Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

10. søndag etter pinse

Luk 16,1-13

Fr Asle Ambrosius

Klokskap i forvaltningen

Aller først en viktig avklaring: Det er ikke umoralen Jesus i dag fremhever som forbilledlig, men klokskapen! Midt i sine slue beregninger om tap og vinning og uhederlige disposisjoner viser denne mannen seg som en klok forvalter – om vi så må legge til, ut fra sine forutsetninger. Det er dette Jesus fremhever som forbilledlig for oss i dag. Men kanskje kan vi legge til at når Jesus bruker en så pass lurvete historie i sin undervisning, sier det noe om at hans hellige nærvær i menneskenes historie ikke er av det idealistiske og pripne slaget. Han vet altfor mye om menneskets syndige natur til det. Han kjenner våre tilbøyeligheter till å ville redde oss selv, til å gå krokveier for å nå målet vårt, til å kare oss frem på andres bekostning. Allikevel forholder han seg til oss uten moralsk pekefinger. Han gir oss ikke opp. Men han vil forandring. Han vil ha oss inn på en bedre vei. ”Den som har stjålet”, skriver Paulus i dagens epistel, ”skal ikke lenger stjele”, og dermed settes det en ny standard for alle som vil være disipler av Jesus. Det dreier seg om en fundamental forandring, skriver Paulus, og begrunner det med dåpens brudd med det gamle livet. ”Men dere er ikke slik”, skriver han, ”dere har gått i lære hos Kristus. Dere har hørt ham og fått opplæring i ham ut fra den sannhet som er Jesus.”

Det gjelder på alle livets områder, men i dag dreier det seg først og fremst om rett forvaltning av de timelige ting, av penger og eiendom.

Og da må vi spørre: Hva er det som kjennetegner en klok forvalter ifølge Jesus?

For det første: En klok forvalter er seg bevisst hvem han tjener.

Han kalles jo forvalter. Det betyr at han har å gjøre med noe som ikke er sitt eget, men som han allikevel har det hele og fulle ansvar for. ”Hva annet har du enn det du har fått?”, spør Paulus retorisk et annet sted. Med andre ord: En klok forvalter vet med seg selv at alt han eier og har og disponerer er gave. Det er bare én eier, og han eier ikke bare det vi har, men også den vi er. ”Jesus Kristus er Herre!” Slik lød den første kristne bekjennelse. Og når det går opp for oss, eller snarere, går inn i oss som avgjørende erkjennelse, er vi på vei til å bli gode forvaltere. ”Av intet har du fått det, for intet skal du gi det.” I vår dåp ble det tydeliggjort, da vi døde med Kristus og sto opp sammen med ham. Til hva da? Jo, til nye mennesker som lever nye liv, som stiller seg selv og det vi har til disposisjon for ham. ”Ingen kan tjene to herrer, sier Jesus. Og Paulus utdyper og begrunner det hele: ”Før var dere slaver under synden”, skriver han, ”men nå er dere blitt slaver for det som er rett.”

En klok forvalter vet hvem han tjener – og gleder seg over det!

For det andre: En klok forvalter skiller ikke mellom det kroppslige og det åndelige. Vi tilhører Herren ikke bare med hjerte og fromme tanker, men med hud og hår og penger. Hva har penger med Gud å gjøre, vil noen spørre. Andre gremmer seg over at det i kirkelige sammenhenger er så mye mas om penger. Og sant nok er det grunn til å være skeptisk til det som Jesus kaller ”den urettferdige mammon”. Det hefter så mye urent og urett med pengene våre. De frister til både det ene og det andre, til uærlighet og profitt, til egoistisk nytelse og sløseri, som er en av dødssyndene, ifølge kristen tradisjon.

Når Jesus advarer oss mot pengeguden, er det ikke fordi den er så verdslig at den må unngås av den grunn. Tvert imot, det er fordi penger er noe av det mest åndelige som finnes. Derfor er Mammon Guds motstander. Tenk bare etter: Det vi bruker pengene våre på, betyr noe for oss. ”Der hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være”, sier Jesus. Med andre ord, penger er åndskrefter, og den eneste måten å unngå slaveriet under denne pengeguden på, er å erklære den krig i Jesu navn og si: ”Jesus Kristus er Herre” – ikke bare over hjerte og sinn, men også over kropp og penger og alt som hører med til livet selv.

Så når vi bærer penger frem i messens offertorium, er det fordi også pengene tilhører Herren. Ja visst må de renses og lutres før de kan settes inn i hans tjeneste. Men vi bærer dem frem sammen med oss selv, slik Paulus oppfordrer oss til, for dette skal være vår ”åndelige gudstjeneste”! (Rom 12,1).

En klok forvalter vet at også pengene hører Herren til og skal settes inn i tjenesten for ham.

For det tredje: En klok forvalter har øye for medmennesket.

Dypest sett dreier det seg ikke om penger, men om mennesker. ”Skaff dere venner ved hjelp av den uhederlige Mammon, så de kan ta imot dere i de evige boliger når pengene tar slutt”, sier Jesus. Pengene tar slutt en gang, men menneskene er skapt for evigheten. Pengene har relativ verdi. Hvert menneske har evig verdi.  Så må vi disponere dem deretter og alltid tenke at det er menneskene vi har ansvar for først og fremst. Kanskje kan et slikt fokus hjelpe oss til en rett disponering av det vi eier? Det er særlig profeten Amos som i dag minner oss om dette. I sterke ordelag slår han ned på uretten som begås mot fattige og vergeløse. ”Hør dette, dere som tråkker fattige ned og gjør ende på de hjelpeløse i landet!” skriver han og advarer mot snuskethet og falskhet i forretningslivet. Det onde med penger er at de korrumperer og frister til misbruk og undertrykkelse. Det gode med penger er at de kan brukes til noe godt – settes inn for å avhjelpe nød – brukes til nytte for vårt medmenneske.

Dette perspektivet skjerpes i Det nye testamentet med tanke på forholdet i den kristne menighet. ”Men den som har mer enn nok å leve av”, skriver Hebreerbrevets forfatter, ”og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han da ha Guds kjærlighet i seg?”

Om de første kristne heter det at ”de solgte eiendommene sine og det de eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det” (Apg 2,45). Det betyr ikke at de solgte alt på en gang og opprettet kollektiv i kommunistisk forstand. Men de gjorde det etter hvert som behovet var der. Det fantes fortsatt rike mennesker, så vel som fattige. Men det står så vakkert: ”Ingen sa om det de eide at det var deres eget.”

Slik tenker den kloke forvalteren. Penger åpner for kjærligheten til medmennesket, til kjærligheten mellom søstre og brødre i menigheten.

Og da er vi kommet frem til det fjerde og siste som ifølge Jesus i dagens evangelium karakteriserer en klok forvalter: Den kloke forvalteren har evigheten for øye.

Alt som drar oppmerksomheten bort fra vårt felles mål, som er den nye himmelen og den nye jorden, er av det onde og fører til undergang. Alt som til syvende og sist fremmer Guds rike iblant oss, alt som kan bidra til at rettferdigheten og kjærligheten får fotfeste mellom oss, alt som kan få et menneske til å søke Gud og vinne frem til saligheten, er bedre enn all verdens sølv og gull. Derfor er det så viktig at vi øver oss å gi til de rette formålene. Givertjenesten vår må være målrettet. Misjon i vid forstand må ha plass i alle troendes hjerter og pengeforbruk. For den dagen kommer, ja, den er nær, da himmelen skal avsløre ikke hva vi tjente, men hvem vi tjente og hva vi gjorde med pengene våre. Om jeg skulle være en av de lykkelige som nådde frem – ville gleden bli enda større om jeg der møtte et medmenneske som kjente meg igjen og som ønsket meg velkommen og takket for at jeg ikke bare hadde tenkt på meg selv, men hadde bidratt også til hans evige lykke. Midt i en verden full av fristelse og urett knyttet til min pengebruk, er det godt å tenke på – og strekke seg etter.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no