Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

10. søndag etter Trefoldigehet

Luk 19,41-48

Fr Tom Hængsle

Jesus gråt over et folk som ikke kjenner sin besøkelsestid.  Det vil si: de ville ikke kjenne ham, Frelseren, og ta imot ham som den han er.  De vil ikke, de velger å satse på at de selv er gode nok slik de er, og har det godt nok slik de har det.  Riktignok venter de på en Messias.  Men han håper de på etter sitt eget hode: en konge for politisk framgang og levestandard.  De ønsker en gud i sitt bilde i stedet for å omskapes til Guds bilde.

Vi kan si at jødefolket i så måte ikke var annerledes en de fleste folk til de fleste tider.  Det spesielle var at de hadde Guds ord og løfter, de var kalt til å ta imot Messias og føre ham videre til andre folkeslag.  Men de fleste av dem sviktet dette kallet, og i blind tro på sin egen rettferdighet kalte de ned over seg den store katastrofen i år 70.  Romerne inntok og ødela Jerusalem, og det nettopp som svar på innbyggernes tro på seg selv: Folket hadde gjort opprør og ment at de med våpen i hånd skulle sette det store Messias-eventyret i gang.

Det er ikke vår sak å dømme jødene den gang for dette.  Tvert imot, det Jesus lærer oss med sine tårer, er dette: Guds kjærlighet hungrer ikke etter hevn, Gud er ikke ute for å gi oss noe igjen som straff.  Straffen er noe vi selv fører over oss.  Straffen er at handlingene våre får breie seg og trekke sine egne følger etter seg.

Jesu historiske opptreden innebar «et nådens år fra Herren» (Luk 4,19). På historiens lange tidslinje inntrådte en særegen, ladet tid. Menneskesønnen på jord betød eskatologiske øyeblikk, tidspunkter av evighetsbetydning.

Denne åpenlyse åpenbaring av Nåden var Guds særlige gjesting av sitt folk. Å ringakte den er ansvar over alt ansvar!

Legg merke til at Jesus i dagens tekst bare nevner én synd for å begrunne Guds dom, nemlig at de ikke kjente sin besøkelsestid. Alle andre synder, hvor store og mange de enn kunne være, hadde ikke skadet dem hvis de hadde søkt Guds tilgivelse for Jesu skyld. De skulle blitt forlatt dem og aldri blitt dratt fram igjen i evighet. Men nå vendte de seg fra ham som ville og kunne bære deres syndeskyld. Og da finnes det ingen annen utvei: de må bære den selv.

I Jesus Kristus gjester Gud sitt folk på en helt unik måte. Det forkynner Jesu ord over byen når han nærmet seg den. Og når han vel er kommet inn i byen, forkynner han i handling noe mer om sitt oppdrag. Han foretar sin såkalte tempelrenselse.

Hans aksjon går dypere enn bare å være en reaksjon mot dårlig forretningsmoral. Det er et varsel om at templet avvikles som offersted.

Templet med dets ofringer hadde hatt sin tid. Nå var dets rolle utspilt. Den skulle avløses av den nye og sanne gudsdyrkelse der Guds Sønn selv var tilstede. For han selv er det nye tempel (Joh 2,19-21; 4,21-24; Mark 14,58)

I avslutningen av dagens tekst står det at (Luk 19,47-48) «han lærte daglig i templet…  ; for hele folket hang ved ham og hørte på ham.»

Det er et varsel om det Guds folk som skulle samles om Jesus Messias – etter påskens og pinsens skjellsettende hendelser.

Og der er vi nå. Hvordan akter vi på vår besøkelsestid? Hvordan skal vi ta imot Herren i dag?

Ved å sette Jesus i sentrum slik han i dagens evangelium setter seg selv i sentrum. I sentrum for vår tro og tilbedelse. Og la ham være utslagsgivende for våre valg i hverdagen.

Liksom han ryddet templet i Jerusalem, er det kanskje noe han vil rydde unna i ditt og mitt personlige liv.  Det er ikke så underlig at vi faller i synd, selv om det er ille og farlig nok.  Det verste er når vi slutter fred med den og ikke kjemper mot den, kanskje til og med forsvarer den.

Vi hørte i dagens første bibellesning hvordan profeten Jeremia refset folket. (Jer 8,4-12) Han beskriver hvordan troen og etikken fordreies.  Noen av oss som har følt slikt på kroppen, har forsøkt å gjøre noe med det gjennom gå inn i et annet kirkesamfunn.   Vi har ikke funnet alle fasitsvarene, men vi har en stadig samtale om det.  Det dreier seg om hvordan vi i ord og handling kan være med i Jesu kamp mot det som gjør templet til røverhule.  Det dreier seg om å si et nei i tale og ferd.

Men ikke bare det.  For Jesus drev ikke bare opprydding.  Han drev også oppbygging.  ”Siden var han i templet hver dag og lærte folket….  Mye folk holdt seg nær til ham og hørte på ham.”

Der har vi også anvisningen for oss selv: Å holde oss nær til Kristus.  Og hvor gjør vi det?  ”Hvor skal vi tilbe i det tredje årtusen?”  Den augsburgske bekjennelse svarer: ”Der evangeliet læres rent og sakramentene forvaltes rett.”

Det kristne livet er et tempelliv.  Det er ved hjelp av ordet og sakramentene å holde seg nær til Kristus.  Opprydding i skriftemålet.  Frambæring av deg selv som et levende og hellig offer i messen, forenet med Herrens legeme og blod som renser deg fra all synd.

(HEB 13,15 – 16) ”La oss da ved ham stadig bære fram for Gud vårt lovprisningsoffer, det vil si frukt av lepper som priser hans navn.  Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre; for slike offer er til Guds behag.”

La meg stille meg selv og dere en håndfull ransakende spørsmål til vårt tempelliv:

-  Er det bønn som gjennomsyrer vårt gudshus og våre liv?

-  Er vår gudstjeneste preget av hverdagslig sentrering omkring våre egen navle, eller
   helligdagsstemning gjennomsyret av age for den hellige Gud?

-  Er møtet med Gud i hans hus en uunnværlig del av vårt ukeprogram eller en valgfri
   fritidsaktivitet?

-  Er det våre tanker om Gud eller er det Guds tanker om oss som fyller dette huset?

Tempelrenselsen er en symbolsk handling fra Jesu side.  Han rydder for å sette seg selv i sentrum.

Det er bare én vei for å gjenopprette agen for den hellige Gud, det er å sette Jesus i sentrum.  Det er Han som skal tilbes i Guds tempel.  Han tar templet i eie og setter det i stand til å romme den offerhandlingen som skjer når Han dør på korset.  Og etter Ham skal templet for alltid være stedet der den korsfestede og oppstandne gir oss sitt hellige legeme og sitt dyre blod som Han frelser oss med og holder oss oppe med til det evige livet.  Dette er og må alltid være templets sentralnerve.  «Straffen lå på ham for at vi skal ha fred» (Jes 53,5).

Alternativene er enten en kirke som bare byr en vakker pause i alle hverdagene av selvtilfreds likegyldighet, eller et bønnehus som byr på ærlige møter med den hellige og som gir plass for den anfektede troens kamp for livet.

 Måtte Herren miskunne seg over oss.

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no