Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

11. søndag etter pinse

Luk 4,23-30

Fr Asle Ambrosius

«Da ble de rasende, alle som var i synagogen og hørte dette!»

Ikke akkurat en vellykket preken, må vi kunne si! De som hørte Jesus denne dagen i Nasaret, reagerte, ikke bare med frustrasjon, men i sinne og åpenlyst fiendskap. De reiste seg, står det, og drev ham ut av byen, ut mot et stup (var de virkelig rett og slett villige til å ta livet av ham?). Men på underfull vis reddet han seg unna og dro bort.

Og vi må spørre: Hvorfor en slik voldsom reaksjon? Hva kan forsvare, eller i hvert fall forklare, et slikt sinne? For i utgangspunktet hadde de jo reagert helt annerledes da han var ferdig med sin tale. «Alle roste ham,» står det, «og undret seg over de herlige ord som kom fra hans munn.» De undret seg, stolte som de var over at han var deres egen, sønn av bygdens ansette borger, snekkeren Josef.

Kanskje er det nettopp der vi må lete for å forstå. Stoltheten over at han var deres egen – svaret på det håpet slekten hadde båret med seg fra det store eksilet, der de ved elvene i Babel hadde hengt sine lyrer opp i piletrærne fordi de, som salmisten uttrykker det, ikke kunne synge Sions sanger på fremmed jord. Håpet som hadde holdt dem oppe da de var dypest ned, profeten Jesaias ord om rotskuddet som skulle skyte opp av den tørre jord. Nå var frelsen innen rekkevidde med gledesbudet for de fattige og frihet for de undertrykte. Jesus sto der midt iblant dem som den som skulle oppfylle alle deres drømmer og lengsler.

Veien er kort mellom håp, lengsler og forventninger – og skuffelse, frustrasjon, ja til og med sinne. Særlig når utgangspunktet er egne behov og ønsker, med følgende krenket stolthet. Hvor lett er det ikke også for oss å reagere på samme måte når vi har satt vårt håp til Gud, når vi har ment å ha ham innen rekkevidde, og så opplever å bli skuffet fordi han ikke var der for oss slik vi hadde ventet det; selv når vi tryglet og bad, syntes himmelen å være lukket. I hvert fall for oss. Og verre blir det om vi hører hvordan andre kan fortelle om store ting som skjer på troens område, om vekkelse og helbredelse. Jesus tar visst sine slektninger og sambygdinger på kornet når han avslører deres tanker: «Vi har hørt om alt du har gjort i Kapernaum; gjør det samme her på ditt hjemsted!»

Ja, hvorfor ikke? Hvorfor kunne han ikke gjøre slik de bad ham om? Hvorfor kan ikke Gud handle når vi ønsker han skal – eller endog, når vi ber ham om det, så å si forlanger det i rettferdighetens navn? Her ligger noe av gudstroens anstøt til alle tider. Hvorfor griper du ikke inn Gud – her hos oss – i vår verden, i vår hverdag?

Svaret på dette ligger ikke bare i ordtaket som Jesus viser til: «Ingen profet blir godt mottatt på sitt hjemsted.» Det kan nok forklare noe – men ikke alt. Vi må isteden gjøre som Jesus gjør, søke dypere ned – ja søke etter det mønsteret for Guds handlemåte som Skriftene lærer oss. Hvem var det Gud så til da himmelen var lukket i re år og seks måneder og det ble en stor hungersnød i landet? Jo, ikke til de som mente å ha rett til litt ekstra nødhjelp, men til en enke i Sidons land, altså utenfor Israels grenser. Og når pesten herjet på profeten Elisjas tid, hvem var det da som ble renset? Ikke alle som tilhørte paktsfolket, men syreren Na’man. Og slik kunne Jesus ha hentet frem eksempel på eksempel på Guds forunderlige veier for sin alltid overraskende nåde. Men dette var nok til å vekke raseriet hos menigheten i Nasaret, som på et blunk ble forvandlet til mobb. Så store og velsignede løfter – et håp som var tent og som gjorde at fremtid så lys ut. Og så denne avvisningen – denne utstøtelsen – denne i og for seg forståelige menneskelige reaksjonen, som førte til at han som representerte løftene, velsignelsene og håpet, legemliggjort  i sin egen person, dro seg unna og forlot dem igjen alene.

Hva kan vi lære av denne hendelsen som kan bety noe for oss – i våre liv – som gjør at vi ikke blir forlatt og overlatt til oss selv? For det er faktisk en mulighet for at det samme skal skje med oss, ja med alle som hører Guds ord forkynt og som i første omgang blir grepet og betatt av det vi hører. Temaet som ligger under alle dagens tekster er det vi gjerne kaller forherdelsens mulighet. At vi, når det kommer til stykke, når troen blir prøvet, når vi ikke får det som vi vil eller som vi tenker vi har krav på, lukker til hjerte og sinn slik at himmelen lukkes over våre liv. At vi stenger ham ute når han er der og kaller på oss, slik at vi selv blir utestengt. Derfor hører vi Åndens alvorlige påminnelse fra dagens epistel: «I dag, om dere hører hans røst, så forherd ikke deres hjerter!»

Det dreier seg ikke om hevn fra Guds side når han forlater oss. Han vil gjerne bli værende hos oss. Han vil at vi skal lære å kjenne hans veier – og hans ufattelige nåde, som ikke består i oppfyllelsen av alle våre begjæringer, men som består i hans nærvær i alle ting. Han selv er svaret på alle våre lengsler og alle våre bønner. Hans nærvær alle ting under alle forhold til alle tider. Også når det ikke alltid skjer slik vi ønsker eller har forestilt oss det. Menneskene den gang ønsket så inderlig å få se og oppleve de samme store tegn og under som de hørte skjedde hos andre. Og den store tragedien inntraff, at de gikk glipp av ham selv. Av hans nådige nærvær i alle ting. Måtte ikke det samme skje med oss!

Kjære menighet! Ingen av oss har monopol på Guds nåde – men vi har alle fått retten til å stole på ham i liv og død, for Jesu Kristi skyld. Hans nådige nærvær mellom oss er nok. Troen har sitt feste i ham som døde for oss og oppsto for oss. Troens mysterium hviler i Guds uforskyldte og alltid overraskende nåde. Så la oss derfor ikke i vår stolthet ta anstøt av Jesu preken og vise ham fra oss i vår uforstand, men ydmykt lære hans veier å kjenne og lydig følge ham fra Nasaret til Kapernaum – for å bli i evangeliets landskap – ned til det stedet ved Genesaretsjøen der han kaller sine disipler og skaper en ny familie omkring seg – Kirken der han bor midt imellom oss i Ord og sakrament og alltid å finne. Den som har øre, han høre!

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no