er det satt inn en motkultur i verden. Kirke betyr nettopp det som er kalt til å være noe for Gud og dermed bety en forskjell for andre. Ikke bare de som står oss nærmest, ikke bare de som vi i utgangspunktet kjenner oss i slekt med. Men også de vi ikke liker, de vi kjenner motvilje mot, de som vi hater (om vi våger å bruke så sterke ord), de som ikke hører til her hos oss.

Det er mye med kirken som folk utenfor ikke forstår. Et annerledes språk. Særegne tradisjoner. Moralske grenser. Og slik må det være for en kirke som vet seg å ha fått trosarv overgitt som den ikke må skusle bort. Men la nå det være. For en ting er det som folk ikke kan forstå fordi det er uvant og annerledes. En annen ting er det som er ganske annerledes og nettopp derfor det eneste folk forstår når det kommer til stykke, det eneste som kan nå inn til alle mennesker, fiender som venner, onde som gode; nemlig Guds overraskende, overveldende og grensesprengende kjærlighet.

Det er dette, kjære troende, som gjør Kirken annerledes og som gjør at den fortsatt appellerer til stadig nye generasjoner – fordi den i sin tro bærer på hemmeligheten om Guds kjærlighet til menneskene. Ikke bare gjennom naturens gaver som han lar komme både gode og onde til gode. Men først og fremst gjennom selv å komme sine fiender i møte ved å la Jesu bli født som en av oss, så å si bære fiendens ansiktstrekk, og ved sin død forsone verden med seg.

”Men Gud viser sin kjærlighet til oss”, skriver apostelen, ”ved at Kristus døde for oss da vi ennå var syndere.” Og for enda sterkere å gjøre det klart for oss hva det betyr, fortsetter han: ”Da vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns blod.” (Rom 5,8-9)

Ved å feire dette forsoningens mysterium hver gang vi samles til den hellige eukaristi dras vi inn i denne kjærlighetens motstrøm i verden, inn i det som til alle tider og under alle forhold gjør Kirken til virkelig motkultur. Denne hemmeligheten blir verden aldri klok på – og samtidig aner den midt i sin uforstand at den er verdens eneste håp.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no