Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

14. søndag etter pinse

Lukas 10:23-37

Fr Tom Hængsle

«De bortkomne vil jeg lete etter, og de som er drevet fra hverandre, vil jeg føre tilbake.» (Esek 34,16) Det er profeten Esekiel som skriver slik. De som lyttet til lignelsen om den barmhjertige samaritan, kom sikkert til å tenke på de ordene, for de kunne sine profeter. Profetens ord er en beskrivelse av den gode hyrden som skal komme.

Når Jesus forteller om den barmhjertige fra Samaria, beskriver han den gode hyrden. Den barmhjertige samaritan og den gode hyrden er to bilder med samme innhold. De handler om Jesus Kristus og hva han gjør. Men de handler ikke bare om ham. Når han sier: «Gå du bort og gjør likeså;» da lar han lignelsen handle om oss som hører den.

Men vi er ikke alene. Det ligger noen i diket også, og det handler om ham også. Det er tre hovedpersoner i dramaet: Herren Kristus, du som hører, og han i diket. Det er den kristne kjærlighetens trekantdrama som Jesus tar oss inn i og underviser oss om. En trekant får man der tre linjer forbinder tre punkter. Dette linjespillet i den guddommelige kjærligheten er det lignelsen handler om.

Den første linjen går mellom Kristus og deg som lytter

 Dere merket kanskje at Jesus i lignelsen snudde på vår måte å bruke «neste» på. Vi sier at vår neste er den som trenger vår hjelp og synes sikkert det er han som ligger forslått i diket. Men på den lovkyndiges spørsmål «Hvem er så min neste?» svarer Jesus med å fortelle lignelsen, som slutter med et motspørsmål: «Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?»

På det spørsmålet finnes det bare ett svar: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da handlet det om de to, den lovkyndige og Jesus. Når den lovkyndige spør: «Hvem er så min neste?» svarer Jesus: Det er jeg som er den gode hyrden. Det er mellom deg og meg som den første linjen går i den guddommelige trekanten. Du kan kjærlighetsbudet utenat og du snubler ikke i ordene. Men du må forstå at her handler det ikke om tanker og teorier, men om handling og håndgrep. Det hører med til kjærlighetens vesen at den må ta form midt i verdens elendighet. Gud har gjort noe med det. Han har sendt meg til verden for å oppsøke det bortkomne, føre hjem de fordrevne og forbinde de sårede. Og du hører også med til dem som behøver forsoning og forlatelse. Som trenger å få kjærlighet og være elsket for å kunne elske selv og gi kjærlighet.

Slik kunne vi bygge ut det svaret som Jesus gav. Han stiger selv fram som vår neste og vår hyrde. Alt sammen begynner med at den som lytter, ser at Jesus er hans neste. Hans disipler hadde sett det. Derfor sier han: «Salige er de øyne som ser det dere ser!» De så Guds kjærlighetsdrama spilles opp for sine øyne der Jesus gikk fram. De så den gode samaritanen og den barmhjertige hyrden i funksjon midt i virkeligheten. Disiplene så at Jesus var deres neste og de forstod at ordet om å elske sin neste først og fremst betydde å elske ham som hadde elsket dem. En av dem skrev nettopp det i et av sine brev: «Vi elsker fordi han elsket oss først.» (1 Joh 4,19) – Spør vi hvorfor det finnes så lite kjærlighet blant mennesker, kan vi sikkert svare: fordi det finnes så lite kjærlighet til Jesus.

Den første linjen i kjærlighetens trekant går mellom Kristus og deg. De salige øyne er de som ser Kristus som sin neste. Veien mellom Jerusalem og Jeriko går frem nettopp der du står, sitter eller ligger. Mennesker går forbi deg, for de har det travelt. Eller de tenker: det man ikke blander seg borti, behøver man ikke trekke seg ut av, og så øker de takten.

Men det finnes en som stanser hos deg og sier: Jeg er din gode hyrde, som salver ditt hode med olje og lar ditt beger flyte over. Jeg lar deg ligge i grønn enger og fører deg til hvilens vann. Oljen er Åndens gave, begeret er nattverdkalken, vannet er døpefontens vann og hvilens grønne enger er det skjulte liv med Kristus i Gud.

Den andre linjen går mellom Kristus og ham i diket

Det er han som er medmennesket, han vi pleier å kalle vår neste. Hvordan kan det ha seg at vi kaller medmennesket for vår neste, hvis det er Jesus som er det? Svaret er ganske enkelt. Vi kaller vårt medmenneske for vår neste fordi Jesus møter oss i det. Det har han selv sagt flere ganger. «Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.» (Matt 18,5)  Og til disiplene sa han: «Den som tar imot dere, tar imot meg.» (Matt 10,40)  Og i lignelsen om det store oppgjøret for Guds trone sa han: «Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.» (Matt 25,45)

Han som selv er vår neste, møter oss i den som vi kaller vår neste. I ham eller henne tar han imot den kjærlighet vi har å gi. Mellom det mennesket og Kristus finnes det en linje som er like klar og rett som mellom Kristus og deg.

Men det er ikke alltid lett å se Kristus i sin neste. Ofte kan det være meget vanskelig. Å kunne se Kristi ansikt i et forslått og ille tilredt menneske, kanskje fordrukken og dopa, kanskje bedragersk, uærlig, lumsk og slu, - det kan være uovervinnelig brysomt. Det er lettere å beklage det menneskets uflaks og gå forbi og tenke at han har mest seg selv å takke og at det man ikke blander seg bort i, behøver man ikke dra seg ut av.

Men Jesus sier at ingen av oss noensinne kan adskille Kristus fra et annet menneske og si: i ham eller henne møter han meg iallfall ikke. Jesus var jo vant til å gå blant menneskene i fornedrelsens skikkelse og det er ingen grunn til å tro at han skulle ha sluttet med det for bare å egne seg til vår etablerte fromhet. Det er jo for å oppsøke det bortkomne og føre de fordrevne hjem og forbinde den sårede at den gode hyrden har kommet.

Den andre linjen i den guddommelige kjærlighetens trekant går mellom Kristus og din neste. Men den angår også oss, fordi det er ikke til å komme ifra at vi lever midt iblant alle dem som Kristus er en neste for. Med Kristus i spissen går trekantens linjer ned i virkeligheten, den ene til deg og den andre til alle de andre. Når vi binder sammen de nederste punktene, er trekanten sluttet.

Den tredje linjen går mellom deg og alle de andre

Når Jesus sier: «Gå du bort og gjør likeså,» da slutter han trekanten og trekker selve basislinjen. Det er den som Martin Luther sikter til når han sier at en kristen skal være en Kristus for sin neste. Ikke Kristus, men EN Kristus, en som går bort og gjør som ham.

Slik gjør han lignelsen til en lignelse om oss. Det er du og jeg som skal være en Kristus for vår neste, vi som ser at det er han som ligger i diket.

Det er dette som vi kaller diakoni. Det er en Kristus-gjerning. Ordet betyr tjeneste og det er ham vi skal tjene gjennom å elske vår neste, som han møter oss i. Da flytter alt sammen fra teoriens og teologiens høyder ned på de veier der vi går fram. Der livet floker seg til, er det diakonien skal leve. Der er det en kristen skal være en Kristus for sin neste. Hvor ellers? I kirker og bedehus, på møter og fester trengs det sjelden. Men midt ute i livet trengs det alltid: den kristne kjærlighetens faste håndgrep og solide håndverk. Det er ofte vanskelig og besværlig og skittent, utakknemlig også, men det er der diakonien skal leve.

En måte komme ifra dette ansvaret kan være å gjøre det så stort og dramatisk at det går utenfor vår rekkevidde. Derfor skal vi feire diakoniens dag ved å oppfordre hverandre til noe veldig enkelt og konkret for et menneskes skyld, som du ofte tenker på, Hvem det er, vet ikke jeg, men du vet det. Det var noen du skulle besøke, men det har ikke blitt noe av. Gjør det i dag. Og er ikke det menneskets innen rekkevidde, så ta den telefonen som du skulle ha tatt for lenge siden. Det er noen som skulle hatt et brev, selv om det hverken er jul eller fødselsdag. Det var en håndsrekning du skulle gi, en tjeneste du skulle gjøre, men som det ikke har blitt noe av. Det var noe du skulle ha greid opp i. I dag er det en bra dag for noe så’nt, ikke for den dårlige samvittighetens skyld, men for det menneskets skyld som du tenker på. Og for Kristi skyld, han som sa at du skulle gå bort og gjøre som han. Så hans kjærlighet får ta veien gjennom dine øyne og dine hender og dine ord.

Kristus, du og din neste – det er også en treenighet, for vi skulle alle være ett i Kristus. Gjennom ham som er vår Herre og konge, vår yppersteprest og den store diakonen, er vi forenet ved dåp og tro med Den Hellige Treenigheten, som vi nå skal bekjenne vår tro på.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no