Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

12. søndag etter pinse

Luk 18,9-14

Fr Asle Ambrosius

De som er interessert i slikt, kunne sist uke lese på sportssidene i avisene at tredjedivisjonslaget Milton Keynes Dons ydmyket stjernelaget Manchester United med å slå dem hele 4-0 og dermed sendte dem hodestups ut av årets ligacup. Et ydmykende tap for et av verdens beste fotballag. Vi forstår hva som menes – og vi kjenner følelsen av å tape ansikt i forhold til omgivelsenes forventninger og dermed stå i fare for å miste fansens respekt, for ikke å snakke om selvrespekten. For Manchester Uniteds vedkommende sies det at det vil ta flere måneder å komme seg igjen etter nederlaget og bygge seg opp igjen etter ydmykelsen.

”Ydmyk dere under Guds veldige hånd, så han kan opphøye dere i sin tid!” skriver apostelen Peter, etter å ha slått fast en bibelsk sannhet som går som en rød tråd gjennom hele Skriften: ”Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.”

Hvor himmelvid forskjell det er å bli ydmyket av en motstander på denne verdens arena og det å lære ydmykhet i møte med Gud! I fotballens verden og på mange andre av livets arenaer er ydmykhet en svakhet og det å ydmyke noen det samme som å beseire, tvinge i kne, å la motparten tape ansikt. I Guds verden er ydmykhet en dyd, noe som må læres for å vinne de største goder, noe vi må øve oss i for at vi skal bli stående oppreist som det mennesket Gud vil at vi skulle være. Ikke ydmyket, men ydmyk. Ikke slått ned, men reist opp. Ikke tapt ansikt, men et speilbilde av hans ansikt som sier til sine disipler: ”Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet…”

Og nettopp fordi forskjellen er så stor og språket brukt så forskjelllig, må vi i dag gjøre et stykke oppryddingsarbeid, idet vi forsøker å forstå hva ydmykhet er i troens verden – hva sann ydmykhet er – slik at vi ikke bare forstår hva det er, men fremfor alt øver oss i ydmykhetens edle kunst.

”To menn gikk opp til templet for å be”, hørte vi. Allerede her settes vi på sporet av hvor ydmykheten hører hjemme. Det handler om å søke Gud i hans tempel. Det er altså i bønnens møte med Gud det gir mening å snakke om ydmykhet.  Karmelittnonnen Teresa av Avila ble en gang bedt av sine medsøstre om å skrive noe om bønnen. Svaret ga hun i boken ”Fullkommenhetens vei”. Der skriver hun at det er ”visse ting som er nødvendige for alle som lengter etter å gå på bønnens vei… Det første er kjærligheten til hverandre, det andre det å være løst fra alt det skapte, det siste er den sanne ydmykheten, som, selv om jeg nevner den sist, er det aller viktigste og som innbefatter alt det andre.” For Gud er det altså først og fremst ydmykhet som gjelder. Hva mente Teresa med det? Jo, vil hun svare, sammen med hele kirkens åndelige tradisjon, bare Gud er Gud, bare han er verdig all lov og ære. Det menneske som har lært å knele for ham alene, trenger aldri å krype for noe menneske. Å ydmyke seg for ham, er ikke å nedvurdere seg selv, men å gi ham den ære som bare tilkommer ham. Det er å finne sin egen storhet og verdighet i den eneste som er stor nok og verdig nok til å imot oss når vi kommer med alt vårt, uten selv å bli truet. Og når Teresa våger seg frem for Gud på den måten er det også fordi hun kjenner Gud ikke bare som den høye og hellige, men også som den som ser til det lave; ja, som selv er ydmyk, som ga avkall på sitt eget og ble mennesker lik. Ydmykhet er det viktigste i vårt møte med Gud fordi ydmykhet er en egenskap hos Gud selv. Han møter oss ikke ovenfra for å presse oss ned, for å ydmyke oss i den mening vi ofte bruker ordet, men han møter oss nedenfra fra krybben og korset og vil løfte oss opp og gi oss guddommelig rang. Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Det er derfor Gud kan fryktes og elskes på samme tid.

Ydmykhetens motsetning er hovmodet. Slik ydmykheten er det innerste i all sann Gudsfrykt, er hovmodet opphavet til all synd. Hovmod er som kreft med mange metastaser.

Både fariseeren og tolleren i dagens evangelium søkte Gud i bønn. Den ene stilte seg opp og bad slik: ”Jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker.” Så ga han seg til å ramse opp alle sine dyder, alle sine fortrinn fremfor det mennesket han sto sammen med og sammenlignet seg med, om alt som talte til sin fordel. Og det var ikke rent lite, og alt sammen var sikkert både sant og beundringsverdig, så langt det rakk. Og allikevel ble bønnestunden en fiasko. For Gud står den stolte imot. Den stolte, som stoler på seg selv. Den dagen, skriver profeten Jesaja og tenker på dagen da Herren selv trer frem på tempelberget, da skal menneskets stolthet bøyes og menns hovmod fornedres; Herren alene er opphøyd den dagen.

Den andre sto langt unna – som om han kjente sin plass i rekkene. Han våget ikke å se opp, han visste at han var i Guds nærhet og under hans ransakende blikk, derfor slo han blikket ned. Han våget ikke en gang å se seg omkring, for han visste at han ikke hadde noe å stille opp med sammenlignet med den andre. Han slo seg derfor for brystet og sa: ”Gud, vær meg synder nådig!” Og vi hører Johannes sin kommentar fra dagens epistellesning: ”Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv. Men dersom vi bekjenner våre synder, er Gud trofast og rettferdig så han tilgir oss syndene våre og renser oss for all urett.” Så ble det tollerens dag i templet, mot alle odds. ”Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.”

Gud står den stolte imot, men den ydmyke gir han nåde.

Det største og viktigste av alt når vi søker Gud, sier Teresa, er ydmykheten. Den gjennomsyret alt annet. Så er ydmykheten en kristen dyd. Men la oss ikke lure. Sier noen om seg selv at han eller hun er ydmyk, er det all grunn til å være på vakt! De fleste som tror at de er kommet langt på ydmykhetens vei, fristes ikke sjelden til, uten å si det, å være ganske fornøyd med sin egen ydmykhet! Ydmykhet er derfor en ”umulig” dyd og en etter måten farlig øvelse. Det var en tid da man trodde at man kunne oppdra et menneske til ydmykhet ved å ydmyke det. Fortsatt er det visst mange som tror det, dessverre. Men ydmykelser fører ofte slett ikke til ydmykhet, men tvert imot til såret hovmod. Så snart du lykkes med en ”ydmykhetens handling”, dukker det gjerne opp en liten kommentar inni deg som gratulerer deg med din ydmyket. Nei, ydmykhet oppnås ikke gjennom anstrengelser. Hovmodet sitter så dypt i oss og er en så farlig gift at den alltid kan forvandle din tilsynelatende ydmyke holdning til et enda mer subtilt hovmod.

Hva kan vi da gjøre? Kanskje ikke så mye. Men vi kan i alle fall gjøre som denne tolleren: søke Gud i hans tempel, overlate vår sak til Gud i bønn; ikke bare be om våre synders nådige forlatelse - det er en viktig del av øvelsen i ydmykhet. Men ikke det hele. Vi må også bekjenne vår mangel på evne, erkjenne vår avhengighet av ham, tømme oss for ham. Og så be om at Ånden må fylle oss, ikke bare må ransake oss, men også blåse på oss og gjøre livet vårt til en fruktbar hage som bærer ydmykhetens frukt. Slik kan  vi lære av Jesus ved å leve sammen med ham og nær ham i bønn og tilbedelse, så hans sinn etter hvert kan smitte over på oss, ja, endog flytte inn i oss, så ikke bare Gud, men mennesker vi møter på vår vei får merke at vi er ydmyke av hjertet og milde av sinn, at det er godt å være sammen med oss, at vi setter andre høyere enn oss selv og slik viser hen til ham som er vår frelser og vårt forbilde, Jesus Kristus. Han som ber oss søke ham og komme til ham med disse ordene: ”Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.”

Den ydmyke er ingen pyse, sier Jesus. Den ydmyke er ikke svak, men sterkt og kan bære tunge byrder for andre. Og hos den ydmyke av hjertet er det hvile og trøst å få for trette sjeler.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no