Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

13. søndag etter pinse

Luk 13,10-17

Fr Asle Ambrosius

Det var sabbat – Sjabat – dagen for hvile og rekreasjon for Guds gode skaperverk. En annerledes dag blant alle de alminnelige dagene. En dag til Herrens ære, han som skapte himmelen og jorden og alt som fyller den. ”Skapelsens krone”, som jødene fortsatt kaller den, fordi den vitner om Guds godhet og skjønnhet. Et ekko av ordene fra tidenes morgen: ”Og se, alt var såre godt!

På sabbaten skulle ingen arbeide – med unntak av Gud som alltid ser til sin skapning og som aldri holder opp med å kalle den til seg. På sabbaten skulle heller ingen være alene. Det var en tid for fellesskap og glede. Et glimt av himmelen på jorden – en paradisisk oase midt i tiden. Slik var sabbaten også en håpets dag som bar fremtiden i seg.

I den gammeltestamentlige lesningen hører vi hvordan sabbatsdagen også gjennomsyret forvaltningen av naturen med sin veksling mellom arbeid og hvile. Slik menneskene trenger hvile og rekreasjon, slik også med jorden. Den må ikke utmattes og utplyndres, men forvaltes fornuftig og med respekt. Troen på skaperen av himmel og jord gjør oss til naturens tjenere og ikke til herskere. Og håpet som er menneskenes, er også et håp for jorden. Slik vi synger med salmisten: «Du sender ut din Ånd ,og de blir skapt, du gjør jorden ny.»

Denne sammenhengen mellom mennesket og natur – at vi hører sammen i et skjebnefellesskap – blir om mulig enda tydeligere i dagens andre lesning fra Romerbrevets åttende kapittel. «Vi vet at alt som er skapt, stønner og lider som i fødselsveer helt til denne dag. Og ikke bare det, også vi som har fått Ånden, den første frukt av den kommende høst, vi sukker med oss selv og lengter etter den dag da vårt legeme blir fridd ut, og vi blir Guds barn helt og fullt.» Sterkere kan det ikke sies at vi hører sammen i et skjebnens fellesskap – og at vårt håp gjelder hele skapningen og ikke bare «sjelens frelse».

Når vi så møter Jesus i dagens evangelium ligger dette som et nødvendig bakteppe. Møtet med denne prøvede og krumbøyde kvinnen på selve sabbaten er en slags fortetning av hele skaperverkets forvridde skjebne. Og når Jesus i dette møtet lar seg bevege – han ser henne, står det – ser, ikke bare som et optisk fenomen, men ser henne som den hun er, med sin lidelse og sine lengsler, sitt ytre og indre fangenskap – når han ser henne slik, hun trenger ikke si noe som helst, griper han inn med Guds egen fullmakt og reiser henne opp så hun blir den kvinnen hun var skapt til å være. «Han la hendene på henne,» står det, «og straks rettet hun seg opp og priste Gud.»

Og så får vi en anskueliggjørelse av sabbatens dypeste mening gjennom den diskusjonen som fulgte mellom Jesus og synagogeforstanderen. Den siste mente på fullt alvor at det Jesus gjorde var et brudd på forbudet mot å arbeide på sabbaten. Jesus var å anse som en lovbryter og opprører som skapte uro i rekkene. Det er herlig å se hvordan Jesus avslører denne rigide, religiøse holdningen ved å slå dem så å si på hjemmebane ved å vise til deres egen praksis. «Løser ikke hver eneste en av dere oksen sin eller eselet fra båsen også på sabbaten, og leier dem ut for å la dem få drikke?» Og så setter han inn støtet ved å minne dem om menneskets uendelige verdi som skapt i Guds bilde og som går foran alt annet – ikke på bekostning av dyrene og naturen og alt som Gud har skapt – men som selve representanten for og kronen på Guds skaperverk som lengter etter sin frihet som bare Gud selv kan gi.

Og vi minnes Jesu ord et annet sted: «Sabbaten ble til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbaten!» Så er det heller ingen tilfeldighet at Jesus gjør sin nyskapende og frigjørende gjerning nettopp på en sabbat. På den måten knytter han det lidende menneske og Gud sammen i en håpets fremtidshandling. Jesus er selv sabbatens Herre.

Fortellingen har altså en enda dypere mening enn at et enkelt menneske blir helbredet. Den avslører hvem Jesus er. Dere husker at jeg sa til å begynne med at på sabbaten skulle ingen arbeide – med unntak av Gud selv som alltid ser til sin skapning og som aldri holder opp med å kalle den til seg. Når Jesus gjør som han gjør, griper inn på selveste sabbaten og gjør seg til herre over den, gjør han som Gud selv, handler i Guds sted, ja selv er ett med Skaperen av himmel og jord. Ved sine gjerninger og med sitt liv – ved sin død og oppstandelse – snur han menneskets skjebne – ja, ikke bare menneskenes, men hele skapningens skjebne – og gir ånd og liv og håp og fremtid. Gjennom dåpens vann – gjennom døden sammen med ham – reiser han oss opp til å bli det mennesket vi var skapt til å være og gir oss håpet som aldri blir til skamme.

Sabbaten, sa jeg, var en håpets dag som bar fremtiden i seg. Og i dag hører vi hvordan dette håpet er brutt inn og fyller våre dager med glede og håp. «Den kommer, den kommer, den dag som vi venter, den lyste dag som i verden skal gry», slik skal vi synge ved innledningen til nattverden. Vårt håp er satt til Kristus, han som ved sin oppstandelse har sprengt tidens forbannelse og gitt oss den nye dagen – Herrens dag – den første dagen i uken – ikke som erstatning for sabbaten, men som en oppfyllelse av den, med alt det innebærer av håp for jord og dyr og mennesker. Dagen som er avsatt til å komme sammen med denne frigjorte kvinnen for å prise Gud for hans storverk. Dagen da den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus møter oss og ser oss hver og en av oss og sier: «Kom til meg, alle deres som strever og har tungt å være, og jeg vil gi dere hvile.» Kanskje blir det tydelige hva han mener, når vi gjengir ordene hans på hebraisk: «Kom til meg alle dere som arbeider og strever, og jeg vil gi dere sabbat – sjabat!»

Og for å føre å føre tanken om sabbaten til ende, hører vi ordet fra Hebreerbrevet: «Altså er det fremdeles en sabbatshvile i vente for Guds folk.»

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no