Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

13. søndag etter pinse

Mark 7,31—37

Fr Asle Ambrosius

Hva er det som får et menneske til å søke Gud?

I første omgang kan kanskje dette spørsmålet synes å føre bort fra tekstens poeng – og ikke inn i det. Men teksten forteller jo om et menneske som får møte Jesus og som blir lukket inn i fellesskapet både med Gud og mennesker. Og derfor er det legitimt å spørre som jeg gjør: Hva er det som får et menneske til å søke Gud?

Akkurat i dette konkrete tilfelle synes svaret klart. Sykdommen førte dette mennesket til Gud. Vi hører om en som var døv og som hadde vondt for å tale. Et menneske, altså, som livet ikke hadde fart så lett med. Vi forstår umiddelbart hvordan døvheten og den derav følgende vanskeligheten med å tale, hadde ført ham ut av det menneskelige fellesskapet og inn i isolasjonens og ensomhetens helvete. Utestengt fra samværet med andre, og, i det religiøse miljøet han levde, også stemplet som en som på en særlig måte var straffet av Gud.

Sykdommen – eller vi ville kanskje si handicappet – ble på en måte hans redning. Det førte ham til Gud og inn i den frihet og det fellesskapet som Jesus representerte.

Sykdom kan føre et menneske bort fra Gud og inn i selvmedlidenhet og bitterhet, det vet vi sannelig noe om. Men vi har også mange eksempler på at det nettopp var sykdommen som førte et menneske til Gud og inn i troens fellesskap. Om den syke ikke i møtet med Jesus straks ble fri fra sin sykdom, ble han kanskje fri i sin sykdom og løftet inn i en sammenheng og i et fellesskap som allikevel gav åpning og mening og håp.

Dagens tekst skal gjøre oss frimodige til å be for syke – til å bruke sykesalvingens sakrament – og til å tilskynde mennesker til å søke Gud i sin sykdom. For om vårt perspektiv i slike sammenhenger ofte blir for kort – og vi bare har et inderlig ønske for oss selv og andre at vi må bli helbredet – har Jesus alltid et lengre og dypere perspektiv når han får oss i tale. Hans mål er at vi blir frelst. At våre døve ører skal bli hørende og mottakelige for Ordet om korset. Og det er nettopp i det dype han ofte finner oss hjemme. Ordet om korset har en særlig mulighet til å nå der mennesker har fått sitt eget kors å bære. Når Jesus rører ved oss, enten han svarer slik eller slik, er det alltid for å føre oss inn samfunnet med hans lidelser og inn i det fellesskapet som kalles Guds rike.

Det er derfor både godt og rett – og ikke på noen måte utillatelig eller religiøst mindreverdig – å søke Gud i legemelig nød. Tvert imot – et slikt søk er alltid løfterikt og håpefullt. Hør hva Jakob skriver om dette: ”Er noen blant dere syk? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp.”

Hva er det som får et menneske til å søke Gud?

Teksten gir oss også et annet svar. Vi hører om anonyme hjelpere (ikke slike som Margit Sandermo snakker om!). Noen førte denne mannen til Jesus. Hvem det var, står det ingenting om. Men det var altså noen som så hva han trengte og som bad Jesus legge hendene på ham. Jeg kommer til å tenke på en annen helbredelsesfortelling, om den syke ved Betesta dam, som ikke kom seg hurtig nok ut i det helbredende vannet. Oppgitt sukker han til Jesus (direkte oversatt): ”Jeg har intet menneske!” Med andre ord, det var ingen som var der for ham og om kunne gi ham en hjelpende hånd. Intet medmenneske!

Vi trenger slike mennesker, mennesker som ser og som vil andre vel. Som ønsker å få andre med seg på veien til Jesus, og som derfor på forskjellig vis viser vei til Ham som er den store legen. Mennesker som våger å si: Jeg vet at du har det vondt og vanskelig. Jeg vil være her for deg. Jeg vil be for deg. Medmennesker som viser kristen omsorg og som angir en retning for hvor hjelpen er å finne.

De fleste som kommer til kristen tro kan fortelle at det var fordi de hadde en kristen venn. Det var ikke kirkeannonsen i avisen eller fiffige reklametriks, men et medmenneske som sa: Kom og se! Kom og hør! Jeg kjenner en som du trenger å bli kjent med. En som vil gå inn i din situasjon og som har makt til å gjøre et under i livet ditt!

Slike mennesker trenger kirken flere av. Anonyme hjelpere som viser vei til Jesus – han som er kilden til all helbredelse, på kropp og sjel.

Hva er det som får et menneske til å søke Gud?

Teksten gir også et tredje svar, som vi kanskje ikke umiddelbart får tak i, men som allikevel er veldig viktig. Mennesker søker Gud fordi de har fått et glimt av skjønnheten i Guds skaperverk!

Den ligger dypt i oss alle sammen, lengselen etter det gode liv, etter det skjønne, det hele og fullkomne. Kall det gjerne paradisdrømmen som alle mennesker bærer med seg som et urminne. Da Gud var ferdig med sitt skaperverk på den sjette dagen, da han så tilbake på alt han hadde skapt, så står det: Og se, det var såre godt!

Dette er det glimtet menneskene som sto rundt den døvstumme gjenkjente der de ble vitner til hva som skjedde da han fikk ørens lyd og talens bruk tilbake. De bryter ut – og det lyder som et ekko fra skapningens morgen: ”Alt han har gjort er godt!” Et glimt av skaperverkets skjønnhet og harmoni. Og en lengsel som ble skapt: Eia var vi der!

Jo visst kan det vonde får mennesker til å søke Gud. Men først når vi i det som er vondt, i det splittede og ødelagte, i det syke og forvridde, får se et glimt av det gode, av livet slik det en gang steg frem fra Guds tanke, av helheten og skjønnheten, først da blir vår søken etter Gud og vår lengsel etter Gud vakt.

Nettopp i vår verden er det viktig at Kirken nærer og bevarer visjonen av det skjønne. Skjønnheten i naturen, i billedkunsten, i musikken, i dansen. Det får oss til å søke Gud. Han som er Den gode og Den skjønne. Han som i Jesus Kristus møter oss midt i vår ødelagte verden for å gjenopprette og nyskape og gi oss håpet om paradiset tilbake.

Men ingen blir frelst blott og bart ved estetikk. Jesus kom ikke til verden bare for å flikke på overflaten, for å skjønnmale det dødelige. Han kom for å gå i dybden av vår misere. Inn til selve årsaken til all sykdom og nød. På korset bar han ikke bare våre sykdommer, men også selve synden som skilte oss fra Gud. Profeten skriver om ham som smertenes mann, full av sykdom: ”Han hadde ingen herlig skikkelse, vi gledet oss ikke ved synet av ham.” Men samtidig får nettopp i dette synet et glimt av det skjønne, av kjærligheten, av det vakre midt i det heselige og grusomme: ”Alt han har gjort er godt!”

Ser du hvor vakker han er – Frelseren?

Jeg må visst spørre en fjerde og siste gang – for å få med selve fylden i svaret:

Hva er det som får et menneske til å søke Gud?

Dypest sett er det bare ett svar på dette spørsmålet, ett svar som duger: Søke Gud kan bare det menneske gjøre som selv blir oppsøkt av Gud.

Det var en forunderlig reiserute Jesus fulgte denne dagen vi hører om. Ta et kart og se selv! En lang omvei for å komme akkurat dit hvor den døvstumme befant seg. Det er som om Jesus vet om ham på forhånd og søker ham opp.

Og når han finner ham, er det bare den ene det gjelder. Akkurat dette ene menneske får all hans oppmerksomhet. Han tar ham til side på tomannshånd. Han bruker enkle midler for å opprette kontakt med ham – med god grunn kan vi kalle det nådemidler. Han stikker fingeren i det døve øret og spytter og rører ved hans munn. Så sukker han – nedenfra, fra det dype – hele skapningens sukk, den som venter på forløsningen. Så taler han et ord ovenfra – et skaperord fra den Gud han er ett med – og underet skjer.

Et menneske søker Gud først i kvalifisert forstand når dette ordet fra Gud trenger igjennom døve ører og lukkede hjerter. Når kallet lyder ovenfra – fra Gud, han som skaper troen når og hvor han vil.

Også i dag søker Gud på samme måten. ”Alt dette skjer ved Guds Ånd,” skriver Paulus i dagens epistel. Og ved sin Ånd tar han i bruk sine enkle nådemidler for å røre ved oss rent fysisk. Oljen, vannet og brødet og vinen. Gjennom dette og det ordet som følger, berører han oss for å gi seg til kjenne for oss, slik at vi kan lære ham å kjenne – og sammen med dem den gang bryte ut i jubel og lovsang: ”Alt han har gjort er godt!”

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no